onsdag 30. desember 2009

VERDENS MEST BERØMTE SKRIK

Edvard Munch sa til Rolf Stenersen under arbeidet med en biografi sistnevnte skrev om ham:
"...problemet er Stenersen, det er vanskelig for en mann å være listig som en slange, tam som en due, og vill som en tiger. Uff, det er vanskelig å være menneske..."
Sa mannen som blandet farger, løftet penslene og festet verdens mest berømte skrik til en papplate, som gikk for lut og kaldt vann, som trynte i Paris og Berlin, ble innlagt på psykiatrisk sykehus i København, som i dag ligger stuet vekk i Oslo Kommunes magasiner mens endeløse debatter om det nye Munchmuséet pågår.
*
Kunstnerne skriker ikke lenger, de tier med sammenbitte kjever.
For etter hundre år er ingenting glemt, kunst og kultur er fremdeles en ekstravagant glasur på festkaken når alle andre behov er dekket.
Hver gang et kulturbygg reises eller en ivrig kulturminister gir et stramt budsjett en liten økning, hyles det om de syke, de gamle, de fattige, et evigvarende refreng.
*
Og vi kunstnere sitter fast i glasuren, i den søte melisen, som øre fluer, vingeklippet og tilgodesett med smuler, selv om alle vet at kultur kan virke preventivt mot depresjoner, godt for folk flests ve og vel.
*
Men det er stadig noe lummert med en kunstner som ikke går på jobb åtte om morgenen og stempler ut et kvarter før fire.
Vi er i manges øyne en pariakaste som ligger på sofaen, drikker rødvin og hever stipend, mens ALT FOR MANGE er uten arbeid i Norge.
Alvorlig talt, vi er så få i dette landet. Norge er så oversiktelig, så enkelt.
Ting kan repareres så lett om det finnes vilje, politisk vilje.
*
I Frankrike er arbeidsledigheten på over 12%, det berører dobbelt så mange mennesker som det bor i dette landet.
Og selv om det er hardt for mange i La France, stilles det aldri spørsmål om kulturens viktighet, ja, vi kan le av det, men i Frankrike går selv presidentfruen Carla Bruni Zarkosy i platestudio og spiller inn sine sanger uten at det skaper de helt store skandalene.
Mine franske venner sier, "dere må da være fryktelig stolte av den nye fantastiske operaen?"
"Jo da" svarer jeg "det har vel tikket inn en slags stolthet, etterhvert"
(Nå, rett før jul hadde den franske turistnæringen tapetsert Paris med posters av marmorpalasset i Bjørvika under mottoet "opplev spektakulære Skandinavia")
Look to Norway? Flott!
Norway, look to the world? Nei da, det skal vi ikke.
Her i landet gir vi våre dikterhøvdinger et parkeringshus til takk, men slår oss på brystet ved pyramidene hundre år etter.
Jeg tør ikke tenke på hvordan Paris hadde sett ut om byen hadde hatt eierskap til Henrik Ibsen.
*
I selskapslivet, sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, forteller jeg aldri hva jeg jobber med, for første spørsmål er alltid:
"Men kjære vene, kan du leve av det da?"
En gang var det en som spurte: "Om det ikke er folk i salen, får dere betalt da?"
Jeg spurte ham hva han jobbet med, han var melkebonde.
"Ja, jeg får betalt" sa jeg "men jeg tror faktisk du får litt flere statlige overføringer enn meg!"
Han syntes ikke sammenligningen var relevant, vel, melk er vel strengt tatt viktigere for folk flest enn Ibsen?
*
Nå har den norske økonomien blitt friskmeldt, børsen har hatt sitt beste år siden 1983, og det er, i følge Jens "stø kurs" framover.
Men Jens, kan du ikke huske oss i kveld når du taler?
Kan du ikke si:
"Takk til alle de flinke forfatterne, skuespillerne, kunstnerne som har gitt oss så mye glede, så mange fine stunder i året som gikk?"
Så kan du jo flette inn noe om en maler en gang for lenge siden som malte en ung desperat mann som sto under en veldig rødflammet himmel, som tok seg til hodet og skrek.
Linken til psykiatri og arbeidsløshet burde ikke være så vanskelig å finne.
*
Kanskje et nyttårforsett, sutre mindre, skrike mer?
Et høyt og rungende primalskrik?
Rense luften skikkelig.
"En plutselig frigjørende tanke", som Kjell Askildsen ville ha sagt det.
GODT NYTT ÅR ALLE BLOGGLESERE.

HARRY&CHARLES LIKSOM?

Ha ha, jeg må nesten le. Det måtte jo komme, det måtte det.
Kongeforfatter Tor Bomann-Larsen raser over NRK's "Harry&Charles" og Ketil Bjørnstad henger seg surmulene på i hylekoret.
At Bomann-Larsen selv har levd høyt på kongefamilien i en årrekke synes ikke å stoppe tiraden av misnøye.
*
Vel, da svenskene lagde "Selma" for omlag to år siden ble det også ramaskrik.
I den to episoder lange "Selma" hevdes det at Selma Lagerløf, selveste dikterdronningen var lesbisk, noe som fikk prismekronene til å klirre nedover hele Strandvägen.
Og litt lenger tilbake hevdet noen at August Strindberg hadde samiske aner fra Jämtland.
Bråk og spetakkel igjen.
For noen "eier" historien, fører den i pennen slik at den blir til å leve med.
*
Ok. "Harry&Charles.
Ingen vet hva som ble sagt i de indre gemakker, hvor mye klokka var osv.
Men etter min bedømmelse som seer, skjønner jeg ikke annet enn at Jonas Cornell har skrevet/jugd en fabelaktig god historie, og at NRK for en gang skyld har levert en serie som kan måle seg med det beste i utlandet.
Her leveres skuespilleri av høy klasse, utsøkt foto, lekker scenografi og flotte kostymer.
Jeg har jobbet med teater i 40 år nå, og for meg er det fremdeles bare to typer kunst; den jeg blir rørt av, og den jeg ikke blir rørt av.
"Harry&Charles fikk meg sogar til å gråte en skvett.
*
Ofte, når historikere og "knusktørre" forfattere blander seg inn i historiske fortellinger fremstår historien som et "Norge Rundt-innslag" eller "slik levde dei" om du vil.
Bomann-Larsen og Bjørnstad jamrer over at Haakon og Maud er døde, at de ikke kan snakke tilbake..
I all verden, når begynte kongelige personer å forsvare seg i pressen?
Da "The Queen" ble laget i England sies det at dronning Elisabeth og Tony Blair ble "enige" om ikke å se denne spekulative filmen, kanskje ikke sant det heller, men ingen av dem har til dags dato kommentert filmen.
*
Vi lever i en tid for konspirasjoner.
Selv NRK sender en serie hvor det stilles tvil til om William Shakespeare skrev sine dramaer. Var det kanskje Francis Bacon?
*
Samme kveld som "Harry&Charles gikk på lufta på NRK sendte samme kanal "bakomfilmen" om storproduksjonen, og regissør Marit Moum Aune gjorde det klinkende klart at "dette er fiction!" - om noen skulle undre.
Jeg vil gjerne gratulerere både henne og NRK for strålende arbeid.
Og, hvorfor ikke fortsette? Dramaet ligger der.
La det siste bildet være en alenemor som sier ja til en kronprins i Oslo Domkirke.
Så får vi se om det kommer en kommentar fra slottet eller Skaugum.
Tror ikke det.

tirsdag 29. desember 2009

MONA LEVINS VERDEN

Aftenpostens teateranmelder Mona Levin tok temperaturen på norsk teater og sceneunderholdning i sin egen avis i går, pludret litt om svineinfluensa, økonomisk krise og tomme seter i teatersalene.
Alt selvfølgelig sett gjennom hovedstadsbrillene Aftenposten som oftes har på når den skriver om kulturlivet i langstrakte Norge.
For i Aftenpostens og Mona Levins verden slutter Norge ved Trondheim.
Og en sjelden gang ved Stiklestad, da om Stein Winge kludrer litt med manuset eller en eller annen filmstjerne lokkes opp på hesteryggen med sverd i hånd.
*
At det spilles teater i nord, at musikkteater går for fulle hus, urpremierer og ny norsk dramatikk stadig kjøres ut til folk og fe i de minste fjordhøl og småbyer er Aftenposten og Mona Levin revnende likegyldig synes det som.
*
Ok, rett skal være rett, Mona Levin nevner Bergen, til og med nordlige Trondheim, hun skriver om stakkars lille Latter som ligger i Oslos utkant Aker Brygge, og små steder som Herr Nilsen.
I Tromsø har Hålogaland gjort stor suksess med Bør Børson, Nordland Teater har hatt sin største publikumstreffer noensinne med Halvdan Sivertsen-forestillingen som nettopp er avsluttet...
Det samme teateret hadde fem urpremierer på ny norsk dramatikk i 2008/9, bl.a min egen musikal om Marilyn Monroe, men jeg kan ikke huske å ha sett verken Mona Levin eller så mange andre av hovedstadens anmeldere i salen.
*
Det vittige er at da Haugesund Teater castet Pia Haraldsen i en ørliten rolle i Romeo og Julie satte hele hovedstadspressen seg på flyet for å sjekke henne ut. Dagbladet konkluderte med Williams egne ord, sa det var "stor ståhei for ingenting" - men vi som jobber i det ytterste av Norgeslandet forsto at dette ikke handlet om stakkars Pia, det handlet om at et lite teater i en bitteliten by ville være synlig, bli skrevet om av f. eks Mona Levin.
*
I sin tosiders artikkel i Aftenposten avslutter Levin med dette:
"..i fare for å miste troverdighet" tilstår hun at hun ser på noe på TV3 som heter "Dance your ass off" - men nevner at tv-magi ikke er det samme som teatermagi.
Tenk det Hedda!
Mona Levin, i fare for å miste troverdighet, "get your ass" på et fly nordover der ting skjer.
Nordland Teater holder på med prøver på familiemusikalen "ELIAS" og selv skal jeg synge Jacques Brel sammen med Marika Enstad i forestillingen "AN EVENING IN PARIS"
Begge disse forestillingene har premiere i februar.
Kommer du?
*
Og en siste ting; når folk i utkanten leser om sitt eget teater i de riksdekkende avisene blir de både stolte og glade, til og med de hardt arbeidende skuespillerne synes det er hyggelig å bli nevnt en sjelden gang av andre enn småbyens egen avis.
Som det er nå, fremstår Aftenposten som en lokalavis for Oslo.
En smule provinsiell spør du meg.
Og det var vel ikke meningen?
(denne bloggartikkelen er skrevet som uavhengig dramatiker og skuespiller, ikke som fast ansatt ved Nordland Teater)

mandag 28. desember 2009

SOM I ET EVENTYR

Legg merke til jenta på bildet over. Ser du noe rart? Ikke?
Ser du ikke at hodet hennes er unormalt stort? Vel, det er gjort større av et dataprogram.
Fotografen, jeg husker ikke hva vedkommende heter, vil fortelle oss noe.
I vår tid handler det om blikkfang, om å stikke seg ut. Være synlig.
Du kan gjøre det ved f. eks ikke å være et blikkfang, du kan gå mot alle trender og derved stikke deg ut, eller du kan følge moten slavisk og bli gjort til latter av brødre og søstre av den gode smak, den gyldne middelvei, om du vil.
*
En gang for lenge siden drømte en fattig italiener at han ba til Gud om at hans lille skjortefabrikk skulle gå litt bedre.
"Kjære Gud" ba han "hva skal jeg gjøre for at folk ser mine små tennisplagg?"
Og Gud steg ned i drømmen og svarte:
"Sett en liten grønn krokodille på brystet!"
Som drømt så gjort, og eventyret Lacoste var i gang.
*
Jeg tenker på mine seriøse venner, de som er sånn akkurat passe.
De som er nøye med hva de mener, de som ikke uttaler seg før de er sikre på hvor vinden blåser. De som elsker Jon Fosse og bøker nesten ingen har hørt om, som vegrer å lese romaner alle snakker om, som vil finne sin egen vei, som ikke vil la seg diktere av aviser og fjernsyn.
Mine elegante venner, som går i sort og grått, håndsydde sko, som ikke liker prangende ting, som ikke bruker å snakke om seg selv, men som fletter inn sine egne bragder som subtile digresjoner i den spirituelle samtalen ved bordet.
Alle mine kulturelle venner, mine alternative venner, mine kjære som ligner meg selv på en prikk.
*
Av og til skulle jeg ønske jeg hadde et unormalt stort hode, en alt for lang hals, en obskur gulfarge på pupillene, noe som bare var mitt eget.
Men jeg har arvet den høye pannen av min far, potetnesen av min mor, det tynne håret etter min morfar, og suget etter action av en oldefar, men skoene er mine egne, som mine egne føtter har utvidet, gitt form og fasong. Vel, det er stort sett det eneste som er mitt, mitt eget.
*
Derfor har jeg i alle år hatt en uimotståelig trang til å hoppe opp på bordet i fine selskaper, ta tre drinker for mye, rose verten i vendinger som får ham til å undre om jeg egentlig driter ham ut, eller mene radikale ting jeg egentlig ikke mener, rope høyt og skrike ut sanger som ingen vil høre klokken halv fem om morgenen.
*
Vel, i de siste årene har jeg foretatt en lobotomering av mine egne uttrykksbehov, jeg er blitt tilpasset, som det heter.
Jeg sitter stille i mine grå/sorte klær, vipper med mine dyre sko fra Italia og mener sånn akkurat passe om stort sett det meste, slik at alle skal tenke at han Henriksen er en dannet og hyggelig fyr med sterkt utviklede sosiale antenner.
Han liker vi, han inviterer vi neste gang, for han forteller veldig fine historier med vidd og brodd, men han fornærmer ingen. Fin kar det der!
*
Men det er med tilpassning som det er med kunnskap.
Hodet vokser seg stadig større, og av og til vil det sprenges.
Og på denne korte reisen som kalles dannelse, bukker mange av oss under.
Vi er redde og engstelige under den gråsorte uniformen, vi liker egentlig ikke de bildene vi ser for vårt indre, bøkene som kjeder oss mer enn de inspirerer.
Men vi pludrer våre små replikker med sober diksjon, vi legger inn en liten sesur her og der, et komma og et passende punktum, observerer det gamle året som ebber ut, det nye året som kommer, alle dagene som ligger blanke og ubrukte.
Vi bukker, takker og går.
Hjem til speilet som venter.
Til måleren under sengen som tikker og går.
Det snør. Hvitt, stille.

EN EGOISTISK DRITTSEKK! JEG?

JEG ER EN EGOISTISK DRITTSEKK!
Jeg har meldt meg inn i Facebookgruppa "Foreningen mot å stå klint inntil bagasjebåndet"
*
Vel, jeg er ikke medlem så mange steder, jeg er medlem i Dramatikerforbundet, en bokklubb, og nå altså denne hatgruppa mot folk som stimler sammen foran koffertbåndet på flyplasser.
Du vet, disse menneskene, som kaster seg forover så snart båndet begynner å bevege seg, gjerne småbarnsfamilier med fem rabiate unger med Sabeltannsverd og rosa dukkevogner.
Sure mødre og gale unger som er blitt foret med søtsaker under flyturen slik at far skal få lese avisen og mor kan handle taxfritt i fred.
Eller gamle engstelige damer som tror at internasjonale ligaer, da helst muslimske, står klar for å stjele alle julegavne de har kjøpt i Wien eller hvor nå alle disse gamle damene ynder å dra.
*
Så folket hiver seg framover, som om det var rasjoneringsmerker vi snakker om.
Ryggsekker og håndvesker flyr som raketter i ankomsthallen, du prøver å fiske fram din egen koffert med liv og lemmer som innsats.
Og den røde linjen foran båndet er det ingen som vører.
Når det i tillegg nesten er blitt en OL-gren i Norge å overse alle mennesker rundt seg, så, ja du skjønner.
*
Selvfølgelig lærer man seg noen triks.
Reis aldri med bagasje fredag og søndag! Da er alle de gale ute.
Sitt rolig og behersket til alle har fått tak i pikkpakket sitt, så kan du plukke opp din egen koffert uten å få et plastsverd eller en skistav i øyet.
Se opp for ryggsekker, de fleste nordmenn er ikke klar over at ryggen sitter ca en halv meter lenger bak når du har en slik dings på ryggen.
*
Jeg har observert nordmenns flyvaner i en årrekke, og jeg har kommet til følgende konklusjon;
Studer 120 nordmenn på vei inn eller ut av et fly.
Og du forstår hvorfor Norge ikke er medlem av EU.

OM BJØRNER OG TAFATTE FEDRE

En bokanmeldelse:
Tom H. Dalbak - "Den siste bjørnen i Vassfaret" - Roman - Aschehoug
*
Det er prisverdig at en mann skriver så "tett på" om tapet av en sønn.
Når samboeren finner en annen mann og tar sønnen med til utlandet faller livet fra hverandre for hovedpersonen Alm, en bjørneforsker med hang til pub og litt for mange halvlitere.
Desverre skjemmes teksten av svært dårlig og insisterende språk.
"...hun løfter en litchi til munnen. Den som var en litchi..."

Der jeg som leser ligger foran fortelleren kommer teksten haltende etter for å forklare meg hva jeg skal tenkte, og etter 200 sider mister jeg interessen for hovedpersonen.
Det er synd, for Dalbak skriver om viktige ting.
Med litt velvilje kan man lese denne romanen som en voksen manns sammenbrudd etter tapet av egen far og sønn. Men boken preges gjennomgående av litt for røff og poengløs Lars Monsen- humor, floskler og slitte vendinger vi har hørt for mange ganger.
At en forfatterer f. eks bruker vendinger som "hun snakket usammenhengende om...." atten ganger i løpet av en bok burde få konsulentbjellene til å ringe på forlaget.
Men bevares, historien har et stort alvor i seg, den har mange fine scener og er gripende i mange passasjer, men jeg tror den skulle gått noen flere språkrunder hos forlaget før utgivelse.
Kerstin Ekmans trilogi "Vargskinnet" behandler mye av de samme temaene, men der Dalbak havner i kjedsommelige repetisjoner, er Ekman sylskarp og to the point i sin fortelling. At villmarken invaderes av hyttebygging og skiløyper er et stort problem, også at fedre blir akterutseilte i barnefordelingssaker.
Men i krig og kjærlighet handler det som oftes om mangel på komunikasjon.
Tom H. Dalbak evner ikke å nå fram til meg som leser. Nok en gang kryper pappa inn i hiet og slukker sorgen med små slurker brennevin, og mor er en egoistisk kjerring som bare tenker på seg selv og sin karriere. At bjørneforsker Alm setter seg på flyet til Singapore blakk og elendig for å kidnappe sønnen hjem, for så å ta ham på fisketur i Vassfaret er en billig og lite realistisk løsning på en 300 sider lang historie.
Kan ikke noen snart skrive en roman om en far med litt guts!
Det er trist at bjørnen er truet, men enda tristere at fedre er så jævla tafatte.
Veldig trist.

søndag 27. desember 2009

ET GODT NYTT ÅR?

Det gamle året lakker mot sin slutt.
2009 skal bli 2010, tiden går ikke, den kommer, som samen sa.
*
Det er tid for rydding i skap og skuffer, hodet skal tømmes, seier og nederlag sorteres.
I går falt en replikk i et middagsselskap:
"Hjernen er en undervurdert kroppsdel"
- jeg sitter og tenker på denne replikken.
I vår tid, denne utålmodige nevrotiske tiden, hvor innpakningen synes å være det viktigste.
Tomme tønner skramler fra avisenes forsider, og fjernsynet spyr ut ting vi ikke trenger å vite.
*
Jeg liker julen.
Ikke pakkene, ikke maten og vinen.
Jeg liker melankolien, den stille ettertanken, den mentale vareopptellingen.
På disse tider i fjor hadde jeg ingen blogg.
Nå blogger jeg tre til fire ganger i uken.
Jeg liker å blogge, skrive disse små epistlene, sende dem ut i cyberspace.
Forleden var den en fremmed mann som stoppet meg på gaten og spurte om jeg var Henriksen, noe jeg måtte tilstå at jeg var.
Han freste:
"Denne bloggen din gjør meg av og til alldeles rasende!"
Den litt tykke middelaldrende mannen sto og stampet i slapset i Grensen.
"Så fint" svarte jeg "det var meningen" - han smilte et lite glidelåssmil.
"Men jeg liker når du skriver om Paris" sa han.
Jeg så en drøm om storbyen flimre et sted langt bak øynene hans, en gryende vennlighet.
Han bjeffet meg god jul og gikk.
*
I all tid har mennesker lagt igjen spor etter seg.
Runer, helleristninger, treskjæring og bu-merker, grafitti, og nå altså endeløse tirader på verdensveven. Og ting og tid tikker stadig fortere.
Hopp på, eller stå igjen i veikanten.
*
Som sagt, jeg var i en middag i går, og før jeg rakk hjem lå bildene på internet, like it or not.
Min venninne sier: "Har det ikke ligget ute på Facebook har det ikke skjedd!"
Vel, jeg kan ikke se at Facebook og Twitter bare er tidstyver og pes.
Jeg har over 1000 venner på nettet.
Ja, jeg skjønner at alle disse ikke er bestevenner, men det gjør meg litt glad når noen går inn og kommenterer mine små sysler, sender et smiletegn over noe jeg skriver som de synes er vittig. Det får meg til å føle en slags tilhørighet, rett og slett.
*
Jeg jobber på teater, der mennesker møtes, jobber, og små magiske øyeblikk oppstår.
Skrift i sand, det du gjorde i går er borte for alltid.
Der en spillefilm eller en CD er lagret for evigheten, er dette lille øyeblikket av magi, denne feilslåtte og umusikalske replikken borte i samme øyeblikk som den er sagt.
Den digitale bransjen er utsatt for større og større press.
Pirate Bay har gjort det mulig å stjele våre åndsverk, men ingen har til dags dato greid å fildele et øyeblikk av gåsehud, tjuvlaste ned en skuespillers plutselige innfall på en scene.
Det er en god tanke.
*
Ønsker for det nye året? Det runde tallet 2010?
Kanskje litt mer vettug bruk av trykksverte, litt godt nytt?
At vi evner å se at i denne lille avkroken av verden står sjakkbrikkene så vakkert perfekt på brettet.
At mulighetene er her, alt ligger åpent.
At hederstittelen "verdens beste land" ikke nødvendigvis er en diagnose, men en mulighet.
Jeg satt på toget fra Sandvika i går, sammen med forspiste borgere av dette landet, som for et par dager siden fikk flott innpakkede gaver for mange milliarder kroner.
Ingen smilte, ingen lo, ingen så på hverandre.
Bare de sedvanlige nedslåtte blikkene, de stramme mutte munnene.
Godt nytt år!

lørdag 26. desember 2009

MAT MAT MAT

Det kjennes som jeg har svelget en globus.
Jeg ligger som en oppblåst steinkobbe på et isflak, makter så vidt å slå med luffene.
Pusten går i hiv, det lukter pepperkaker og ribbefett i huset, det siver kalkunkraft ut av alle porer, og jula er ennå ikke overlevd.
I dag er det nye gryter og bord som venter.
Fedon Lindberg er en skygge et sted langt bak i hukommelsen, en mann som skal hentes fram neste uke, når dette etegildet er over og livet skal leves med alle sine utfordringer.
Men julen er også en tid for ettertanke, nostalgi og gaver.
Nå står KEN ute på kjøkkenet, nei, vi har ikke begynt å leke med Barbiedukker her i huset.
Jeg snakker om selveste KEN WOOD major, verdens mest glossy kjøkkenmaskin, som kan produsere alt fra de enkleste brøddeiger til grove pølser og fiffige pastaskruer...
Altså, mer mat på vei inn i huset. Selv om vi er overglade over denne gaven, det er ikke det!
*
Og ettertanke? Nostalgi?
Spiste vi mindre før? Var vi mer takknemmelige? Mer nøysomme.
Tror ikke det.
Jeg husker ennå mammas gryter med grisehoder, øyne som boblet i den salte krafen, tenner og kjevebein. Jeg kan fremdeles ikke spise sylte uten å tenke på disse grytene.
Smult og kokosfett, delfiakake og goro, sirupssnipper og smultringer.
Juletreet vi pyntet med melkekorker og bomull, levende lys.
Nå har vi julepynt fra alle verdens hjørner, små nipsting fra Paris, juleklokker fra Goa og kuler fra Berlin og Sverige.
Ribba har fått hvitløk og ingefær på seg, og mamma koker ikke sylte lenger.
Jula har blitt en greie vi måper av, noe vi ikke gleder oss så veldig til lenger.
Som min elskede sa etter julemiddagen:
Ja, så var det over for denne gang, og så fort som det gikk!
*
"Piken med svovelstikkene" sover under presseningen et sted, folk vandrer hjemløse rundt i verden, jula har en bitter smak på leppene her vi ligger med høyt blodtrykk og luft i magen.
Ute laver snøen ned, det er jul i Oslo. 2009.
Og, på kjøkkenet står MR KENWOOD og hvisker stille om alle sine fordeler og egenskaper.
Jeg leser en roman om den siste bjørnen i Vassfaret.
Med litt velvilje kan det kalles lykke.

torsdag 24. desember 2009

EN GLEDELIG JUL

SÅ ER DET JUL.
*
Våknet som vanlig, en stille fryd, et ønske om kaffe, en dag som andre.
Jeg er morgenfugl, liker timene før de andre våkner, sitte i vinduet, se ut på hagen.
I natt har snøen falt, det er hvit jul, tidelibom. Hagen ligger hvit og ren, plommetreet henger med tunge greiner. Bare et kattespor skrysser den hvite flaten der ute.
En frossen rose kjemper tappert for livet nede ved hekken som spriker med svarte pigger.
800 tusen nordmenn sliter med psykiske problemer, sier de på P4, som stadig surrer her i julehuset, min elskede er så glad i musikken den kanalen spiller, mens jeg ofte irriterer meg over vinklingen på nyhetene de serverer, vel...
Ingen krangel i dag, i dag skal vi være snille, smile pent til hverandre, snakke med lav innestemme, sette pinnekjøttet på kok, skrelle kålrot og gulrøtter, skrubbe mandelpoteter og hente opp lefse fra fryseboksen, mate katten med noe ekstra godt.
Men 800 tusen? Det er mange, sier stemmen på radioen.
Vi må bli flinkere til å se hverandre! sier hun videre.
Kanskje invitere inn en nabo som sitter alene, et menneske som sliter.
*
Jeg tenker på julestjernene jeg kjøpte i går og hang på nabodørene i huset, på min mor som sitter på et pleiehjem, på min bror og hans kone fra Peru, på min søster og hennes mann, på min bror som brått døde for ikke så lenge siden, på pappa, som ikke lenger er.
I dag er dagen vi tvinges til ettertanke, en slags sjelens vareopptelling, de tapte slag fra året som gikk, de små gevinstene, premierene, rollene du ikke fikk, rollene du fikk, og at neste år skal alt bli bedre, håpet, som holder oss gående, alle livets 16-deler som tikker fortere og fortere.
Nå sier de på P4 at mange gudstjenester er avlyst fordi det er mangel på prester.
At julehandelen går strykende, at finnanskrisen er over, at vi går lysere tider i møte.
Det er da alltids noe...
*
Jeg har over 1000 venner på Facebook.
God Jul til dere.
God Jul til naboen, til gamle venner og fiender.
God Jul til gode arbeidskamerater, til teatersjefer og dramaturger, kostymefolk og sminkører, lys og lyd, jeg nevner i fleng, og særlig til Nordland Teater, mitt hjertebarn.
GLEDELIG JUL!

tirsdag 22. desember 2009

EN BAD GUY, OG EN STATIST

I disse juledagene blir mange av oss angrepet av plutselig religiøsitet.
Vi går tett sammen, hånd i hånd til kirken, et hus vi vanligvis ikke besøker.
Vi hører den gamle fortellingen om stallen og hyrdene på marken, englene som sang, og stjernen som viste vei.
Vi sitter på trebenkene og hører presten som står som en skuespiller ved alteret og leser de kjente ordene "det skjedde i de dager..."
Og vi tenker kanskje på våre døde, på de som ikke lenger er her, på fremtiden, på oss selv, våre liv, valgene vi tok, ikke tok.
Vi synker inn under et teppe av godhet og melankoli.
En fredfull glede, en stille fryd om tradisjon og kjente ritualer.
Vi elsker denne lille kjernefamilien, selve stjernetrioen, Maria, Josef og barnet som gikk og gikk i natten for å finne seg husly, moren som skulle føde...
Men hvorfor gikk de? Og hvorfor var ikke alle dører vidåpne?
Historien forteller at folket skulle skrives i manntall, en slags folkeopptelling rett og slett.
Men som vi vet, barnet kom til verden i en stall, og selv sauene sang.
*
I dag er det fremdeles mennesker som går og går, som leter etter husrom, ly, et tak over hodet.
Mennesker som har rømt, forlatt fedreland og hjem.
Dørene er stadig stengt, og mennesker er ikke lenger mennesker men tall i stramme budsjetter og vonde regnestykker der de svakeste havner under streken.
Det lyser i stille grender, men ute er det kaldt.
Ingen stjerne viser vei for "disse mine minste"
*
Alle gode historier har sine twist and turns.
Sine gode og onde skikkelser, sine hovedroller og statister.
Jeg tenker at Judas kanskje ble født samme natt.
Muligens ikke i en stall, men med ham skulle det gå riktig ikke.
Han ble den store sviker, han ble den som ikke hadde noen valg.
Og Josef, fosterfaren, som sto bi, den trygge armen som sagaen lener seg mot.
Det synges ingen sanger om Judas, det skrives få dikt om Josef.
Derfor, i dag, på lille julaften henter jeg frem et av mine favorittdikt.
Det er en hyllest til den minste rollen i dramaet, han som ikke nevnes i avisen, han som som i alle teateranmeldelser kalles "med flere.."
Josef, this one's for you!
*
HYMNE TIL JOSEF
(Inger Hagerup)
*
Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.
*
Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.
*
Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?
*
Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?
*
Kan hende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.
*
God Jul!

FORDI DU FORTJENER DET?

SURE GUBBERS FORENING UNDRER:
*
Hvorfor er det så mange sure uhøflige damer der ute?
Damer i drakt som snøfter foraktelig når du holder opp døren for dem, sinte kjerringer med ryggsekk og gåstaver som presser seg foran deg på vei inn i bussen, damer med bæreposer som på død og liv skal blokkere tre seter på trikken og later som om du er et stykke luft når du signaliserer at du gjerne vil sette deg ned? Gamle redde damer med håndvesker og grå permanent som beinflyr vekk om du spør dem om veien, og damer med stresskoffert som smeller døra rett i ansiktet på deg, for ikke snakke om nybakte mødre med barnevogn, der de kommer tre og tre nedover Løkka, fem meter brede, så fotgjengere og syklister presses ut i vei og trikkeskinner.
Som, når de endelig får kapret seg et bord på kafeen, slenger ut puppen 30 cm fra kaffekoppen din, mens du må høre på endeløse dialoger om bæsj, luft i magen og ammegrupper, og fedre som er idioter, som ikke tar ut fødselspermisjonen, ja, stort sett...
*
Hva faen er det som skjer med damene her i landet tenker
SURE GUBBERS FORENING.
*
Ok, det er trist at kvinner som oftes tjener mindre enn menn, at det sikkert er et helvete med såre pupper og ammekluter, at gamle damer leser VG og blir drittredde for fremmede, at damer med eget firma har det travelt, men det går vel an å oppføre seg som folk for det?
At kvinner i ulike fasonger dundrer gjennom hovedstaden som en gresshoppesverm uten sidesyn og et snev av høflighet, har ingen ting med kvinnefrigjøring å gjøre.
Det er rett og slett mangel på oppdragelse, det er dårlig oppførsel!
Yes baby, deilig å få sagt det!
*
Jeg er et menneske som smiler til fremmede, slik jeg har lært at man skal gjøre.
Jeg tenker at alle mennesker liker å bli sett. Også kvinner.
Men hvorfor går alle disse kvinnene i tekstiler til tusenvis av kroner når de fnyser og stirrer hatefullt på deg om du sender dem et beundrende blikk?
Eller verre, om du skulle komme på å smile?
Da får du "hva faen er det du glor på din gris-blikket"
*
"Jeg hater menn som stirrer på puppene mine!" sier min venninne.
Hun sitter der med en utringning som ikke overlater så mye til fantasien.
"Ta på deg en burka, så slipper du det stresset" sier jeg.
Min venninne synes ikke det er det minste morsomt.
*
Er det kanskje slik at kvinner staser seg opp for hverandre?
Ha ha, se på meg liksom, se på de fine puppene mine som ikke henger selv om jeg er femti neste år? Se på de lekre bena mine, for jeg kan fremdeles gå i korte skjørt, og det kan ikke du!
Ha ha, er det det de ler så skingrende av over tekoppene på byens kafeer?
Den tredje venninnen som hadde alt for trang og kort paljettkjole på julebordet?
Som ikke innser at hårfargen hennes er for hard og mørk til den bleke huden, og at den mørke lip-lineren får henne til å se ut som et ludder?
Kvinner kan være grusomme, I know.
*
Jeg kommer til poenget.
Tror at den dagen en mann kan smile til en fremmed kvinne på gaten uten at vonde tanker og ekle situasjoner oppstår, har vi likestilling.
At når mødre, kvinner, som påstår at de har hovedansvaret for barneoppdragelsen slutter å si til guttebarna "Å, se på denne store, sterke, tøffe gutten, Å, så sterk!" vil det komme flotte og menneskelige guttemenn på gater og torg.
(så får jeg vel for skams skyld føye til at det ikke skader med en farsfigur i nærheten)
At når jentene slipper å leve mødrenes drøm om en rosa marengshimmel, vil damene kunne slappe av, lene seg tilbake i en annen trygghet.
Men i krig og kjærlighet er ennå mye ugjort, og juvet mellom kjønnene synes uoverstigelig.
*
For det er et jævla stress å være kvinne, som det er å være sur gubbe.
Men neste gang du smeller døra rett i ansiktet på meg kjerring, så kakker jeg veska mi i bakhodet på deg.
Den er stor og hard, og fra CUCCI!
Og jævlig dyr, just as you know.

ELG VED SOLOPPGANG


DET ER JUL.

*
Jeg vet at det er mange som leser denne bloggen.
Og i dag skal du slippe alternative julesanger, slitte rim og haltende verseføtter.
I dag skal jeg skrive om mat, tenkte jeg.
Man kan jo ikke alltid skrive om krig og fred og sånn!

*
Min gode venninne Sissel Agathe har et hus.
Et hus jeg ynder å kalle "huset ved havet"
- selv om huset ligger et stykke fra havet, vel, ikke så langt, du kan ane havet bak løvskogen og jernbanesporet.
I det hvite huset bor en svart katt og et spøkelse, men ellers...
Hygge, hygge, og god mat.

Her kommer "ELG VED SOLOPPGANG"
- en gudegod elg-entrecote med sopp og gode saker.

* Dette trenger du:
Elgkjøtt, helst entrecote, som deles i porsjonsbiffer.
Bacon.
Kantareller, gule eller traktkantareller.
Rødløk, hvitløk, frisk timinan.
Rosenkål. Tyttebær.
Mandelpoteter/grovt salt, olivenojle.
Hjemmelaget bernaise
(denne er det min venninne som står for, så kan ikke gi eksakt oppskrift)

*
Stek løk, hvitløk og sopp i en jernpanne.
Stek biffene i ekte smør, legg sopp og løk i store tårn på toppen når ferdig.
Dryss over frisk timian.
(viktig å ikke steke kjøttet for mye)

*
Kok rosenkål i tre fire minutter.
Når de er ferdig svisj dem litt i en panne med noen baconterninger.

*
Du kan godt saltbake mandelpotetene i ovnen.

(legg potetene på en seng av grovt salt i en langpanne, drypp god olivenolje over)
(stek til gyldne og ferdige)

*
Lag en liten tomatsalat.
Små cherry eller andre tomater delt i to, finsnittet rødløk og marinerte fetaost-terninger.
Og så bernaisen som tårner seg som himmelske engleskyer.
En krafitg rødvin og natti natti....

*
Bon appetit!







søndag 20. desember 2009

EN JULESANG

EN JULESANG
*
Ikke syng om Jesus, ikke syng om Gud
Ikke syng om frelse eller engleskrud!
Ikke syng om nagler eller tornekrans
Ikke syng som korset
Syng om kråkedans!
*
Kråkene som hakket,
kråkene som åt
øyne fra en frelser,
synet fra en sønn
Syng om mennesker som hylte, ropene som låt
Om blod som dryppet stille, mødrene som gråt
*
Ikke syng om nåde, ikke syng om lønn
Syng en sang om tørken i barmhjertighetens brønn
Ikke syng om sønnen som gudefaren svek
Syng en sang om månen som henger hvit og blek
*
Over alles ansikt nå i juletid
Over alle kriger og soldatens strid
Syng en sang om gleden, syng en sang om takk
Om ydmykhet og omsorg
Om drømmene som sprakk
*
Syng sanger for oss mange, som stadig farer vill
Som stenger sinn og tanke og legger smerte til
hos dem som ligger våkne under krigens bomberegn
- mens vi mumler våre bønner og leter etter tegn
*
Syng stille for poeten
som strever ved sitt bord,
som spisser penn og tanke om julefred på jord
Han vet det ikke nytter;
det er for sent for ord
*
Sven Henriksen
2009

ET LITE SKRITT FOR EN INDISK TRØNDER

X-FAKTOR KOM ENDELIG TIL SIN SLUTT.
*
Et lite skritt for en indisk trønder, et stort skritt for fedrelandet?
Eller omvendt?
*
Det måtte bli han, det måtte det.
Men til siste slutt kjempet han mot sylkorte miniskjørt og blondt løshår.
Chand, det gode mennesket fra Trøndelag, den ydmyke inderen med Bambieøynene, sto alene igjen under spotlighten, og det var sikkert vel fortjent.
Men så var også alle de store sangstemmene stemt ut, men er det noe nordmenn liker, så er det folk som beveger seg i Tore på Sporet-land, som tar på seg den folkelige trønderbunaden, skinnjakke, fillete jeans og en litt ustemt kassegitar.
For i finalen sto en inder fra Trøndelag fram som det norskeste av det norske.
Jeg kan ikke si annet enn at dette må ha vært en stort skritt i riktig retning for denne sprukne krukka av en oljenasjon.
*
For ting skjer, viktige ting.
Der politikken henger etter, er popindustien full av artister med mørk hudfarge.
Det lyser forbausende hvitt fra alle taburetter på Stortinget, mens muskkscenen er full av spennende "flerkulturelle" artister.
Vi kan gi fredsprisen til en afroamerikaner, men vi kan ikke ha en svart minister i regjeringen.
Vi har prøvd, men det ender alltid med debatter om snusk og fanteri.
*
Under X-Faktor-finalen var selv Stoltenberg inne via en videoptape og ønsket de to finalistene lykke til, men hvorfor kom han ikke direkte inn med en kommentar etter sendingen?
Han kunne ha sagt: "Ja, dette var en sier for Norge!", for "våre nye landsmenn" som han og mange andre liker å kalle slike som Chand.
Vel, jeg kjenner ikke Chand's historie, han er muligens adoptert, kanskje født her, jeg vet ikke.
Men det var altså en indisk trønder som vant X-faktor, og det måtte en hviterusser til for å få den internasjonale finalen av Eurosong til Norge, og i fjor danset en svart hiphopstjerne seg inn i det norske folks hjerte.
Og tenk om Siv Jensen hadde gått online og sagt:
"Gratulerer Chand, slike gutter det vil gamle Norge ha!"
*
Men verken politikere eller media er opptatt av slike vinklinger.
"Hvordan er det og feste med DDE?" spurte en journalist etter sendingen.
"Jeg er bare en vanlig norsk gutt som går og legger meg når jeg er trøtt" svarte Chand.
*
Jo, verden går tross alt framover.
Selv lille Norge, men bittesmå museskritt.
Gratulerer Chand!
Og Siv:
Dette er ikke snikindifisering av Norge!
Det er folket som taler via mobiltastene.

lørdag 19. desember 2009

SOM JULEKVELDEN PÅ KJERRINGA

Hvert eneste år kommer jula "som julekvelden på kjerringa"
Hvorfor heter det ikke "som julekvelden på gubben"?
*
Men ikke for det, jeg kunne trenge ei kjerring, eller en kone for å bruke et penere ord.
Problemet er, selv om alle behøver en kone, så vil ingen være kone lenger.
Her hjemme fordeler vi konepliktene mellom oss, men døgnet har for få timer, mamma sitter på pleiehjem, og skittentøy, støv og ting hoper seg opp i stabler i det som i disse dager skal framstå som et lykkelig julehjem.
*
Jeg kjenner et lite snev av panikkangst når jeg hører at Bettan viser fram sitt perfekte julehjem i Se&Hør, i hvertfall forkynner de dette urovekkende budskapet på P4.
Vel, pinnekjøttet henger ute i boden, ti sekker bjørkeved ligger under en pressening ute i hagen, den røde amaryllisen blomster, og jeg har bare en prøvedag igjen før jul.
Men i kveld er det rakfisklag hos gode venner, og i morgen er det middag hos andre venner, og mandag vel, jeg burde kanskje begynne å få panikk?
*
Så, hvor finner man en kone?
Jeg tenker Polen, Latvia eller kanskje NAV? Kan man ringe?
Spørre om det er en ledig kone der ute?
En som kan ordne tøyet i skapene, kjøpe kålrabi og multer, bake kokosmakroner og serinakaker? Som kan flytte fram sofaen og hente fram lodotter og gjenglemte sokker?
Som kan tenne lysene som moder gjorde i gamle dager?
*
For å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke særlig om jula.
Den får bare komme selv om vi skal ha huset fullt av gjester.
For hva var det egentlig jula handlet om? Var det ikke noe med Jesus?
Og jeg tror jo verken på Jesus eller julenissen, så derfor, ingen grunn til panikk.
Men den besnærende tanken om en kone vil ikke slippe taket.
Hvorfor lages ikke disse konene lenger? Er det denne helvetes feminismens skyld?
Disse sinte damene som ikke vil stå ved kjøkkenbenken og føde barn?
Som mener at menn og kvinner skal tjene like mye, ha de samme rettighetene?
*
Jeg synes likestilling er helt ok.
Men jeg nekter å forhandle før noen skaffer meg en kone.
En liten frue som står i rødprikket forkle med eplekinn mens steken strutter i ovnen, og kaker og hjemmelaget konfekt står til kjøling på stettefat på benken...
Eller vent, det heter kanskje verken kjerring eller kone, det heter vel strengt tatt hushjelp?
Og en hushjelp koster penger, han eller hun skal ha lønn.
Som Henriette Schönberg Erken skriver i sin store kokebok:
"Napp fjærene av fire svaner, men dette skal De selvfølgelig la kjøkkenpikene gjøre, så kan De selv konsentrere Dem om oppdekningen av festbordet, for julen er en travel tid for alle husmødre!"
*
Ok, vi skal ikke ha svanestek til jul.
Vi skal ha pinnekjøtt, kålrabi og mandelpoteter.
Og man kan alltids håpe.
Kanskje det ligger en liten kone under treet?
En bitteliten polsk kone med støv på hjernen?
Jeg skulle blitt så glad, så glad.

torsdag 17. desember 2009

SOMETHING ROTTEN IN THE STATE OF DENMARK?

KLIMA-KONFERANSEN I KØBENHAVN.
*
P4 sammeligner klimaforhandlingene som pågår i København med den kalde krigen.
De impliserte er lengre unna et forlik enn noensinne.
*
Jeg har ikke greie på klima, vet bare at det er jævlig kaldt i Oslo i dag.
Og at havet stiger mens jeg sitter her og blogger.
Har logget av dramatikerhjernen for i år, så har ikke noe mer fornuftig å gjøre.
*
Men; kom nettopp fra nærbutikken, og gjør meg noen tanker.
Fant noe snurrig noe som het "Lutefiskbacon" - små baconterninger pakket i en liten fiffig plastboks. Hva skiller lutefiskbacon fra annet bacon, og behøver vi noe som heter lutefiskbacon?
Jeg begynte å gjøre små undersøkelser i baconland, og hør hva jeg fant:
Lutefiskbacon, Villmarksbacon, røkt bacon, urøkt bacon, baconterninger, bacon med svor, bacon uten svor, Rimi's eget bacon...
Så til skinkeland: røkt skinke, kokt skinke, appelsinskinke, juleskinke, familieskinke? frokostskinke, pepperskinke, serranoskinke, pastramiskinke...
Og så videre: Jubelsalami (hurra!) dansk salami, peppersalami, hvitløkssalami, salami, gullsalami, fårepølse, trønderfår, puh...
Slik fortsetter det i matparadiset.
*
I fiskedisken fant jeg det rareste av det rare: Fiskepinner for barn!
Vi vet jo at barn ikke lenger spiser noe de kan se hva er, og fisk er skrekkscenario nr en.
Nå kan du altså servere barna dine fiskepannetter formet som små lekefisker dyppet i egg og knust kavring. Hva er poenget? En fisk som kanskje fiskes i Lofoten, som fryses, sendes til Tyskland for å bli en tegneseriefisk, som sendes videre til Canada for og pakkes, for så og sendes tilbake til Norge for å havne på bordet hjemme hos oss?
(Spurte en gang om å få kjøpt fersk fisk i Lofoten, men fikk til svar at de var nektet av Mattilsynet å selge dirkete fra båtene!)
*
Så er det fire, nei fem forskjellige fiskegratenger hvor produsentene overbyr hverandre, presser ned prisene til ti kroner for ei gugge som for det meste er makaroni i hvit saus.
Og litt lenger borte, i "ferskvaredisken" ligger de stakkars kyllingene fra Guantanamo, som har lidd seg gjennom de seks ukene det tar dem å bli middagsmat, i små bur, men skjelletter så skjøre at om de prøver å trippe et par små hønseskritt brekker de beina, så de ligger stille og blunker i veksthormonfeber og klaustrofobisk angst.
Trygt, kjapt og billig!
Det er til å gråte av.
*
Men om vi bare kjøper oss fri fra dette med et par klimakvoter, så er alt dette ute av verden.
Og vi kan sove godt om nettene.
"Har dere sparepærer og speltmel?" spør jeg jenta i kassa.
"Nei!" bjeffer hun, sier at det går så lite av det.
At det ikke står på rotasjonslista for varene de kjøper inn.
Nei, da så.
"Men kloden roterer vel til over jul, får vi da håpe" bjeffer jeg tilbake.
Virker ikke som hun tar poenget.
Housten!
We have a problem!

TIDSTYVEN 2009

Hørte en artig sak på radioen, nesten en kuriositet.
*
Året 2009 har 53 uker, og foreldre som har delt omsorg for barn har plutselig et problem.
Hvem skal ha barna denne ekstra uken?
Ofte kan dette medføre store problemer, sier stemmen på radioen.
Og noen ganger går det til og med så langt at denne krangelen ender i rettsalen.
Jeg tenker at har man barn, er det vel bare å finne ut av det, men i krig og kjærlighet er ennå mye ugjort. Og midt i kryssilden står de små barna.
*
Vi som har andre seksuelle preferanser enn det som regnes som helsemessig forsvarlig når man skal ha det store ansvaret det er å oppdra barn, blir sittende litt på sidelinjen som observatører.
*
Vi har ikke talerett når det gjelder barn fordi vi ikke har barn selv.
Ei heller har vi opplevd den store lykken det er å sette et barn til verden, vi har ikke realisert oss selv, vi er ikke "hele" mennesker.
*
Mange mennesker som jeg regner som oppegående har en litt "skrudd" oppfatning av dette med barn, hva som er sunt, hva som er best, og hva som er riktig.
Og folk flest har tatt til seg sannheten om at det er "best for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre" på tross av at mer enn halvparten av ekteskap oppløses, og barna kastes som Norgespakker fram og tilbake, settes på fly og tog med en lapp rundt halsen.
*
Og nå altså, en ekstra uke, som får det allerede sprukne glasshuset til å vakle.
Vel, jeg sier ikke at det ikke finnes flotte foreldre som tar vare på ungene sine, oppdrar dem til å bli bra mennesker, men jeg er så dritlei av å høre småbarnsmødre og fedre hvese i ørene på meg når de en sjelden gang tar seg et glass vin eller to for mye:
"Du aner ikke hvor mye stress det et med barn, du aner ikke, vet du hva?
Du er helt fri du, du har ikke noen forpliktelser du!
Ser nok på Facebook at du sitter der nede i Paris og gøyer deg!"
Og når jeg svarer:
"Ja men faen, det er vel ingen som har tvunget deg til å skaffe deg alle disse ungene!"
Da ser de på meg med dette triste kublikket, stakkarsblikket, sier at jeg er følelseskald, et ulykkelig menneske som ikke har forstått meningen med livet.
Et menneske som har forsaket den største av alle lykker i universet.
Da svarer jeg at ja, jeg har valgt det bort, at det har kostet meg mye å velge det bort, at jeg gjerne skulle hatt barn, men at jeg lever et liv som ikke har plass til barn.
Jeg sier til og med at jeg ikke unner barna en far som aldri har tid til å være der for dem.
*
For når du har barn må du sette av ca 20 år av ditt eget liv for å kunne ta vare på dem, at det også gjelder om året plutselig skulle komme på å produsere en ekstra uke midt i mørketida.
Men da har de forlengst sluttet å høre etter, da de har tatt fram gitaren og rauter Abba-låter fra 80-tallet og snakker om den gangen de var frie og reiste på inter-rail til Hellas og Berlin, slike ting de ikke kan gjøre lenger fordi livet og alle dets forpliktelser har innhentet dem.
Ole Paus synger i en sang: "Ikke gjør som mora di sier!"
Hør bedre etter neste gang kanskje?
De merkeligste mennesker skaffer seg en skokk med unger like selvfølgelig som de kjøper en vinkelsofa eller en flatskjerm.
Slike statussymboler har kortere og kortere levetid, og nye modeller pøses ut på markedet.
Et barn lever til det dør, og livet har mange uker.
*
Ok, 2009 har en ekstra uka.
Ta dere sammen for svarte.

onsdag 16. desember 2009

JUL LIKSOM?

"Piken med svovelstikkene" står på Stortorget og selger =Oslo.
Hun har narko-uniformen på, rosa dynejakke, leggvarmere og trange bleka jeans.

Selv om "heroin-chic" var på moten for noen år siden har det ikke skjedd så mye forandring i "Svovelpike-land" - ihvertfall ikke på klesfronten.

Jeg kjøper juleboka av henne.
Hun er blid, prater ivrig.
"Jeg har skrivi et dikt i boka skjønner'u", sier hun.
Jon Fosse, dramatikaren, har også skrevet et dikt i juleboka.
Det heter JULESONG.
Fire små vers om øl, dram, ribbe og døden, dit vi alle skal.
*
Piken med svovelstikkene forteller at hun ikke er så glad i jula, sier at hun liker de vanlige dagene best, dagene som bare kommer og forsvinner igjen.
"Hadde aldri trudd at jeg skulle bli 30" sier hun, stemmen er en gammel Volvo, rasper et sted nede i brystet. Jeg kan se at hun er syk, eller at hun burde legge seg nedpå litt.
Jeg får en vill flytanke, tenker, jeg tar henne med hjem. Lar henne dusje, hvile seg litt, lage middag, kaffe. Men jeg strammer meg opp, fisker fram en hundrelapp ekstra og stikker den til henne. Hun napper den til seg, hånden hennes er en iskald liten fugleklo.
"Du får ha god jul da" sier jeg. Hun ler en mørk vond latter.
"Du er et godt menneske du" sier hun. Ler ikke lenger.
Nei, det er jeg ikke, tenker jeg og går vekk fra henne.
Noen minutter senere observerer jeg meg selv kjøpe en dress på Zara som jeg overhodet ikke har bruk for. En dress til flere tusen kroner.
Jeg sier til ekspeditøren, vent litt, jeg tror ikke jeg skal ha den dressen, det er noe med den fargen, lyver jeg.
*
Nå sitter jeg her og blogger, tenker tilbake til en sommer for veldig lenge siden, da jeg var ung og hadde ville hester i blodet, da jeg raidet rundt på klubbene i London og dyttet i meg mer enn øl og gin tonic.
Det kunne vært meg, tenker jeg, som sto der i rosa dynejakke og solgte =Oslo.
Hvorfor jeg ikke gjør det vet jeg ikke.
Det skjedde vel noe, en liten ting, et gudesendt menneske kom i min vei.
Livet snudde, jeg hadde flaks.
Uten å vite det snudde jeg på vei inn en dør og gikk inn en annen i stedet.
Det er så lite som skal til før pendelen svinger, hit eller dit.
*
Så jeg gikk ut fra Zara, rett tilbake til Stortorget, tenkte å gi henne de tusenlappene den dressen jeg ikke kjøpte kostet.
Latt henne gå å kjøpe seg noe, gaver, mat, heroin, whatever...
Men da jeg kom dit var hun borte.
Diktet til Jon Fosse er slik:
*
Når mørkret lyser tettast
og kvite snøen fell
då samlast vi kring elden
og feirar likevel
-
Vi steikjer kjøt og ribbe
og skjenker øl og sprit
Vi tenkjer på dei døde
som ikkje nådde hit
-
Vi opnar våre hender
og held kvarandre tett
Det vårast snart og lysnar
vi seier lyst og lett
-
Vi lyfter både øl og dram
Og seier i det blå
at ein gong kjem vi fram
til dit vi kom ifrå





tirsdag 15. desember 2009

mandag 14. desember 2009

A GAY MAN'S BLOG TO THE GALAXY

ET BILDE I SEPIA, OG ET KAOTISK TANKESPINN.
*
Jeg finner min oldemor i cyberspace, et falmet bildet av en kvinne med kjepp i en skråning.
Jeg sitter her på rommet mitt i rue du Faubourg Montmarte, stirrer fortapt på dette fremmede ansiktet, tenker på slektas sener som tvinnes, reinklover, ballblom og Stabben hjemme i den lille Fjellbygda jeg stammer fra, tenker kjøttstykker merket "ursprung Norge" med et snev av Tornedalen, Jukkasjærvi og noe med Russland, kanskje en dash Kaukasus.
Jeg går til speilet på badet med de nordafrikanske flisene, ser mitt eget ansikt, et slitent stykke hud stramt over høye kinnbein, en ikke helt vellykket nese, men øynene er grønne, klare og akseptable. Jeg liker øynene mine, jeg tilstår det. Jeg er middels høy, ikke så tykk som jeg var for et år siden, ikke direkte slank, men jeg kan leve med vekten av meg selv.
Jeg er halvt samisk, halvt norsk, så alt det andre, bakover.
Som regel, som nå, kler jeg meg i mørke klær, svarte, grå, skoene mine er fra Prada, de er kostbare og gode på føttene, jeg er her for å skrive, men jeg går mye i de parisiske gatene, mest for mosjonens skyld, men også for å sette tankene i sving. Ikke for det, jeg liker å gå.
Det er noe meditativt over det å sette den ene foten foran den andre og bevege seg framover, kjenne vinden eller regnet mot pannen. Stoppe opp, se på et menneske, en vakker dør, sette seg ned på en kafe, drikke en kopp fransk kaffe, snakke i telefonen, snuse, kjenne eimen av de brente kastanjene som en afrikansk gutt selger fra en avkappet oljetønne i rue des Rossiers.
Jeg står her på dette badet, tenker at jeg behøver å dusje, barbere meg, rake av meg håret som av en annen grunn vokser stadig fortere. I løpet av de to siste årene har håret mitt blitt sølvgrått. Det gjør meg ingenting, jeg er ikke redd for å bli eldre, jeg liker meg selv bedre nå enn for tretti år siden, jeg bryr meg ikke lenger, det er ok. Jeg trives i min egen kropp.
Da pappa døde for tre år siden følte jeg at jeg måtte ta ansvar, for meg selv, mitt eget, liv?
Paris er en snodig by, den eneste byen jeg kan være i uten å lengte.
Ting faller på plass her, jeg går lett i gatene.
Jeg har et vindu jeg kan stirre ut av. Jeg ser himmelen, en snipp av tårnene på katedralen oppe på Montmartre, den lille gaten min, det kinesiske karaokestedet, Coci Market og pianomannen som sitter og spiller om morgenen, og den gamle mannen i den rutete dressen som stabber langs fortauet med den lille trillebagen sin med en baguette stikkene opp.
Om jeg vil gå en liten tur svinger jeg rundt hjørnet til rue Cadet, er på hils med ostedamen fra Normandie, kjenner slakteren som har bodd i Los Angeles, det er deilig å snakke engelsk med ham, og jeg har en fast butikk hvor jeg kjøper kaffe med melk av en ung gutt fra Jordan eller Libanon, jeg husker ikke helt. Så er det Malik med ølbula som er litt i overkant hyper, men hyggelig. China-takeawayen styrer jeg unna, min venninne R sier døden bor i kjøleskapene der inne, og jeg velger å tro henne.
Jeg føler meg ikke som en forfatter i eksil når jeg er her.
Jeg er en tilfeldig turist som er sånn passe bofast, for er du ikke fra Paris blir du aldri pariser.
Jeg ser på sepiafotografiet av oldemor Beret, tenker, dette er røttene mine, det jeg kommer fra.
Og det er ikke slik at jeg ønsker meg andre røtter. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg kommer fra, jeg kan ikke hjelpe for at jeg er født på feil sted til feil tid.
Helst ville jeg vært født under La Belle Epoque, sittet hjemme hos Gertude Stein sammen med Picasso, truffet mennnesker som snakket om andre ting enn bensinpriser og økonomisk krise, deltatt i timelange diskusjoner om fargen oker eller gåseoppdrett, whatever.
I dag har jeg skrevet fem replikker til et teaterstykke.
Nå raker jeg av meg håret.