EN SVENSK AND I HOLYWOOD

I går ettermiddag, i min gressenkemann-tilværelse hadde jeg min helt egen lille filmfestival i sofakroken. Krokanis, småsjokolade og kanne på kanne med kaffe...

Jeg så den franske filmen "Dans Paris" og en fantastisk dokumentar om Annie Lebovitz

"Life Trough A lens" - og etter så mye kulturopplevelse koblet jeg meg på kongelig norsk rikskringkastings MGP-sending, men det ble litt for platt etter fransk film av høy klasse, og ja.

Så jeg zappa videre til TV3 og SVENSKE HOLYWOODFRUER!

MY OH MY og HOLY SHIT, som de sier i Los Angeles!

Har verden gått av hengslene?

Hva skjer?

*

Anna Anka ble født i Polen, men er oppvokst i Sverige.

Hun har "medvirket" i Baywatch, men påstår "at hun ikke har ligget seg til toppen!"

Toppen? Hvilken topp? Toppen av Beverly Hills?

Nå er hun midt i en tåredryppende skilsmisse fra sin ektemann, den fallerte sangstjernen Paul Anka, og påstår til og med at talkshowkongen Skavlan er medskyldig!

Ja, her er det duket for den helt store dramaturgien.

*

I går handlet Fru Anka på et hagesenter. Kjøpte 60 gule rosebusker som ble plantet i oppkjørselen til bløtkakehuset i "the hills" - og bekjente også at hun bruker 100 tusen US-dollar på massasje, negler og ansiktsbehandling.

For som hun sier: "Om folk rundt meg skal ha det bra, må også Fru Anka ha det bra!"
Lett henslengt i solstolen ute på patioen ligger hun, mager som et stykke pinnekjøtt, som en sulten hyene som ikke har spist siden hun forlot Sverige for to tiår siden.

SVENSKE HOLYWOODFRUER er et freakshow uten sidestykke.

Det er umulig å hisse seg opp over det, det er ren galskap.

Det mest hjernedøde tv jeg har sett noensinne.

*

Men hvilke signaler sender dette til unge jenter, og gutter, menn?

Det står ungdommer i kø for å få oppleve sitt moment of fame.

Vel, jeg jobber i den samme industrien som i ytterste konsekvens kan kalles underholdning.

Og det er mulig disse tre blondinene spiller en rolle i "realityserien", hva vet jeg?

Men jeg tenker; hvem har Paul Anka ligget med for å nå toppen?

For Anna Anka påstår at "alle" i Holywood ligger seg til toppen.

Vel, jeg nekter å tro at Susan Sarandon, Helen Mirren, Judy Dench og slike damer driver med denslags, eller at Jack Hyllenhal og Heath Ledger måtte ligge med Ang Li for å få rollene i "Brokeback Mountain" - men så beveger Anna Anka seg heller ikke på toppen i LA, hun representerer den absolutte bunnen, ligger og skvalper i utkanten av en stor industri.

Og ektemannen, Mr. Anka er old news, en utdatert sanger og entertainer.

*

Men vi visste det jo.

It's a lot of crazy women out there, a lot of wannabees.

Men det er en haug crazy mannfolk der ute også.

Det er jo en slags likestilling, er det ikke?

*

Vel, her i Norge forteller Jan Thomas oss at anusbleking er det aller siste, og at det eneste som funker mot rynker er en krem som egentlig er ment for sprukken endetarm.

Og at det eneste fornuftige å spise til frokost (om du vil forbli ung og slank) er 3 stivpiskete eggehvitter uten salt.

Vi nærmer oss, vi nærmer oss.

Jeg tenker på en av de andre Holywoodfruene som etter gullbehandling av ansiktet, etter spraymaling av kroppen gikk på blind date med en multimillionær og ikke opplevde at det sa "klikk."

A GOOD MAN IS HARD TO FIND, YOU ALLWAYS PICK THE WRONG KIND!

sang Bessie Smith og Alberta Hunter i en gammel sang.

*

Jeg er så heldig å kjenne skuespillere som jobber og bor i Los Angeles.

Og I know, it's hard work, det handler om flaks, det er en steintøff by.

En av dem er svensk og reiser ofte hjem til Sverige for å puste inn frisk luft.

But as I said to the queen yesterday: I hate namedropping!

Han vet hvem Anna Anka er:

"Ja, det där jævla fnasket!"

sier han...

*

KVAKK!

ANGST IN MY PANTS?

ANGST?

*

De fleste mennesker slår blikket ned, flakker med øynene når psykisk helse kommer på dagsorden. Ingen vil ha benevnelsen "nervevrak" eller "psykisk ustabil" hengende ved seg.

Selv i min bransje, vi som jobber med teater, som driver med en slags følelsesmessig kirurgi er redde for å snakke om psyke, redsel, mindreverdighetsfølelse, angst og nerver - selv om de fleste av oss er redde for det meste.

Men det er desverre slik at om du "bukker" under for svak psyke en periode i din yrkeskarriere kan dette hefte ved deg i mange år, kanskje et helt liv.

Jeg hører ofte: Men er ikke hun eller han litt ustabil?

*

Jeg er ikke så full av angst, men jeg er redd.

Redd for ikke å være god nok, redd for at folk skal snakke stygt om meg bak ryggen min, redd for å stagnere. Men jeg snakker aldri om det.

Ikke før nå, i disse Knausgård-tider hvor selvopptatt jeg-pjatt er legitimt.

For, jeg tror alle andre er mye flinkere enn meg, mer begavet, har mer kontroll.

Jeg ser jo alle solskinnshistoriene på Facebook og Twitter.

Alle de flotte bildene, de vellykkede premierefestene, ja du vet.

Men samtalene vi fører er fulle av usagte avtaler.

Kodene ligger som usynlige veivisere, men vi nevner dem aldri ved navn.

*

Hvordan går det?

Jo takk, det går bra!

Hva gjør du for tida?

Nei, det er litt av hvert, og du?

Nei, du vet, ja, ha ha, det er ikke lett.

Nei, det er jo ikke det...

Men jeg har det ok altså!

Så, fint!

Ha det da!

Vi ringes?

Ja, vi ringes!

Fint å se deg! roper vi over skulderen.

*

Så står du igjen på fortauet, tenker, hvorfor ga jeg henne ikke en klem?

Hvorfor sa jeg ikke at hun så så liten og redd ut, så sliten.

Hvorfor dro jeg ham ikke inn på en kaffebar, satte meg ned og spurte:

Hvordan har du det egentlig?

*

Men vi gjør nesten aldri det, vi vil ikke forstyrre, vil vil ikke plage, gjøre ting verre.

For presset er stort nok som det er.

Vi orker ikke å gå inn i de vanskelige samtalene, særlig ikke med folk som vi ikke regner som "våre nærmeste."

*

Psykisk helse er blitt en stort samfunnsproblem.

Ekspertene sier at de som "står nær" ikke kan/skal hjelpe.

Det kan bare ekspertene, sier ekspertene, men ekspertisen har ikke tid.

Apparatet fungerer ikke.

I mellomtiden reiser vi dagen, går ut på de endeløse slettene som heter hverdagen, livet.

*

Som Kolbein Falkeidet sier:

Hallo, adjø!

*

Jo takk, bare bra!

Og januardagen slår vinterfrakken rundt seg, heiser skuldrene.

LET'S DO IT!

LET'S DO IT!

Eller som sportsprodusenten Nike sier i en kampanje frontet av Tiger Woods:

JUST DO IT!

Vel, slagordet har fått en annen kraft og mening etter siste tids avsløringer.

Tiger Woods påstås innlagt på en klinikk for sexavhengige.

Sexavhengig? Når kan en slik diagnose stilles?

Er det når du krever for mye sex av kona eller ektemannen?

Er det når du har to, tre, eller fire elskerinner eller elskere? Fler?

Er det bare en avhengighet som inntreffer i Amerika?

*

Jeg trodde det, men nå sitter jeg litt fjetret mens en norsk kvinne blir intervjuet av Lise Askvik på kulturkanalen P4 - et merksnodig lite freakshow en fredag morgen.

Kvinnen synes romantiske middager og vin, kos og levende lys er bortkastet, men for all del, sikkert hyggelig, sier hun, men hun synes det er bortkastet å bruke tiden på slikt når man kan bruke den på å forlyste seg i sengehalmen, på kontortoalettet eller tja, what ever...

Kvinnen mener seg å ha diagnosen "sexavhengig."

*

Vi har, eller mange av oss har noe som kalles et "avhengighets-gen" - noen av oss har hang til alkohol, piller, narkotika, shopping, sigaretter, gambling, intens bibellesning og andre religiøse aktiviteter, listen er lang for hva vi kan bli offer for.

*

Selv har jeg et problem med iskrem, særlig fløteis med krokan, men også kokosboller, de høye spirene som ser ut som frosne hundedritter du vet.

Denne avhengigheten nærmer seg en slags diagnose, en mani.

Jeg kan ikke åpne en isboks eller en pakke med kokosboller uten at jeg må ete som en hvithai til alt er tomt og jeg ligger som et vrak bakoverlent i sofaputene og raller.

*

Desverre finnes det ikke klinikker for kokosbollevrak eller fløteis-slaver.

Ikke her i Norge i alle fall.

Men det kan komme, ja, jeg tror det må komme.

Myndighetene er bare ikke obs på hvor stort problemet er.

*

Men USA, stakkars lille USA, dette nevrotiske landet som kan bombe Irak sønder og sammen, men samtidig ikke tåler synet av Janet Jacksons brystvorte!

Tiger Woods henges ut i aviser, i cyberspace, ja overalt, som en sexgris og en sexavhengig.

Men ser du litt nærmere på ham, ser du en sliten og utro ektemann, det ække verre enn som så.

En golfspiller som har vært en hel verdens baby, som nå er hentet ned fra pidestallen.

For Christ sake, mannen har hatt sex, han har ikke drept noen!

*

Så: venter i spenning på neste kampanje fra NIKE.

Hva blir det?

En smilende og friskmeldt Tiger Woods som sier:

JUST DID IT!?

*

Selv sier jeg:

LET'S DO IT, LET'S FALL IN LOVE!

*

BARBIE BLUES

I FJOR FYLTE VERDENS MEST BERØMTE DUKKE 50 ÅR.

Barbie, 50 år? Hun er like smekker, vakker.

Blond og mager, med struttepupper og lange legger.

Tidens tann har ikke satt sine merker på denne skjønnheten, ei heller har tiden løpt fra henne, verken fra henne eller makkeren Ken, som er like he-man smukk, i ørliten badebukse og blått soveromsblikk...

*

Jeg sitter her med svart kaffe og fnyser foraktelig av det hvite giftbrødet som bys fram.

Jeg vil være like slank og soveromslekker som Ken, som Johnny Depp og gutta boys som flekker magen på film, sånne skjødesløst elegante mannfolk, ja, du vet. Som bare kan hoppe i skoa, en t-skjorte og et par jeans og allikevel bli kåret til verdens best kledde menn.

*

Men livet lever, og kroppen, kroppen lever sitt eget liv etter 40, for ikke å si 50.

Du oppdager haker i speilet som ikke var der i går, det som en gang var en solbrun biceps er blitt en blek, hjemløs kyllingfilet, og ryggen går direkte ned til trøtte lår uten å måtte forsere det som en gang var en spretten liten stjert.

Ja, det er trist med dette livets herjinger med denne eneste kroppen vi stakkars mennesker har fått utlevert her i livet.

*

Jeg ser på bilder av meg selv, ikke ofte, men når jeg blar i gamle album, ser jeg denne unge slanke mannen, den tynne lille gutten med blond lugg, blå skjorte og hvite kortbukser.

Og en dump sorg sprenger i brystet, en lengsel tilbake til den gang.

Jeg tenker, hvorfor var jeg ikke tynn nok den gangen? Hvorfor var jeg ikke glad?

Hvorfor satte jeg ikke pris på det som jeg ikke har lenger?

Denne ungdommelige styrken som er borte?

*

Det er noe som heter:

"Youth is wasted on the young!"

Og en annen linje er slik:

"Alderdommen er ungdommens fremtid"

*

Nei, jeg vil ikke være Ken, i allefall ikke Barbie!

Jeg vil være den jeg er, bare litt yngre.

Eller, jeg tenker, hvorfor er livet så utspekulert tenkt ut av noen som styrer det hele?

Når du endelig begynner å bli fornøyd med det menneskehuset du bor i, huset av kjøtt, bein, blod og tanker, så faller reisverket sammen, taket begynner å lekke, vinduene er vanskelig å se ut av, lyden av verden der ute blir stadig svakere?

Ja da, jeg vet det. Det kalles for livet selv.

*

Så, vi maler og flikker, vi legger nytt tak, setter på oss førstørrelses-glass mot verden, vi legger øret inntil pulsen av dagen i dag, vi henger med. Vi kjøper i-Pod, i-Phone, Mac Air, vi er på Twitter og Facebook, you name it, vi er ikke de eldre, selv om vi har levd en stund...

Jeg har alltid sagt at når jeg blir "eldre" skal jeg drite i vekta, jeg skal spise hva jeg vil når jeg vil, og hvor mye jeg vil av hva jeg vil.

Og så oppdager jeg plutselig at "når" jeg "blir eldre" er nå!

Og denne hvite brødbiten som bys fram er absolutt forbudt i den dietten som helvetes Fedon Lindbergh har satt opp for meg.

*

Nei, jeg er ikke hysterisk, jeg er ikke det.

Jeg lider ikke av spiseforstyrrelse.

Jeg går bare i blinde mot alt som en gang var.

Leter etter en slank nattedrøm som stadig glipper når dagen er et faktum.

Karen Blixen, en svært forfengelig dame, sa ganske sent i livet:

"Speil er ikke lenger hva de var!"

Jeg visste det, jeg visste det!

Det er de helvetes speilprodusentene!

Hvorfor kan ingen lage noen skikkelige speil lenger?

I ren glede sluker jeg en halv baguette.

Gudegod, gudegod!

Mennesker burde spise mer hvitt brød, med meierismør og marmelade.

Ken er jo ikke sexy engang, det magre skabberakket!

*

SKRIK DET FRA BERGET!

FÅ MULLAHEN UT AV NORGE!

*

Facebookgruppene popper opp som paddehatter.

Enkle løsninger, rop og skrik, rikets sikkerhet, rikets sikkerhet!

Siv Jensen løper fra tv-studio til tv-studio, selv om vi alle vet at det å invitere henne i debatten ikke frembringer noe nytt.

Vi vet hva denne damen mener, vi vet det så alt for godt.

Damen vil, som også mange medlemmer av Facebookgruppene, sende mullahen ut av Norge fortere enn svint.

*

Og mullahen skal sendes ut, men først må forholdene ligge til rette.

For selv Norge er underlagt visse avtaler og regleverk som vi ikke kan bryte, like it or not.

Dessuten, en rettsstat kan ikke dømme eller straffe mennesker for noe de kanskje kan komme til å gjøre.

I USA, rett etter 9/11 kunne et litt for stort skjegg eller en prangende turban føre til at du havnet på Guantanamo.

*

Jeg husker at jeg selv, at jeg bare noen dager etter attakket i NY satt ved siden av en turbankledd mann på en internasjonal flight, at jeg ble redd da han plukket opp en mobil og begynte å fikle med tastene et sted over et fremmed kontinent.

For paranoianen krøp tettere på oss alle.

At denne muslimske mannen satt og hørte på Madonna, noe jeg kunne se på displayet hans, fikk meg til å rødme, tenke, nå må du slappe av!

*

USA hadde en åpenbar agenda som gikk ut på at vi skulle bli redde for terror.

Selv en flaske vann ombord i et fly kunne representere den aller største fare.

*

All statistikk sier at de groveste overgrepene i Norge utføres for stor del av etnisk norske nordmenn. At en familiefar dreper sin kone, av og til barna, er muligens ikke en fare for rikets sikkerhet, men man hører aldri rop om at "slike mennesker må sendes ut av landet!"

Man leter ikke en gang etter grunner til hvorfor slike bestialske ting kan skje, for det kan medføre at vi finner ubehagelige svar vi helst ikke vil finne...

*

Men ok, la oss forfølge tanken om å sende alt vi ikke liker ut av Norge.

Om vi renser Norge for potensielle forbrytere, for mullaher, for muslimer, vil Norge bli et tryggere sted å leve? Vil etnisk norske nordmenn bli mer lovlydige?

Vil norske menn slutte å slå, misshandle og drepe konene sine?

Vil våre barn få det bedre?

Vil de narkomane slutte å stjele for å skaffe seg penger til narkotika?

Eller vil neste skritt bli å internere etnisk norske også?

Mennesker som er en fare for omgivelsene, sine familier, koner og barn?

*

Vel, det er kanskje mer humant å la en narkoman ligge i et portrom å dø, enn å sende en mullah tilbake til et krigsherjet land, jeg vet ikke?

Men det er naivt å tro at mullah Krehkar ikke blir overvåket av politiet i alle døgnets timer.

At myndighetene ikke stadig evaluerer tilstanden hans, tilstanden i hjemlandet hans.

*

Facebook har mye godt ved seg, men nettsammmfunnet er også en offentlig gapestokk i ytterste konsekvens. Her kan mennesker ytre de mest enkle løsninger.

I går kom jeg over en Facebookgruppe som heter "Vi som hater Dag Frøland"

- vel, i går døde han, så ok, hat i vei om dere vil.

*

At strutsen stikker hodet i sanden og ikke ser, gjør ikke at faren forsvinner.

Jeg er mye mere redd for dumhet, enkle løsninger, mangel på empati, enn at en mullah plutselig skal grave seg opp av et hull i hagen der jeg bor.

Men la det være klart. Mullahen skal sendes ut. Men når, det vet vi ikke.

Men når det skjer vil Norge bli et trygt og godt land?

Vi kan sove godt om nettene igjen?

*

Det går en serie på NRK som heter "Det nye landet" - i går så vi unge mennesker, som på 70-tallet sto og ropte "NORGE FOR NORDMENN!"

- det er 30 år siden, og debatten er fremdeles like hard og bitter.

Det store bidraget som "fremmede" har lagt til Norges suksess, vært med på å få det til å bli et av verdens beste land å leve i veier ikke så tungt på vekta.

Vi er skeptiske, terskelen for hva "disse våre nye landsmenn" kan gjøre er lav, både fra oss og fra egne landsmenn, samtidig som forskningen viser at det er mange lyspunkter nå når "det nye landet" begynner å få sin form.

For, det Norge vi hadde på 60-tallet kommer aldri tilbake.

Verden hardner, som oss.

Nå har den femte norske soldaten falt i krigen.

For dette er krig, ikke 71 grader nord.

Og mullahen, ja, han er et kinkig problem, men han er også et menneske.

Dette enkle faktum bygger alle våre kristne og demokratiske livsverdier på.

For litt siden åpnet vi våre hender for Haiti.

Hvem skriver sangen om Bagdad?

Det er vel en artist der ute som skal promotere en plate snart, er det ikke?

HÄR KOMMER LILLA UNDERBARA CLOWN...

*

What kind of fool am I?

That never fell in love.

It seems that I'm the only one,

that I have been thinking of...

*

What kind of man is this,

that could not see,

what could be seen by allmost everyone, but me..

*

What kind of lips are theese?

That lied a million kiss...

That whispered empty words of love,

and left me alone like this?

*

Why can't I fall in love?

Like any other man?

And maybee then they'll see

What kind of fool I am...

*

What kind of clown am I?

What do I know of life?

Why can't I cast away this mask of play

And live my life?

Why can't I fall in love?

'till I just give a damn?

But maybee then they'll see

What kind of fool I am?

*

*

R.I.P

Dag Frøland.

*

Thanks for the memories.

MIN KAMP - DEL 7

Jeg vasker opp.

Jeg står her i dette kjøkkenet.

Kjenner det varme såpevannet rundt håndleddene.

Vannet er på grensen til hva huden min tåler.

Hvor mye tåler en hud?

Når brenner et menneske seg, slike tanker, underliggende tanker.

På veggen over oppvaskbenken har jeg stiftet opp et bilde av Paris.

Jeg lengter aldri så mye som når jeg står ved oppvaskbenken.

Såpevannet, boblene, striper av fett på gårdsdagens tallerkener, gjestene.

Vinen, glassene, jeg vasker de vakre stettglassene.

Setter dem pent på et hvitt kopphåndkle av lin.

Pusser dem, holder dem opp mot det grå lyset som siver inn i rommet.

Setter dem pent på plass i skapet på den andre siden av rommet.

Rydder vekk alle samtaler, alle ord som ble sagt her i dette rommet i natt.

Åpner et vindu, lukker det igjen.

Jeg liker ikke mennesker, jeg trives best alene.

Såpevannet begynner å kjølne.

Jeg får en tanke om å spare det, flytte det over i en bøtte, vaske gulvene i det.

Ja, det gjør jeg.

Jeg går ut i vaskerommet, henter en bøtte.

Tar en mugge og flytter vannet over i bøtten.

Henter en mopp, spenner den fast på langkosten.

Lar moppen gli over eikeparketten, en god følelse.

Nå gjør du noe viktig, tenker jeg.

Du renser dette rommet for fotavtrykk, minner.

Om seks timer kommer den jeg lever med hjem igjen, seks timer.

Jeg skal skrive noen sider, kanskje bare noen få ord, men først dette gulvet.

Så ned til nærbutikken, kjøpe en bunt purre?

Litt bacon, kanskje koke en suppe, legge noen linser i vann, min kjære elsker linsesuppe. Koriander? Ja. Koriander.

Hvem var egentlig pappa? Kjente jeg ham?

Nå tømmer jeg vannet i toalettet, ser såpeskummet tårne seg opp, jeg spyler det vekk.

Så går jeg til speilet, ser mitt eget ansikt, den trøtte huden, de grønne øynene.

Slik står jeg lenge, stirrer mot det som er meg.

Pappa? Jeg kan så vidt ane deg et sted bak øynene mine, ser en slags likhet.

Nå er jeg dobbelt så gammel som du var da jeg ble født.

Jo, det blir koriander, men ikke linser, linser trenger for lang bløtlegging.

En bunt purre, er det virkelig det det heter?

Jeg går tilbake til kjøkkenbenken, stirrer på Eiffeltårnet.

Fem hundre meter i luftlinje fra dette tårnet har jeg et rom som venter.

Vaske badet? Hvorfor ikke?

Nå skrur jeg korken av Salmiakk-flasken.

Nå tapper jeg nytt vann i bøtten.

Det er 25. januar 2010, klokken er 0936.

ET KVINNEPROBLEM?

(FOTO: Morten Krogvold)

*

Senest i går gikk Ingunn Økland ut i Aftenposten i en flott kronikk om den "påståtte" kvinnekrisen i norsk filmindustri.

Ingunn Økland er en av de få som mener kvotering vil være direkte ødeleggende for bransjen, at bransjen heller burde "legge til rette for, ta vare på og utvikle sine talenter, det være seg både kvinner og menn."

Og som en av de ytterst få gjorde hun et "overslag" over kvinners "bidrag" til norsk film.

Hun nevnte sogar en kvinne som fikk Oscar for sin film "Den danske dikteren"

(Thorild Kåven - unnskyld om jeg har stavet navnet galt)

Og som en pussig liten detalj nevner jeg at i denne filmen er det faktisk norsk films førstedame som leser voice-over.

Hun heter Liv Ullmann. Noen som husker henne?

*

Liv Ullmann innehar alt det norsk film etterlyser.

Hun er en skuespiller, hun er forfatter, hun skriver film-manus, hun regisserer, og mest av alt, hun er KVINNE!

Hun er simpelten en gavepakke, en perfekt rollemodell for kvinner som sliter med å slippe til i en mannsdominert bransje, spør du meg!

*

Men desverre har denne lille filmdammen et "besværlig" forhold til dette multitalentet av en kunstner.

For KVINNER kan ikke bare komme her og komme her i dette landet.

Hun kan ikke komme trekkende med utenlanske skuespillere som ikke en gang er medlem av Norsk Skuespillerforbund!

For det hjelper ikke at de heter Cate Blanchett og vil spille Ibsen på film aldri så mye!

Ikke heller kan man spankulere opp og ned på røde løpere i Cannes og Berlin, bli hyllet i det store utland, eller samarbeide med folk som ikke kvalifiserer til å bli vurdert av det sendrektige tildelingsapparatet til Norsk Filminstitutt eller hva det nå heter.

For i norsk film skal du, som kvinne, være ydmyk, du skal vente til det blir din tur.

Liv Ullmann har ikke tid til å vente, Liv Ullmann har alt for mye å gjøre til å vente på at Norge skal utløse penger til hennes prosjekter.

Så hun pakker kofferten og sier "fuck you!" til gamlelandet og reiser hjem til Florida eller til Australia og setter opp "En sporvogn til begjær" med nevnte Blanchett i hovedrollen.

*

Vel, nå skal Liv Ullmann hjem til gamlelandet å spille teater.

Hele Norge skal få se henne i "Lang dags ferd mot natt" - og det blir sikkert flott, for all del.

Og det er vakkert at Norge tar henne "inn i varmen" igjen, lar henne få opptre på en norsk scene. Men på mange måter er det litt "rykk tilbake til start" for Ullmann dette.

For det var på den norske teaterscenen det hele begynte, jeg tenker på Anne Frank som slo ned som en bombe på Rogaland Teater på 60-tallet.

Men det skulle ikke gå lenge før Ingemar Bergmann kastet både øyne og objektiv på henne, la grunnen for denne enorme karrieren som hjemlandet hennes gjør alt for å overse og forminske.

*

Et kvinneproblem? Det er mulig bransjen har et kvinneproblem.

Men Norge har et problem med kunstnere som blir for store, for egenrådige.

De fleste som vil noe større i dette landet må ut for å puste, tenke, gjøre.

Og bak dem snør sporene igjen, veien hjem blir vanskelig å finne.

Og ja, hvordan norsk film har behandlet Liv Ullmann er et problem.

Det er et kvinneproblem i ytterste konsekvens.

*

Men Liv Ullmann kan lene seg tilbake i godstolen mens solen går ned i havet ved Florida.

Bak henne, i alle hyllene står livsverket. Metervis med filmer, bøker og troféer.

Og, hun skal sikkert jobbe i mange år, så, hent henne hjem for svarte!

La kamera gå!

*

(Simone de Beauvoir sa lakonisk:

"At jeg er kvinne kan jeg virkelig ikke ta hensyn til!")

Så hvorfor skal norsk film gjøre denne "påståtte" kvinnekrisen til en stor sak?

*

All ære til deg, kjære Liv Ullmann for det du har gjort for norsk film!

Jeg reiser meg i respekt. Andre som følger på?

Ikke det...

Vel, hadde Liv Ullmann vært mann, ville hun vært en guru.

Hun ville sittet som leder av det meste innen norsk film, hun ville vært målestokken for alt og alle. Nå er hun bare et vanskelig kvinnemenneske som "krever" å lage film i Norge.

SKAVLANS SOFA

Du vet det når du ser det.

I går steg karibiske Rihanna ned til oss dødelige.

Satt som en Tingeling, som en engel i Skavlans sofa, og eventyrstøv og himmelglitter drysset over oss som satt fjetret i vår egen, sofa.

For Rihanna er egentlig ikke fra Barbados, hun er fra en annen planet.

21 år gammel, hardt prøvet av livet, omskrevet og vakker, med en aura som fikk selveste Fredrik Skalvan til å stotre på usammenhengende utenlandsk.

Selv komikerdronninger og konger satt tause som skolepiker/gutter og spiste av hånden hennes.

*

Vel, jeg kastet meg på i-Tunes etter at Rihanna hadde sunget siste refreng av sin mastodontslager "Russian Roulette" - for dette er mer enn Whitney, det er nesten Aretha Franklin, ja, det er Beyonce, sleng deg i veggen!

*

Mitt tips:

Rihanna - Rated R

NOK 80 på i-Tunes

BLONDE

Verden har i all tid valgt sine elskerinner.

*

Den største av dem alle er Marilyn Monroe, kvinnen som nekter å dø.

Jeg ser henne overalt.

På vesker, buttons og t-shirts i Paris, på plakater i Berlin.

Selv i Lofoten flekkes dette desperate smilet mot meg fra et falmet postkort i de bakerste hyllene på Coop.

Jeg går tett på, holder postkortet opp mot lyset, ser de jordbærrøde leppene, de knappnålstore pupillene, den tørre huden, det utslitte blekete håret.

Det sies at Marilyn egentlig hadde flate tørre lepper og at sminkørene måtte bruke 24 forskjellige nyanser av leppestift for å lage denne berømte munnen som alle menn og noen kvinner ville kysse, bli kysset av.

Det fortelles også at hun var en tykk liten blubbe, vel.

*

Legenden og mytene om ikonet er stadig levende i dag.

En av de mest livskraftige mytene er at MM bare var en dum blondine, at hun ikke var god skuespiller, noen mener at hun ikke var skuespiller i det hele tatt, bare nok en filmstjerne i rekken av blekete sexbomber.

Noen spede stemmer, noen biografer, hevder at hun var en smart forretningskvinne, at hun hadde full kontroll både på liv og karriere.

*

Jeg tror det var slik.

For hvorfor ble hun f. eks tatt inn ved Actors Studio der folk som Marlon Brando og Shelly Winters gikk, og Al Pacino og andre storheter senere skulle gå?

Hvorfor stakk hun fra Holywood til New York, vekk fra englebyen som bare ga henne stupide blondiner å spille på filmduken?

Hva var det Arthur Miller så i henne som film-mogulene i Holywood ikke så?

*

Madonna blir ofte sammenlignet med MM, men sistnevnte lever i en annen tid,

har andre muligheter, andre verktøy, men er også offer for å bli stemplet som en "smart forretningskvinne" - les kald, kynisk, vanskelig og krevende.

Som Madonna, var også Marilyn produsent, hadde sitt eget produksjonselskap, hun kunne etterhvert velge sine egne roller og takke nei til fjas og tull.

Ekteskapet med Miller var på mange måter billetten ut av elendigheten.

Men Miller var jøde, erklært Sovjet-vennlig, og det paranoide USA banket på hjemme i Brentwood Los Angeles, hun ble, tror mange, tatt av dage, for ja, det var piller, det var alkohol, og MM var snakkesalig, og Hoffa og gutta boys ble redde for hva den jordbærrøde munnen kunne komme til å droppe ut av seg, der hun satt halvnaken, pillestein eller dritings i hyttene til Frank Sinatra og Peter Lawford oppe ved Lake Tahoe.

*

Jeg var så heldig å få oppdraget med å skrive musicalen

"MARILYN - Nobody's Baby" for to år siden.

Og nå skal jeg gå en runde til med henne, et annet teater har bestemt seg for å gjøre en ny produksjon av dette manuskriptet.

Og, jo mer jeg dykker ned i Marilyn Monroe's liv, jo mer overrasket og respektfull blir jeg.

*

For øyeblikket leser jeg Toril Moi's biografi om franske Simone de Beauvoir, en filosof og forfatter som mange feminister har hatt et "kjølig" forhold til, muligens på grunn av hennes selvutslettende forhold til en annen filosof og forfatter, Jean Paul Sartre.

Da Simone de Beauvoir som den yngste kandidat noensinne (hun var 21 år) gikk opp til eksamen i filosofi, var hun den beste, men Sartre ble "kåret" som nummer 1, fordi juryen hadde problemer med at en kvinne skulle "vinne" dette. Det hadde nemlig aldri hendt før.

Og Simone de Beauvoir bet tennene sammen, stilte seg i køen av beundrere, men så var han også hennes elsker, og skulle være det gjennom et langt liv fyllt av konflikter.

*

Marilyn Monroe var den første kvinnen som "problematiserte" filmstjernerollen i USA, som de Beauvoir var den første som "problematiserte" den "tenkende kvinnes" rolle i Frankrike.

Slik jeg ser det, fra et feministisk ståsted, gjorde begge disse kvinnene den "feilen" og legge sine liv i ektemenns og elskeres hender, på tross av egen lysende karriere. Men samtidig levde de i en tid med "gryende feminisme" - og gikk foran for kvinner som skulle komme senere.

Selv i dag, faller det enkelte feminister tungt for brystet at kvinner "fjaser seg opp" i kjoler og høye hæler samtidig som de prøver å få "over" et seriøst budskap. Det er synd.

For om en kvinne er for slank, for vakker, for vellykket, for mye kvinne, er hun ofte en trussel for andre kvinner som liker å kalle seg seriøse. Du vet hva jeg mener, hvem jeg mener!

Kvinnene hatet og elsket både Marilyn og de Beauvoir fordi de rokket ved den vedtatte kvinnerollen, tok "vanskelige valg" - snakket åpent, men krevde samtidig å være kvinne, på hver sin måte riktignok.

Jeg elsker Marilyn's replikk:

"En hel verden vil gå til sengs med Marilyn, men blir skuffet når de våkner opp med meg!"

*

Da filmen "BUS STOP" var i klippingen og regissøren satt sammen med en annen regissør og tittet på opptakene, sa en av disse:

"Hva er det med denne kvinnen, hun "lyser" i hver jævla scene hun er med i"

Den andre sa:

"Marilyn Monroe er kanskje det mennesket i universet som vet mest om film, hun vet alt om hvordan man skal deale med et filmkamera, det kalles magi!"

*

I kveld sitter Rihanna i Skavlan-sofaen, nok en elskerinne verden har valgt seg.

Myten om henne vokser seg stadig større. Det er vold, svik og tragedie, toppet av en stor stemme, og låter som borer seg inn i en hel verdens hjerter.

Det sies at også hun er "en smart forretningskvinne" - tenk det Hedda!

*

Vel, hvilke motiver Arthur Miller og Jean Paul Sartre hadde for å knytte seg så sterkt til disse kvinnene er ikke godt å si.

Kankje de rett og slett var "smarte forretningsmenn"?

Muligens ikke en grensesprengende avsløring.

For de fleste menn er jo det...?

Arthur Miller hadde, i motsetning til Jean Paul Sartre et snev av vidd og humor.

Han sa: "Det er problematisk å være gift med et elektrisk lys!"

Vel, Monores elektriske evighetspære lyser fremdeles på stjernehimmelen.

Millers, en smule blek, etterhvert...

*

Under 100 års jubileet for Simone de Beauvoirs fødsel i fjor var bokhandlerne i Paris tapetsert med bilder av henne.

Særlig ved St. Germain i den berømte bokhandelen ved siden av Café de Flore, der hun elsket å sitte med kaffe og sine gyldne notatbøker.

Den strenge profilen, hårbåndet, den hvite huden.

Kvinnen som Sartre yndet å kalle "Beveren" fordi hun gjerne ville bygge et hyggelig hjem for dem begge.

På den andre siden av gaten hos Giorgio Armani hang Marilyn på store glossy posters og tittet på oss under tunge øyelokk.

Gudinne fra gulv til tak!

Det kan ikke bare ha vært 24 nyanser av leppestift.

LONELY PLANET?

P4 forteller meg at det snart blir krise, matkrise.

De ansatte gjør opprør mot "mat-baronene", vil ha 10% i lønnsøkning.

*

Krise? Køer?

Hvite-russiske tilstander på Rimi og Rema 1000?

Eller, er ikke matkrisen allerede et faktum?

Når en fersk kylling ligger lekker og ribbet, med vingene tett mot brystet, pent pakket i en liten plastkiste til den nette pris av NOK 39, burde det ikke ringe en bjelle?

En slik fugl er et vesen, som ved hjelp av veksthormoner og antibiotika har vokst seg stor og lekker i løpet av 30 dager.

Grunnen til dette er at denne hurtige veksten får kyllingen til å utvikle unormalt store brystfiléter, noe produsentene hevder at kundene krever.

At beinbygningen til denne stakkars hønsefuglen er så lite utviklet at om den prøver å reise seg, brekker den beina, er en annen historie...

Resten av den stakkars høna "går i kverna" og blir "sunne" pølser og kjøttboller.

*

Jeg tenker, NOK 39. Hvem taper på dette, bortsett fra kyllingen?

Dette er et regnestykket ingen av oss orker å ta stilling til, fordi vi vet at noe er forferdelig galt et sted på veien fra det trange fugleburet til kjøledisken.

Og i Norge nektes blide torgkoner og torgmenn å selge selvslaktede fugler og andre ting på torget av helsemyndighetene fordi de det norske formynderiet er livredde for basiller og andre skumle ting. Så, de folkevalgte velger heller at nordmenn skal utsettes for mat proppet full av tilsetningstoffer, veksthormoner og antibiotika!

Det er dette som er den egentlige matkrisen, ikke det at de ansatte vil ha mer lønn.

Men krise? Hva er en krise?

*

Nordmenn har kastet seg over den humanitære krisen på Haiti med stor iver!

Dagbladet forteller at "de viktigste" norske artistene stiller til dugnad i Operaen under en stor støttekonsert kommende søndag. Selv kulturlivet "sorterer" mennesker når empati, giverglede og engasjement er på dagsorden.

Og på bl.a Facebook er det dukket opp "luregrupper" som påstår at 2 kroner for et klikk skal gå til de kriserammede på Haiti.

*

Jeg tenker, hva hadde skjedd om dette skjelvet hadde rammet Oslo?

Hva hadde avisen skrevet, nå når alle ord er oppbrukt, og krisen endelig er et faktum?

Hvordan ville 800 000 nordmenn taklet å sove ute i gatene om natten?

Ligge i portrom og sammenstyrtede ruiner?

I dette landet hvor det er KRISE om man ikke får ladet mobiltelefonen?

Hvordan ville vi ha reagert på at et menneske, som før skjelvet, sto under oss på "den sosiale rangstigen" hadde greid å krafse til seg en bedre pappeske som soveunderlag?

Eller om moren eller broren vår hadde dødd i armene våre en tidlig morgentime på Karl Johans brosteiner? For det er slik virkeligheten er på Haiti.

Jeg tør ikke tenke på hvordan nordmenn hadde taklet en slik katastrofe.

Vi som skal FØRST INN PÅ BUSSEN, vi som VIL VELGE SELV, vi som VIL TJENE MER PENGER, JOBBE MINDRE! Som klager, klager, klager, og stadig roper KRISE!

Ville vi sett hverandre? Hjulpet en fremmed under den iskalde nattehimmelen?

Strukket ut en hånd til et medmenneske i dødsøyeblikket?

Jeg håper det. Men jeg er slett ikke sikker.

*

Men for å være føre var.

Løp og kjøp!

Nå kommer matkrisen!

Det skal bli vanskelig å få tak i varer som egg, melk og kjøtt!

Fyll skap og frysere i det ganske land!

*

I går fant de en liten gutt i Port-au-Prince som hadde ligget under ruinene i 8 døgn.

Det er nesten en tredjedel av tiden det tar å bli en kyllingfilét i kongeriket Norge.

BLOGGERNES PÅVIRKNINGSKRAFT

I går kveld tok NRK på seg rollen som pedagog.

Forsøkte og fortelle oss gamle, dinosaurene hva internett og blogging er.

I enkle og forståelige vendinger ble vi oldiser fortalt hva denne moderne formen for publisering av hjertesukk, sminkestips og gossip er.

*

For når du ligger og dupper rundt tallet 50 tar verden det for gitt at du ikke henger med, at du nesten ikke kan sende en sms, at den nye telefonen du fikk til jul har "så alt for små taster for mine gamle fingre!" Vel, vel, vel...

*

Ok, jeg er ikke oppvokst med fjærpenn, men jeg kan huske pennesplitter og blekkhus, jeg kan huske lykken over min første skrivemaskin, en blytung mastodont, for ikke å snakke om da jeg fikk mitt første vidunder med kulehode og rettetast.

Så min første Mac, en 10 cm tjukk liten sak, grå og lekker, vel, nå veier min nye laptop knapt mer enn en pakke sigaretter.

*

Så her i det herrens år 2010 sitter jeg og administrerer 3 blogger.

Jeg blogger om mat, om kultur, om ting som ergrer meg i samfunnet.

Jeg er 54 år, og jeg henger med, lever i tiden, men jeg fortjener det kanskje ikke, selv om et vakkert menneske sa til meg her om dagen "kanskje tiden fortjener at du lever i den!"

Ok, et menneskes plikt er å leve i tiden.

Men leve i tiden? Er det å hoppe på alle nyvinninger?

Jeg har f. eks ikke i-Phone, og jeg mobbes litt for min 2 år gamle antikke Nokia, en sort liten telefon jeg akter å beholde til den en dag skal utånde og havne på den enorme digitale kirkegården som stadig krever mer plass.

For jeg er miljøvennlig, og skal ikke kjøpe en ny i-Phone bare fordi alle andre har et slikt vidunder. Det forandrer ikke det faktum at jeg stadig snuser i dibbedutte-butikker, lar fingertuppene gli over blanke datamaskiner, hvite lekre telefoner og digitale underverk.

Jeg elsker dingser, jeg elsker nye ting, ting som gjør livet enklere.

*

For livet i cyberspace er enkelt. Det er en glede, det er hyggelig.

Jeg behøver nesten ikke treffe mennesker, for jeg kan kommunisere med verden fra mitt lille rom i Paris eller fra min stasjonære maskin hjemme i Oslo, fra telefonen om jeg sitter på et tog eller et fly. Jeg er alltid tilgjengelig, og verden er der for meg, alle døgnets timer.

*

Men altså NRK i går, og blogging.

En 14 år gammel jente er en av landets mest populære bloggere, har ca 70 tusen lesere hver eneste dag. Hun blogger om sminke, klær, hvor man skal gå ut, hva venninnegjengen liker, hva de snakker om på pikerommet. Og i går ble hun feiret som en popstjerne i Tromsø.

Jeg orker ikke hisse meg opp over at denne unge jenta blogger om tull og fjas.

Men jeg vet om mange som blogger om "viktige" ting.

Og jeg tror denne formen for publisering bare er i startfasen, for "dette blir stort!" som avisene ynder å skrive.

Samtidig som bloggingen tar av pågår det en debatt som handler om at de fleste politiske partiene "går mot midten" for å sanke velgere, og at avisene følger på og alt for ofte skriver fra samme ståsted. Hvor er de kritiske stemmene? spør noen.

Jeg tror bloggerne vil bli mer og mer kritiske, få mer påvirkningskraft.

Vi vet at store kommersielle konsern overvåker oss som blogger på nettet, mange av oss blir plukket opp, og mange tjener store penger på bloggene sine.

Bloggen er på en måte blitt et moderne "Speakers corner" - om du som er ung vet hva det er?

*

En gang jeg blogget om Barack Obama fikk jeg en kommentar fra en amerikansk tv-reporter som skrev "nice blogg, keep up the good work!" - noe som fikk meg til å skvette i stolen.

For, det er også slik at om du går online med meningene dine, kan hele verden lese deg.

Selv ble jeg plukket ut av Aschehoug Forlag og blogger om bøker for dem.

*

Ok, kall oss gjerne dinosaurer, men de unge bloggerne bruker en teknologi som vi gamle har utviklet for dem, jess baby, og storebror ser deg, du vet "hånden som rører vuggen?"

Da jeg skrev en "kritisk" blogg om nordmenns støtte til Haiti og mangel på engasjement rundt ofre for selvmordsbombere i Bagdad "mistet" jeg 11 venner på Facebook.

Det var da jeg begynte å forstå at det å blogge "sterke meninger" kan være viktig.

"Bloggen din er skummel, ekkel, jeg blir ofte redd, den tvinger meg til å tenke, og det er ikke alltid like hyggelig!" var den en som skrev i en kommentar.

*

Dagens sminketips fra denne blogger er:

Speil er et speil. Sørg for at du makter å se deg selv i det hver dag.

Og ser du noe du ikke liker, kan du forandre på det.

Løsningen er kanskje ikke alltid Max Factor eller Dolce Gabbana.

KVINNEFILM? MANNEFILM? FILM.

(Litt ufokusert bloggbabbel om ditt og datt)

*

Jeg husker en liten hendelse fra en Amanda-utdeling for mange år siden.

Programlederen, en profilert kvinnelig tv-personlighet og selverklært feminist, skulle intervjue en Bond-pike som var der for å motta en pris.

Programlederen var i storform og i det perfide hjørnet, ville tulle litt med denne Bondina, og sa noe i denne duren:

"I kvinnefrigjøringens navn, hvordan kan du forsvare å spille en tanketom blondine, være med på å holde alle disse stupide mytene om kvinner i live?"

Bondpiken sa det ikke, men du kunne se at hun tenkte det:

Dine dumme fitte, det var det hun tenkte, men hun sa:

"Nå skal du høre her lille frøken, Bond er en industri, Bondpikene er klisjeer, ok, men jeg er faktisk en av sjefsprodusentene for denne filmen, og det at jeg er Bondgirl er på grunn av at jeg liker å være "tett på" de filmene jeg produserer, var det noe mere du ville vite?"

Det var ikke det.

*

Det er noe som heter at du ikke skal skue hunden på hårene.

Det sies også at det er vanskelig å være kvinne i filmindustrien. Det er mulig.

Kvinner, helst nakne, og en pistol, er det som kreves for å lage en god film, har noen sagt.

Om kvinner blir "vanskelig" er det ikke så gøy lenger.

Kvinner er trøbbel, har jeg hørt.

Men en "vanskelig" kvinne er også et yndet sexobjekt.

Trøbbel igjen.

*

Når en vakker kvinnelig skuespiller i Holywwod tar av seg sminken og spiller massemorder får hun Oscar, kalles modig, selv om agentene hennes fraråder henne å ta en slik rolle.

For det lønner seg best for kvinner å være pynt på filmduken, være en god kone, en sviktet elskerinne, en eiegod sekretær, eller en mild bestemor, om du da ikke er en actionheltinne som skyter rundt deg med maskingevær...

Går hun egne veier, sier "fuck you" til mennene, er hun ikke attraktiv lenger, da er hun bitch, ja hele regla av skjellsord, men dette vet vi, dette vet vi alle, ikke sant.

*

Jeg ser ofte på et amerikansk program som heter INSIDE THE ACTORS STUDIO.

Der sitter de mest profilerte kvinnene og lar seg dikke dikke av programverten.

Jeg tenker, hvorfor sier de ikke: "What kind of asshole question is that?"

Men de sier ikke det, de smiler pent og forteller at det var "så hyggelig at selveste Tom Hanks valgte lille meg som sin kvinne i denne storfilmen. Jeg er takknemmelig og ydmyk."

*

I kveld begynner tv-kalkunen "Holywoodfruer" på Tv 3, tror jeg det er.

Fanesaken i kveld er at konene må hevde sin rett til MER ukepenger for å kunne kjøpe blomster og nips for å gjøre hjemmet hyggelig til mennene kommer slitne hjem fra arbeid.

En av fruene har sogar gått ut i arbeidslivet, er ansatt av sin egen mann i hans eget firma, men dog med en myk start, hun tror ikke hun makter å jobbe mer en en dag i måneden, ja da.

Holywoodlivet er nok heller ikke enkelt skal det vise seg.

*

Men film...

Vel, jeg driter i om en film er laget av en mann eller en kvinne så lenge filmen er god.

En film er enten god eller dårlig.

Og, jeg akter ikke å fordømme denne Holywoodfruen som våger seg ut i arbeidslivet.

Hvem vet hva hun kan komme til å utrette denne ene dagen?

*

Marilyn Monroe var faktisk den første som insisterte på et ekstremt close up.

Hennes mannlige motspiller sa da kameraet kappet hodet hans:

"Folk kan jo komme til å tro at jeg ikke har hode!"

Marilyn svarte:

"Men kjære, alle vet jo at du har hode."

Smart dame det der.

Men så forlangte også Holywood at hun skulle stille i studio med flat mage seks om morgenen, sminket, medgjørlig og blid.

At det lå blodklumper og rester av noe som kunne blitt et menneske i doskålen hjemme hos henne er en annen historie. Og den er ikke vakker.

Det var hardt å være kvinne i Holywood.

Det er snart 50 år siden hun døde, og det er ikke blitt lettere.

Bare spør Anna Anka!

*

Kvote? Kvotere? Kvinnekvote?

Jeg hater tanken på at noen skal måtte kvoteres inn i filmindustrien.

Denne jobben skulle egentlig en annen hatt, men vi måtte ta til takke med deg fordi du er kvinne, skjønner?

Tenk om jeg skulle begynne å rope:

"FLERE HOMOER INN I FILM OG TEATER!?"

Kanskje et dårlig eksempel.

Vi er der, men vi maser ikke så mye med det!

*

Det går en rød tråd fra Marilyn Monroe til Anna Anka.

Skal noen snart klippe den over?

De fleste filmfolk eier jo en saks?

JEG OG KNAUSGÅRD, ELLER KNAUSGÅRD OG JEG; FOR Å VÆRE LITT MINDRE SELVOPPTATT.

Min kjære røyker på sengen, leser Knausgård.

Jeg løper til og fra, serverer kaffe med oppskummet melk.

Slik er det enkle landsens liv her på ærverdige gamle Kampen i dag.

Min kjære kommer med smattelyder under dynene, humrer av og til, ler, snøfter.

"Fin bok?" spør jeg litt passe engasjert.

Jeg vil jo at han skal si at boka stinker, at han leser den fordi alle andre gjør det, men nei, han sier ikke det, han sier "det drypper jo ett og annet gullkorn mellom bleieskift og oppvask!"

- Ha ha, der ser du, tenker jeg, drittbok, selvopptatt forfatter!

Jeg visste det nok, jeg visste det nok.

*

Jeg elsker å snakke dritt om bøker jeg bare så vidt har bladd i.

Jeg elsker å hate alt det alle andre leser, filmer som du bare MÅ se, teaterstykker som har fått god kritikk, men som jeg ikke har giddet å se, osv...

Ok, jeg har lest de 200 første sidene av Knausgårdkampen, ja da, det er jo fint, veldig fint. Åpningsscenen om døden, men så faller jeg av lasset, jeg har på en måte hørt det før, så alt for mange ganger.

*

Og så er jeg litt irritert på Knauser'n.

Han er for pen, han er for utstudert ustyla, skjønner?

Litt sånn Jean Paul Gaultier-aktig, bare med logoen klippet bort for ikke å virke for trendy og desperat, for planlagt oppdressa, men jeg kan knepene, jeg har fingerspissfølelse for dyre skjorter som ser billige ut, shabby skinnjakker som ser ut som om de kommer fra en bruktbutikk i Berlin, men er kjøpt i en dyr designersjappe i Les Marais i Paris, du lurer ikke meg Karl Ove Knausgård, slett ikke.

*

Og så jeg er litt gammeldags når det gjelder forfattere.

Vil helst at de skal være damer med hennahår, i vide batikkgevanter.

Sånn litt Vigdis Hjorth-fulle og hysteriske, eller mørke og litt skumle som Wassmo, eller poltiske rebeller som Tove Nilsen eller gale og storrøykende som Anne B Ragde.

Og om de er menn, litt selvhøytidelige, med store ugredde, helst grå krøllefrisyrer, en nett liten alpelue eller en strikkekofte, gjerne briller, en håpløs dress som borger for kvalitet og seriøsitet.

Karl Ove Knausgård er ingenting av dette.

Han ser ut som en fotomodell, høyst provoserende hele framtoningen spør du meg.

For det må jo være noe lummert med et menneske som iscenesetter hele ståheien rundt seg selv ned til minste detalj, eller?

*

Jeg skal ikke sammenligne min lille suksess som skrivende med Knauser'n.

Men mange sier at jeg burde skrive bøker.

Mennesker jeg respekterer sier sogar at jeg burde gi ut denne bloggen, vel.

Jeg synes dette med blogg er litt pinlig.

Noen ganger kan jeg tenke, skrev jeg virkelig dette, trykket jeg på PUBLISER INNLEGG?

For jeg tenker at bok, bøker, det er liksom (ordet brukt med vilje) noe seriøst, noe høytidelig som skal rammes inn av to permer.

Tenker at mine små private utgytelser ikke er litteratur, men selvopptatt pludder.

Jeg kan jo ikke sende inn en tekst som handler om at jeg vasker opp eller henter barna i barnehagen til et forlag og håpe på en utgivelse?

Jeg tenker at mitt lille liv er totalt uviktig for andre enn meg selv. Jeg gjør det.

For jeg mener at du kan aldri skrive deg vekk fra det faktum at du ikke har en historie å fortelle.

*

Som dramatiker synes jeg også det meste jeg skriver er uvesentlig.

Jeg skal sitte på min tolvte og trettende premiere som dramatiker i året som kommer, og som vanlig kommer jeg til å sitte der rødmende av skam, tenke, de må da forstå at dette handler om meg selv, at jeg bare later som jeg skriver dramatikk...

Tenke at jeg ikke har vært nøye nok med å rydde opp etter meg, slette sporene.

Men nei, så langt er jeg ikke blitt avslørt.

For, det rare er at om du skriver HAN, så tror ingen at det handler om deg selv.

Skriver du JEG, så har du sporenstreks hundekobbelet etter deg.

Svært ofte har jeg brukt fremmedordet HUN, og da blir du aldri tatt.

Verre er det ikke.

*

Men jeg har noen oppsparte midler. Og jeg har en plan.

På min neste premiere skal jeg sitte utstudert og skjødesløst lekker i en lurvete skinnjakke til 25000, med et par dyre, ikke for pussede sko, en dempet matt silkeskjorte, være litt salongberuset og rose skuespillerne i forsiktige vendinger.

Men jeg kommer til og kuppe kvelden i talen jeg skal holde, jeg tenker å si:

Dette stykket handler ikke om August Strindberg, det handler om meg selv!

For hvorfor være personlig når man kan være privat?

Så kommer alle til å le hjertelig og tenke "tøysekoppen" Sven Henriksen.

Men det de ikke vet er at det stykket jeg skriver på nå heter

"HENRIKSEN FORTELLER ALT."

Det blir det første stykket jeg skriver som ikke handler om meg selv.

HJERTETS RETORIKK

HJERTETS RETORIKK.

*

Jordskjelvet på Haiti er en tragedie.

Og jeg skal på ingen måte påstå noe annet.

*

At menn, kvinner og barn sprenges i filler hver eneste dag i gater og på torg i Bagdad er også en tragedie, men det rører oss ikke på samme måte.

Snapshotsene fra muslimske deler av verden kommer stadig tettere, vi er oppgitte over selvmordsbombere, over en hellig krig vi ikke helt forstår, eller ikke evner å sette oss inn i,

vi, nordboerne, som selv ble kristne under sverd og brann, vold og grusomheter.

Siv Jensen sa en gang at "det er ingen tradisjon i Norge at folk stikker hverandre med kniv" -

vel, jeg mener å huske et gammelt vers, det begynner slik:

"I hine hårde dager, med øldrikk og svir, da kniven satt løst i hallingdølens slir.."

*

Vi liker å kalle oss selv et humant folk, et folk som bryr seg, en nasjon som megler om fred rundt om i verden, en bistandsnasjon, og ja, alt dette er vi.

Men jeg kan ikke la være å undre meg hver gang folkemassene reiser seg i massiv empati, som nå etter denne grufulle tragdien på Haiti.

For, jeg tror det er tre år siden, var det et lignende jordskjelv i Pakistan uten at det utløste like sterke følelsesmessige reaksjoner.

Medmenneskelighet og bistand burde være, for en kristen og human nasjon, noe som gjelder på alle årets dager, for mennesker som har en annen tro enn oss selv, som er i konflikter vi ikke liker, som er involvert i kriger vi selv deltar i.

Nå virker det som om folket selv "velger sine tragedier" - bestemmer selv, sammen med pressen hvilke katastrofer som regnes som "viktige" - det er synd.

Men så er jo også nyheter fra de muslimske delene av verden vinklet på en ganske ensartet måte. For mye positivt skjer i Irak, men det kommer ikke fram i nyhetsbildet.

Hvem vil se en amerikansk soldat redde et irakisk barn ut av et brennende hus?

*

Det er fantastisk at vi, at så mange støtter opp, sender penger til Haiti.

Poenget mitt er at noen, mange, har visst at Haiti har vært en tikkende bombe, at husene var skrøpelige, at de ikke ville tåle et kraftig jordskjelv.

Og nå skal stedet leges, gjenoppbygges, og det er der støtet må settes inn.

Og med all støtten, alle pengene, vil det gå raskt.

Kanskje USA lærte en kraftig lekse av orkanen Kathrina?

*

Norge har brukt mer en 60 år på å komme seg etter en krig.

Irak er midt i krigen, og om den noen gang tar slutt, vil menneskene der slite med traumer like lenge, kanskje alltid.

Haiti har en hel verdens øyne på seg. De er uskyldige, rammet av en tragdie.

Irak, kan takke seg selv, synes refrenget å være.

Jeg leste på nettet: "muslimene er jo så mange, man må regne med litt svinn!"

Hjertet har av og til en uforståelig retorikk.

*

For ordens skyld nevner jeg at jeg har sendt penger til Haiti.

Jeg er tross alt et medmenneske når det gjelder...

GOD MORGEN NORGE!

Jula er ryddet ut, kuler og lys pakket vekk i boden, jeg sitter her ved tastaturet.

Hører skrekk-meldinger om Facebook og Twitter på radioen, at om du melder deg inn i en tilsynelatende uskyldig gruppe, kan den skifte navn til f. eks "Vi som blir erotisk opphisset av våre egne barn!" - en svensk småbarnsmor opplevde å se seg selv med barnet på armen som medlem av en slik gruppe.

*

Cyberspace er blitt et stort skummelt dyr ute av kontroll, men det visste vi jo. Og, jeg kjenner en snikende trøtthet til både Facebook og Twitter. Føler at jeg ikke behøver å fortelle verden at jeg vasker gulvet eller skal ha kjøttboller til middag. Men det er jo slik at du kan finpusse din status på nettet, du kan lage deg en image, fortelle kollegaer om alle dine suksesser, male et bilde av deg selv slik du ønsker, og selvfølgelig drive nettverksbygging.

*

Jeg blir syk av missunnelse når jeg leser andre droppe info om at "jeg sitter på Gotland og skriver" eller - "fått to måneders opphold på det norske huset i Roma" - faen, tenker jeg da, her sitter jeg ved det lille bordet mitt og stirrer på snøen som laver ned.

Ok, jeg lekker jo litt info om det lille kvistværelset jeg har tilgang til i Paris, det er ikke det, litt skal man jo irritere sine venner med.

*

Men blogg? jeg liker bloggen.

Kanskje fordi jeg blir lest av veldig mange, får mye ros?

Om jeg ikke blogger på en uke eller bare noen dager kommer det klagerop på Twitter og Facebook, ha skjer'a, er du syk? Dagen er ikke den samme uten bloggen din!

Og lille selvopptatte meg blir jo selvfølgelig smigret.

Så nå sitter jeg her og blogger uten egentlig å vite hva jeg skal skrive om.

Jeg er ikke så sint om dagen, kanskje derfor.

Kanskje det grusomme jordskjelvet i Port au Prince har lagt seg som et teppe over sinnet mitt? Eller så har jeg rett og slett kjeftet ferdig?

Eller, hvordan hadde vi reagert om dette jordskjelvet hadde rammet et muslimsk land?

Hadde vi hatt like stor dekning i media?

Ville vi sendt 40 millioner kroner som hjelp?

Jeg vet ikke.

For vi er liksom litt trøtte på muslimer, gammelt nytt det der, mens et stort jordskjelv på den andre siden av Atlanterhavet er en katastrofe det er mer edelt å føle sympati for, forholde seg til.

At mødre og barn sprenges i filler på vei til torget i Bagdad hver eneste dag, rører oss ikke på samme måte.

Jeg tok meg selv i å gråte foran tv'n i går da jeg så en reportasje fra Haiti, mens jeg gikk for å sette på kaffen under et lite glimt fra Bagdad hvor 70 mennesker var blitt drept.

Helt uten å vite det setter vi verdi, prislapp på forskjellige menneskegrupper.

Nyheter pumpes ut i et tempo som får oss til å bli kalde. Når jeg ser små gutter fra Afrika med fluer i øyekroken gråte i utspekulerte trailere for bistandsorganisasjonene skifter jeg kanal, jeg orker ikke å se det, jeg har sett nok.

For det er lettere å forholde seg til at det helvetes toget står, eller at lufta er tjukk som graut i Bergen. For ikke å snakke om kulda og bjørkeveden som er svindyr!

Se det, da fikk jeg jo trøkkt ut av meg en liten tirade i dag også!

GOD MORGEN NORGE!

Savner egentlig Jaglands idé om "det norske hus" - men det raste sammen, var bygget på for dårlig grunn. Som brakkene på Haiti.

MITT GRÅDIGE HJERTE

HEGE DUCKERT'S GRÅDIGE HJERTE.

*

Nrk's kulturredaktør har skrevet en fin liten bok om fire kjente kvinner og deres kjærlighetsliv.

Karen Blixen, Simone de Beauvoir, Billie Holiday og Frida Kahlo.

Karen Blixen er vel den mest omskrevne, men ikke desto mindre makter Duckert å se henne "på nytt" - forfatteren reflekterer rundt selvstendige kvinners møte med kjærlighet, svik, sjalusi og ekteskap.

Boken er delt i fire lange fortellinger, hele tiden med den femte kvinnen på slep mellom linjene, Hege Duckert selv.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om denne boken, men den er mitt lesetips nå i kulda.

Særlig liker jeg fortellingen om Simone de Beauvoir, men det kan nok komme av at den foregår i Paris, og at den danner et nyansert og nytt bilde av denne merkelige franske kvinnen som satte følgende berømte setning på papiret:

"Du er ikke født kvinne, du blir det."

*

Hege Duckert - "Mitt grådige hjerte"

Versal Forlag 2009

RØDT, HVITT OG SKRÅTT?

Jeg hører på P4 om morgenen.

I dag forteller kanalen meg at en kvinnelig idrettsutøver har massert en amerikansk trener i nakken. Idrettspresident Tove Paule sier at "om dette stemmer, er det uhørt!"

Den samme treneren fikk sparken for seksuell sleifkjeft i fjor.

Jeg kjenner overhodet ikke til detaljene i denne saken, men jeg undrer.

Er det så ille at et menneske masserer et annet menneske?

Journalistene dupper så vidt på skumtoppene av virkeligheten, og vi får bare servert harde facts om tukling og griseprat, og ja, det ser ille ut for Müller om alt som sies i media er sant...

*

Det virker som sporten har store problemer med nærhet, at gapet mellom kjønnene er stort.

Kvinner skal respekteres som kjønn, men de får ikke hoppe sammen med gutta i "stor bakke."

Kvinnesporten får ikke samme plass i media som mannesporten, selv om kvinnene ofte leverer bedre i mange sammenhenger.

Hvorfor er det slik?

*

Sporten har også store problemer med homoseksualitet.

Små gutter i fotballdrakter roper "jævla homo" etter hverandre uten at sporten reagerer.

Holdninger skapes. Guttedrømmer knuses, om det skulle stemme at du er "en jævla homo" selv om taklingene av ballen er over gjennomsnittet. Jævla homo! Jævla homo!

*

Også her ligger kvinnesporten foran.

Mange i håndballen har stått fram som lesbiske.

En i min familie sier til og med: "Jeg gidder ikke å se på de lesbekjerringene!"

*

NRK sender for tiden serien "Rødt, hvitt og skrått"

- en serie som forteller de homofiles historie i Norge.

Det er en hjerteskjærende filmatisering om utenforskap, seksuell oppvåkning, skam og fornedrelse, en serie om mennesker som har tatt vanskelige valg.

Serien bommer på et punkt.

Kampen er ikke over! Slett ikke!

*

Vi lever i et lite jomfrunalsk mini-USA.

Det er symptomatisk at Norge trykker superhomoer som Jan Thomas til sitt bryst, men lar sporten herje med folk som har en annen seksuell orientering.

Ja da, sporten sier selv at det er null-tolleranse for mobbing av homoseksuelle, men tenk, jeg tror ikke det.

Statistisk sett skulle det være mange flere mannlige homofile fotballspillere, men det er ingen i toppfotballen som har kommet ut av skapet. Hva skyldes dette?

Kanskje vanskelig å drille ballen foran apeberget med dette stigmaet i bagasjen?

*

Som sagt, jeg kjenner ikke Müller-saken, men den sier noe om sportens vokabular, dens redsel for nærhet, dens mangel på evne til å kommunisere med den tiden vi lever i.

At man slipper til fargede gutter og menn på gresset har ikke noe med integrering å gjøre, det er en dyd av nødvendighet. Det kan selv apeberget forstå.

Men om en vakker ung mann fra de indre bygder står fram og forteller at han elsker en mann, har toppfotballen et problem.

Derfor er det lettere å hyle opp når en sleivkjefta amerikaner lar en ufin replikk falle ved et restaurantbord, eller lar seg kna litt i nakken av en ung blondine med skøyter på beina.

De olympiske verdier?

Noen som husker?

*

Det hender fremdeles at noen sier til meg:

"Du må ikke tro at jeg har noe i mot deg fordi du er homo!"

"Men det var jo svært generøst" sier jeg "jeg har heller ikke problemer med at du ikke er det!"

De fleste tar ikke poenget. Jeg er et menneske, ikke et seksuellt avvik for faen!

Norge i rødt, hvitt og skrått?

Tove Paule, tar du jobben?

Eller har du nok med å holde mannegrisene unna?

DEN NEGATIVE TANKENS KRAFT

DEN NEGATIVE TANKENS KRAFT

*

Superdivaen og medmennesket Wenche Foss er forbannet på Mira Craig.

Craig mener kreft og andre livstruende sykdommer kan skyldes negative tanker.

Foss, som selv har hatt kreft, og har frontet kreftsaken er selvfølgelig uenig.

Jeg vet ingenting om dette, men jeg undrer.

*

I Norge er man mer enn gjennomsnittet opptatt av sykdom.

Det ligger 5 millioner ubrukte svineinfluensavaksiner her i Norge.

Nordmenn elsker sykdom, diagnoser, alt som kan komme til å drepe oss.

Jeg har selv sett kreft på nært hold, og det er en jævlig sykdom, som i mange tilfeller kan ta livet av deg eller de som står deg nær.

Angst, uvisshet, skrekk. Gulvet forvinner under føttene på deg.

*

Så jeg skal ikke spøke med kreft.

Kreft er en av de tingene man ikke spøker med her i landet.

Det finnes ingen kreftvitser, ingen stand up-komikere som harselerer om kreft.

Kreft er noe vi alle er redde for, for den kan ramme oss alle.

*

På 80-tallet, da aids og HIV kom til Norge ble også alle redde.

De ble ikke redde for aids, de ble redde for de homoseksuelle.

For på 80-tallet var det kun de homoseksuelle som fikk aids.

Mange hevdet sogar at de kunne "takke seg selv, for de der folka drev jo bare og knullet rundt!" Jeg hadde en venn som fikk aids, som sto fram i et ukeblad med sykdommen sin, og da han ble sett sammen med en ung gutt i Marokko, tok noen norske turister affære og fikk ham arrestert av politiet. Han kunne jo smitte denne stakkars gutten!

80-tallet var et grusomt tiår for mange.

Aidssyke mennesker falt om og døde på gaten i New York fordi ingen våget å hjelpe dem, røre ved dem, de var spedalske. Fremdeles er aids noe vi ikke frykter så veldig, det er noe som hender i Afrika og steder vi ikke bryr oss om, selv om svært mange smittes i Norge hvert år.

*

Vel, det er mulig Mira Craig bør roe synsingen sin en smule.

Hun er musiker, men står fram som et orakel på fjernsyn, og det er kanskje ikke så smart.

*

For kreft er et ømtålig og sorgtungt tema, det rammer de fleste av oss, noen i vår nærhet.

Men, det må kunne snakkes om, det bør komme fram argumenter og meninger vi ikke liker.

Det er ikke så alt for lenge siden legestanden tok til seg at det er sammenheng mellom kosthold og helse, åpnet opp for noen av alle de alternative behandlingene som er der ute.

Selv dødsdømte kreftpasienter klamrer seg til håpet, ingen ting skal være uprøvd.

Og, jeg har hevdet det før, jeg sier det igjen; Norge er et ganske negativt land.

Vi snakker mye om sykdom, vi er redde for det meste.

Vi spiser usunt, vi ligger øverst på lykkepilletoppen, sykefraværet er stort.

At vi stemples som "verdens beste land" blir en diagnose, en provokasjon.

Et land må være så friskt som Norge for å være så sykt!

*

Min terapaut sier: Ja, jeg går i terapi, det skal jo alle mennesker i verdens beste land gjøre, hun sier; Regn opp alle de positive tingene i livet ditt, legg dem på vekta.

Hva ser du? spør hun.

Jeg ser at den negative haugen er forbausende liten, svarer jeg.

Jeg vet ikke hvor mange titalls tusen jeg har betalt henne for å komme til denne erkjennelsen.

Det har vært vel anvendte penger.

Men nå har hun friskmeldt meg..!

Det kan også være en tung diagnose å leve med.

Gi grobunn for mange negative tanker her jeg sitter slapp og elendig over tastaturet.

STRANGE WEATHER

Det heter ikke global oppvarming lenger, det heter klimaforandring.

*

Vel, for to dager siden snudde været fra tyve iskalde minus til varmegrader og snøsmelting her på Mo hvor jeg fremdeles sitter og venter på et fly som skal ta meg tilbake til Oslo.

*

I lang tid nå har vi sett store isbreer kalve, ismasser som smelter og faller ut i havet, vi har sett isbjørn som lunter rundt på stadig mindre isflak, sjøfugl og andre bevingede skapninger fly forstyrret rundt under ozonlaget som stadig bli tynnere.

Sjamaner og profeter snakker stadig høyere om "jorda som hevner seg" på menneskerasens grådighet og mangel på respekt for kloden.

Jeg vet ikke hvem som har rett i sin forskning eller spådommer, men årstidene kommer og går, solen går stadig sin gang, snart er det vår, igjen, og da skal alt dette bare være et iskaldt minne under parasollen, der vi sitter og klager over varme, mygg og livsfarlig flått.

*

Jeg mener å huske at vintrene var kaldere og mer snørike før. Jeg husker hvordan vi kjempet oss ned til veien for å ta skolebussen, med snø helt opp til armhulene.

Frostrosene på vinduene, is på vannet, skruskøyter og varm kakao, men ingen klagde på kulde og snø, det var vinter, og slik skulle det være.

Men det var jo før man kunne klikke seg inn på www og bestille sommer for en uke eller to, før vi nordmenn begynte å reise til syden, før sangeria og grisefester og paraplydrinker under stråtak i Spania og Thailand.

*

Med rikdom kommer utålmodighet, nye krav og utallige muligheter åpner seg.

FRP'rne har forstått det; om vinteren bor vi i Spania.

Nå har ikke jeg spesielt mye til overs for FRP, og det er mulig at ikke alle som rømmer til Spania i vinterhalvåret stemmer FRP, men Spania eller Thailand er da veldig forlokkende?

Jeg har jo min egen favoritt "hideaway-spot" i Paris, men der er det jo også dritkaldt midt på vinteren, trekkfulle hus, og enkle vinduer.

For et par år siden gjorde min kjære og jeg et fluktforsøk til Gran Canaria i julen, jo da, det var varme, det var sol, det var glitter og stas, ribbeduft og pinnekjøtteim lå over øyriket, men Gud så kjedelig.

Jeg tenker; hva faen skal man finne på en hel vinter i Spania?

Ingen kinoer, ingen teatre, ingen kulturelle begivenheter.

Bare sitte under en parasoll å lese Anne B Ragde mens man lengter hjem til snø, dompapper, sølvgutter og Hilde Hummelvoll som forteller oss alt om vellykket ribbesvor?

Og treffe andre nordmenn på kveldene, sitte å se Dagsrevyen på satelittoverført tv?

(Det mest vittige er at nordmenn i utlandet er frenetisk opptatt av hvordan været er hjemme)

*

Nei, Norge er et deilig land dere! Verdens beste, sies det.

Ok, det er kaldt, det er lite, alt er smått, folk er sure, lite gjestfrie, skeptiske, fremmedfiendtlige, redde, engstelige, kjipe, ikke særlig vennlige.

Men vi er NORDMENN, VI HOLDER SAMMEN, OG VI STÅR HAN AV HER PÅ BERGET!

Vi vil ha denne lille avkroken for oss selv, vi vil verne om vår egen kultur, vi vil ikke være med i den europeiske unionen, vil vil ikke snik-islamiseres, vi vil bare være OSS her i iskulda.

På tross av dette flykter mer enn to millioner av oss til Hellas, Spania, Italia eller Frankrike en eller flere ganger i året, vi har fortått at vi blir lykkeligere av å flytte på oss, oppleve, se andre ting.

Vi er rike, vi har reisepass til stort sett hele verden.

At trengene, mennesker i nød, vil komme til oss er vi ikke så begeistret for.

Så vi biter tanngarden sammen og drømmer om neste sydentur.

Det er ikke bare ved polpunktene klimaforandringene kan spores! Sigrid Undset skrev engang:

"Menneskenes hjerter forandrer seg aldri"

Jeg er ikke så sikker på det!

*

Vel, her på Mo letter tåka, snart er jeg hjemme igjen.

Om SAS og Gud vil.