NY HARD IS YOURS

JEG ER KANSKJE IKKE HOMO NOK?

Jeg vet ikke, men MGP i går?

Jeg datt av lasset etter godklumpen Didrik's litt skurrete fremføring.

Før, å, jeg husker det godt, når tv var noe bare de mest priviligerte hadde, når denne lille svart hvitt boksen ga status i skolegården, når du ble bestukket med Smørbukk og fylte drops for at smiskerne skulle få komme inn i paradiset å se melodi Grand Prix - som var selve "ut av kroppen-opplevelsen" for små gutter og jenter med hang til rosa.

Rosa? Dette var før fargefjernsynet, men vi visste alle at koden var rosa, pastell, marengs og kremhvitt.

Vi viste det like godt som at kjolen til Kitty i "Kruttrøyk" var grønn og håret sprakende rødt!

Vel, the good old days is over og overlevd.

I går framsto fesjået som en smule "tacky" og langdrygt.

Artister som skal svi av hele vifta av føleleser i løpet av tre minutter blir en smule i overkant.

Vi som står på scenen vet at du behøver mer enn tre minutter på å bygge en konsert, og magi er noe som bygges i løpet av en time eller to.

Og det hjelper slett ikke om du har rævva full av strustefjær eller blinkende lys innsydd i kjolen!

I går skjedde det igjen.

En ung jente, i enkel svart kjole, uten kor og fiksfakserier gikk av med seieren.

Låta, vel? Men dog hun stakk seg ut i all sin enkelhet.

For Didriks sangglede forsvant i all koreografi og koredamer med viftende armbevegelser, en trist dress og vannkjemmet hår.

Som en konfirmant på toppen av kaka sto han der, limt fast i glasuren.

For det er aldri pyro eller aprikossteiner som vinner.

Det er det enkle, det genuine, det som Eurosong-monsteret ikke kan ta knekken på.

Det kalles talent og utstråling.

To svært dårlige handelsvarer i vår forvirrede realityverden.

REDD FOR Å LEVE - MEN KAN IKKE LA VÆRE

Den franske forfatteren og feministen Simone de Beauvoir skrev:

"Livet er blandingen av en altoverskyggende fryd over det å være i live, og bevistheten om døden som stadig puster deg i nakken"

Selv måtte jeg bli 50 år før jeg forsto at de fleste mennesker er redde for livet, for døden.

Jeg trodde lenge at "de andre" vellykkede menneskene seilte avsted på sin plass i solen, og at de var fritatt for redsel og angst for dette og hint.

Men redsel blir til en begynnende klokskap, en visshet om at livet er her og nå, at det ikke spiller så stor rolle om togene går eller ikke.

Men vi snakker ikke så høyt om det vi har, rikdommen som kom vår vei.

Vi synger ikke sanger om fremtiden, nei, vi fokuserer på det vi ikke fikk, de tapte slagene, alt som gikk galt.

Norge? Dette landet som for tiden er i knallharde lønnsforhandlinger mens store deler av Europa vakler, euroen har den laveste noteringen noensinne, og arbeidstakere må gå 10% ned i lønn i land som Hellas, Spania og Portugal.

(Sett likelønn mellom kjønnene til side, det er en helt annen diskusjon)

Men Norge? Er det ikke snart tid for å ta fram kalkulatoren og summere opp all lykke og flaks som har vedefart dette landet i de siste tiårene?

Dette landet som var så utarmet og fattig for ca 130 år siden at 33% av befolkningen måtte flykte til USA for å unngå sultedøden?

Men nei, vi husker ikke dette!

Vi skriker etter mer, mer, mer!

Men vi vet innerst inne at det ikke er noe som heter en gratis lunsj, som Dagens Næringslivs journalist sa på fjernsynet i går. For at noen skal få mer, må andre få litt mindre.

Jeg begynte denne teksten med overskriften:

Redd for å leve, men kan ikke la være...

Man skal ha god psykisk helse for ikke å la seg forville av pressens dommedagsprofetier.

Stadig pumpes skrekkscenarioer over oss.

Under svinepesten skulle 13000 nordmenn dø på få uker.

Det skjedde ikke.

Under askesky-ukene for litt siden skrev VG at det skulle "regne glassbiter" over Norge

(muligens i to år)

Det skjedde ikke.

Nå styrker kronen seg mot en svak euro.

Landene vi skal handle med har snart ikke lenger råd til å kjøpe av oss.

Nettopp nå gikk lønnsforhandlingene i boks.

Det kostet 300 millioner kroner.

Det kalles et kompromiss i verdens beste land.

Ja, det er tungt å leve her.

Men alt for spennende til å la være...

Men glassbiter fra himmelen?

Jeg venter i spenning.

NÅR ER EN TEKST FERDIG?

NÅR ER EN TEKST FERDIG?

Du kjenner det når det svinger, og du kjenner det når det ikke svinger.

Det er som med musikk, jazz, improvisasjon...

Etterpå, hva skjedde, hvem gjorde hva?

Hvem kastet ut det tauet, hvem tok i mot?

Men når er en tekst ferdig?

For blir en tekst noengang ferdig?

Jeg tror ikke det.

Noen tekster framstår som bra, andre lugger, svinger ikke.

Jeg hørte noen si: om du gråter når du skriver slutten, er det bra, da funker det.

Men forfattertårer?

Er ikke forfattertårer ganske selvopptatte? Litt jålete?

Skal forfatteren gråte?

Jeg gråt litt i dag da jeg skrev en passasje.

Jeg tenkte; jøss, jeg gråter, hvorfor det?

Det var en helt vanlig scene om en oppskrift på lasagne som en kvinne tar opp fra en veske.

Vanligvis gråter man når det skrives om død og gru, skumle vonde ting, men altså lasagne.

Kanskje jeg rett og slett gråt fordi scenen fungerte?

Jeg vet ikke.

Det å skrive kan av og til gjøre deg helt sprø, paranoid.

Når du f. eks står på scenen og synger en sang kan du merke om magien uteblir, at du stinker, at publikum hater deg.

Eller omvendt, at jess, nå svinger det, nå går det usynlige tråder mellom sal og scene.

Men ved skrivebordet sitter du som et fjols og stirrer inn i skjermen.

Ordene blir stadig mer og mer tomme, historien smuldrer, ingenting er lenger godt.

Du tenker, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

Og hvem i helvete orker å lese dette, se dette makkverket på en teaterscene?

Men så, helt plutselig dras du inn i teksten, det kan gå to timer, tre, ordene flyter, rytme, lyst og jalla Jehova, det funker, ja.

Og etterpå, når du leser gjennom ser du at det er godt.

Noen ganger veldig godt.

Men når er en tekst ferdig?

Noen som vet?

Og hvem faen gidder å lese denne selvopptatte bloggen?

61% FOR INNVANDRING

Jeg våkner til den gledelige nyheten om at 61% av det norske folk er for innvandring.

Det er NRK P2 som forteller meg dette, og jeg går ut fra at det ikke er de ca 70 tusen svenskene som befolker og jobber i hovedstaden man snakker om, men de "andre" som ikke ligner så mye på oss? Men ære være svenskene; uten dem stopper utelivsbransjen.

Men mest av alt; Ære være gudegode Ahmed og Malik!

Uten dem stanser trikken, bussen, kassakøene på Rema og Rimi vil bli uutholdelige, dritten vil vokse oss over ørene, for sannheten er den at det er Ahmed og Malik som vasker dritten etter oss.

De er dem som plukker opp søppla vi slenger fra oss på gata, som spyler byen etter at Norge har feiret frihet og grunnlov, som står opp grytidlig for å legge Aftenposten i postkassen vår, som luker i Botanisk Hage, som plukker sopp og bær du kan kjøpe tl blodpris hos Fjeldberg i Bydøy Allé.

Ja, det er innvandrerne som driver kongeriket Norge på grasrotplan, mens barna våre studerer til å bli leger og advokater. Og det faktum at leger og advokater fra andre deler av verden vasker rumper, kjører buss og plukker opp dritten etter oss synes ikke å affisere mange av oss i nevneverdig grad...

Men 61% er for innvandring!

Dette tallet vil medføre at Siv Jensen og FRP vil få det tøffere i neste valgkamp.

Det nytter ikke lenger med "dissa som kommer å tar jobbene fra vårs!" - nå må skytsene bli mer subtile, bli en mer snikende og usynelig giftgass for å kunne virke slik den er ment.

Min venns avdøde mor, som hatet muslimer, fikk en muslimsk hjemmehjelp, en "så nydelig mann med brune øyne" som hun sa, "og tenk" sa hun videre "han er egentlig kirurg i det landet han kommer fra!"

"Men er ikke du redd muslimer?" spurte jeg.

"Men han er ikke sånn!" pep hun

"jeg lar til og med håndvesken min stå fremme når han er her og vasker huset og han tar ingen ting!"

Jo da, verden går fremover tross alt.

For dette er en god nyhet.

61%!

Vel, at Belgia har forbudt heldekkende hodeplagg, og at Frankrike nylig la fram et lignende lovforslag er skremmende tegn i Europa.

Selv henger noen av oss kristne et kors rundt halsen.

Selve mordvåpenet som tok livet av vår frelser.

En smule absurd spør du meg.

Men for all del, et stykke tekstil som dekker ansiktet er jo skummelt.

For hvem vet hva som skjuler seg bak sløret?

Og klær skaper folk, det vet vi jo alle.

Selv vokter vi våre egne folkedrakter med nebb og klør.

Den norske bunaden har aldri vært så populær som nå, og trangen til å vise tilhørighet har aldri vært større.

At det sitter hundrevis av små underbetalte thai-damer og syr disse bunadene snakker ikke bunadspolitiet så høyt om.

Hva med en burka til samedrakten?

Jævla bra nå som det er spådd en tøff myggsommer?

*

RAPPORT FRA LYKKELAND

I helgen har jeg fokusert på min mentale helse.

Jeg har ikke lest aviser, hørt nyheter eller sett på tv, jeg har vært overflatisk til den ytterste konsekvens. Bare latt humla suse, gjort uviktige ting som å treffe mennesker, se teater og prate om vær og vind, jeg, som slett ikke er god på smalltalk.

I forrige uke fikk jeg et snev av sterkt fraværende lykkefølelse, og tenkte at ok, nå er det kroppen som sier i fra at du har spilt lykkelig alt for lenge. (Svada)

Ja, en fullstendig altoppslukende og selvopptatt tanke tok bolig i kroppen, og jeg søkte stillheten som bare et vestlig selvsentrert menneske kan.

Jeg plukket hvitveis mens jeg tenkte de lange tankene om de store tingene i livet;

Hvor går veien herfra, skjønner?

For rundt meg, i min innerste krets hyles ordet JEG ut meg stadig stigende styrke.

JEG føler, JEG opplever, JEG vil, JEG kan ikke, JEG vil ikke osv...

Og når du kommer til et punkt hvor lykken er et krav, et must, noe som må være der hele tiden, kan hvitveisens ydmyke sang fortelle deg at du er en smule ute av kurs.

Så i helgen gikk jeg altså ut i skogen, litt sånn Blair Witch skrekkslagen satte jeg meg på en stubbe, hørte på fuglesangen, tittet på trærne som hadde blitt grønne uten at jeg hadde lagt merke til det. Jeg skrudde av mobilen, dreit i Facebook og Twitter og alle de livsviktige tingene man behøver for å proklamere sin fantastiske lykke og vellykkethet til omverdenen.

Hva er lykke? tenkte jeg. Hva faen er lykke?

Jeg har prøvd alkohol, mat, shopping, flukt, ja stort sett.

Men lykken kan ikke kobles til noe av dette.

Heller ikke kunstnerisk suksess som jeg har sneiet innom noen ganger de siste årene.

Kanskje lykke er noe som ikke finnes?

Eller er lykken bare de små blaffene du føler ved synet av en fugl som flyr gjennom luften med en kvist i nebbet?

At også fuglene bygger reder og engster seg for avkom, mat og drikke?

Eller er lykken møtet med en god venn?

Et kjært menneske som lener seg mot deg med hele sin tyngde, glede og sorg?

Som åpner seg for deg i all sin kraft?

Som kan sitte stille sammen med deg i timer, føre en taus samtale i sene nattetimer?

Jeg vet ikke.

For lykken er vanskelig å få øye på her i dette verdens beste lykkeland.

Akkurat nå, i skrivende stund sitter jeg ved vinduet og ser ut på hagen min som strutter med røde løytnantshjerter og gule ballblom, og jeg tenker at, ja, dette er kanskje lykke?

Eller at det at jeg for litt siden sendte min kjære avgårde til en slitsom jobb med matpakken jeg smurte i halvsøvne kanskje er selve lykken?

Eller at når jeg logger av denne bloggen skal forsvinne inn i fiksjonen når jeg skriver videre på den teaterteksten jeg skal levere om få uker også er lykke?

Eller rett og slett det at jeg har mulighet til i det hele tatt stille spørsmål om lykke konstanterer det faktum at jeg er, ja, nettopp, lykkelig?

Eller at jeg er så selvopptatt at jeg ikke forstår hvor heldig jeg er?

Eller lykkelig for den saks skyld, ha ha...

HURRA HURRA HURRA

Den afrikanske jenta kommer mot meg på fortauet i bunad.

Hun går med nedslått blikk, jeg smiler til henne.

Bare en svak krusning rundt munnen til svar.

Jeg kjenner en ømhet i hjertet for denne kanskje tolv tretten år gamle jenta, som har tatt på seg Norges symbolplagg nr 1, som kanskje er født i Somalia eller hva vet jeg.

Som går langs fortauet med en bukett påskeliljer i hendene, og jeg tenker:

Du er mer tilpasset, mer integrert, mer norsk enn jeg er.

Jeg vet at mange her i dette landet hater at "fremmede" går i bunad, at de kaller det en tilraning av norsk kultur, at de har sine egne drakter, sine egne dager de kan feire, og la oss få ha våre i fred.

Men for meg er denne vakre lille skapningen med søljer som ringler svakt i vårsola et tegn på noe annet, en gest, en tilnærming, et kompliment til meg, til oss.

En handling som tyder på respekt for dette landet hun kanskje er født i, men tross alt til dette nye landet som familien hennes ikke stammer fra.

Selv har jeg aldri hatt på meg bunad, og de fleste av mine venner sier:

"Jeg har ikke noe forhold til 17. mai, det er nå mest for ungene!"

Vel, i dag sitter jeg og tenker på mitt eget forhold eller ikke forhold til 17. mai.

Og jeg kan ikke fremkalle en voldsom hurrafølelse, men jeg føler et behov for å si takk.

Takk for at det går så bra for oss.

Takk for at en liten afrikansk jente kan få komme hit, bli norskere enn oss.

Takk for dette demokratiets ytterste konsekvens, ja, takk for det.

Takk for at vi lever i dette landet.

For at jeg kan legge alle mine tanker ut på nettet uten at noen overvåker meg, sensurerer meg

( jeg tror i alle fall det;-)

- takk for pengene som flyter, selv om klagekoret stiger i styrke og sutringen ingen ende vil ta.

Men i dag synger vi dere:

"Furet værbitt over vannet, som det stiger frem!"

HURRA HURRA HURRA!!!!

For inkludering.

For varme.

Empati.

For Norge, denne lille nasjonen, en av de siste i Europa som fikk eget flagg.

Som til slutt fikk selvstendighet.

Nå mangler vi bare litt selvtillit.

For det at "en fremmed" hedrer oss med å ta på en bunad er en vakker gest.

Det er ikke en trussel.

Selv om kongehusets motto er:

ALT FOR NORGE, kan man ikke omskrive det til

NORGE FOR NORDMENN...

I dag skal vi feire friheten, men også huske rosa trekanter og gule stjerner.

Slagord og plakater som WHITES ONLY.

Og med et håp om at historien en dag kjenner seg selv igjen.

Det vil bli den vakreste av alle dager....

ROSA ELLER LYSEBLÅTT? ELLER EN REGNBUE?

Mange kvinner slår hendene sammen i ren forskrekkelse når en mann hiver seg rundt og baker en eplekake, syr i en knapp eller legger opp sine egne bukser.

Helledussen, han baker, han syr!!

Hvor dyrkes slike mannfolk? spør de litt forvirret.

Nei, nå ble jeg imponert.

Vel, vi er vant til at homsepatruljen kommer og ordner opp, dekker bord, pynter, lager enorme blomsteroppstatser etc, men jeg snakker om oss vanlige menn som ikke synes at seksuelle preferanser og hva vi driver med på soverommet har noe med søm og bakevarer å gjøre.

For vi vanlige menn finnes, vi som ikke vrikker oss inn i selskapet med rosa dresser fra Moods of Norway, med en stor orkide på jakkeslaget, som hviner henrykt over franske sitronterter og tar oss til hodet ved synet av en hvit hjørnesofa fra 90-tallet.

For, jeg mener at det er oss, de vanlige mennene som har tatt likestilling mellom kjønnene på høyeste alvor. Vi som mener at "mor syr, far leser avisen" ikke lenger bør være dagens agenda - vi som ordner opp selv, vasker våre egne underbukser, lapper, syr, koker og baker, bretter opp armene hjemme hos slitne venner og venninner og tar i et tak.

Derfor er det svært ergelig at kvinner ofte sier: "nei tenk, har han laget disse nydelige blomsterkransene du, han er simpelten en tusenkunstner!"

For det er noe überfestlig med en mann som gjør slike ting selv i 2010.

Rosa eller lyseblått?

For allerede i barnehagen pådyttes jentene dette stupide rosa universet, mens guttene skal bevege seg på en blå skala slik at ingen skal bli forvirret eller være i tvil om kjønnsballansen. En gutt som sitter stille på plenen og lukter på blomster blir automatisk et mobbeoffer, for gutter skal ikke lukte på blomser om han da ikke er Blomster-Finn, og jentene skal ikke leke med lastebiler eller skyte med gevær, det er ukvinnelig og lite sexy.

Ok, jeg vil dra dette litt lenger, og nå blir du sikkert forbanna?

Kvinner sier at de tar hovedbyrden i barneoppdragelsen, de oppdrar jenter og gutter, mener ofte at de er livsviktige for barnets ve og vel de første leveårene. Det kalles for en ukrenkelig og altoverskyggende morskjærlighet, og det liker vi alle sammen, og slik skal det være.

Mor med barn har vært et fullkomment tablå så lenge det har vært mennesker på jorden.

(Ja, det finns supre mødre, supre fedre!)

I den stadige stigende kurven av vold mot kvinner bør man vel snart spørre seg;

Hvem har oppdratt disse voldelige mennene? Blir de dyrket fram på et hemmelig sted?

Farlige spørsmål i et samfunn som ikke leter etter grunner og ubehagelige svar vi ikke ønsker å finne.

Det han ha noe med kjønnsrollene som deles ut i alt for ung alder?

Jeg vet ikke.

Men det er slik at når man allerede fra starten av gir mennesker en fargekode, lyseblått eller rosa, vil disse kodene følge dem videre i livet.

Rosa defineres som: omsorg, empati, huslighet, moderlighet, sexobjekt osv...

Lyseblått: tøffhet, nei se så sterk han er, å, for en stor sterk gutt!

Nei, for en fin maskinpistol, har du fått den av far?

Så her er vi altså i dette moderne likestilte landet, hvor det fremdeles er litt gøy at en mann baker en eplekake, og at noen av oss har trosset fargekoden og blitt selvhjulpne mennesker på tvers av kjønn og forventninger.

Men selvfølgelig, vi bakende menn har også lært oss det gamle kvinnetrikset.

For er det noe vi ikke gidder å gjøre selv, f. eks skifte hjul eller sjekke oljen på bilen, så spiller vi hjelpeløse homser, og da kommer alle de heterofile lyseblå mennene løpende på store føtter, ser på hverandre med "der ser du-blikket"...

For ingenting er så festlig som en homo som ikke vet hvor peilepinnen er.

HOLDEPUNKTER

Jeg har tre faste holdepunkter i livet mitt, steder jeg kaller hjem.

*

Der jeg bor, i huset i Oslo, kvistværelset i Paris, og min venns hus ved havet i nord.

Der nordmenn flest bruker et uanstendig stort beløp til sportsklær, utstyr, ski og staver bruker jeg omrent det samme beløpet for å forflytte meg mellom disse tre stedene.

Hjemme er hjemme, og hjemme er alltid best, men loppene i blodet gnager.

Jeg har det best når jeg er underveis.

Kanskje det er flyttsameblodet som aldri vil la meg i fred?

*

Jeg vil ikke plage deg med dette kjære bloggleser, denne bloggen er mer små spørsmål og refleksjoner om/til meg selv, men for all det, hyggelig at så mange gidder å lese mine utgytelser i cyberspace, selv om jeg vet at jeg burde blogge om mer hippe emner som sminke, fashion og Paradise Hotel-deltagernes minste bevegelser.

Disse bloggerne tjener jo penger i bøtter og spann, får sponsorer og alt mulig.

*

Men altså livet og tre holdepunkter.

Hjemme er jeg hjemme, jeg koker, vasker, skriver, ja, jeg jobber best hjemme.

Paris, det lille rommet i Rue du Faubourg Montmartre er en ventil, et sted jeg jobber, hvor alt dreier seg om å få ting unna, det er bare jeg og mac'n, teksten som skal leveres om alt for snart. Jeg skriver i seks timer hver dag, så går jeg ut i Paris, suger til meg alt hva denne store verdensmetropolen kan by meg, og det er ikke så rent lite.

Ingen steder som Paris kan gi meg slike grøss av lykke, få meg til å føle meg så vel, så hjemme. Ja, du vet jo at all rastløshet egentlig er en lengsel etter å føle seg hjemme, kjenne tilhørighet.

I Paris er jeg hjemme i meg selv, føler meg som det mennesket jeg ønsker å være, kall det jålete, men what the fuck, jeg er så gammel nå at jeg skriver det jeg vil, sier det jeg vil.

Så er det min venns hus ved havet i nord, der jeg befinner meg i skrivende stund.

Jeg sitter her med kaffe, titter ut på havet som blinker noen meter unna.

Alt er stille, huset sover. Bare katten og jeg er våkne.

Ro. Lykke.

*

På tross av dette kan jeg ikke fri meg fra å tenke;

Har oleanderen i den lille bakhagen i Paris sprunget ut?

Har Malik satt ut bord og stoler på fortauet?

Er det på tide å klippe gresset hjemme i Oslo?

Har rosene begynt å spire skikkelig? Er min kjære våken?

Sitter han ved kjøkkenvinduet hjemme og savner meg, denne farende fanten som aldri får ro i sjelen. Som reiser og reiser, som lengter hit, som lengter dit.

Men for meg, ja nå kommer en floskel, er livet en reise, og du sitter selv ved rattet.

Vel, kan hende rastløsheten min er en diagnose, men det er en god sykdom å ha.

Når jetmotorene ruser, flyet kommer seg på vingene mot neste destinasjon, ja!

Kanskje jeg egentlig var ment å være en fugl? Kanskje jeg er det?

En dum gås? Jo, helt sikkert, en dum selvopptatt og rastløs trekkfugl.

EN SANG FOR BAGDAD ANYONE?

Hva skjedde med Haiti?

Hva skjedde med alle hjertene som blødde for øya der ute i havet?

Alle artistene som gråt og sang coverversjoner for barn og kvinner i ruinene?

Hva gjorde at alt dette forsvant fra forsidene i tabloidene? Ble vi lei?

Var det våren som kom med lønnsforhandlinger, med helligdager og sjau i hagen?

Fikk vi noe annet å tenke på?

Under Norges kollektive sorg for Haiti skrev jeg en blogg med tittelen:

"Hvem skriver sangen for Bagdad?" - og mange ble opprørt over den teksten.

For man kan jo ikke sammenligne mennesker som sprenger selv selv i luften med ynkelige hus som faller sammen under naturkreftene, barn som løper alene gjennom gatene, sjokkskadede mennesker uten mat og drikke?

Vel, nå er Haiti glemt og borte fra avisforsidene, kameraene er skrudd av.

Vi har fått annet å tenke på.

Så jeg spør igjen: Hvem skriver sangen for Bagdad?

Kanskje lurest å vente til høsten når nye plater skal promoteres?

Ja, jeg er hjerteløs, ja du kan bli sint, men jeg kan stadig ikke fri meg fra den tanken som har limt seg fast i hjertet mitt: Et menneske er et menneske okke som!

Jeg snakket forleden med en journalist om kurven for en nyhet, om hvor lenge en nyhet kan rotere i nyhetsbildet før leseren mister interessen.

Det er ikke lenge, sier min venn, særlig ikke om nordmenn ikke er involvert.

Elendigheten i Irak og Afghanistan har holdt på for lenge til at vår tabloide presse kan holde grepet om leseren, den blusser kun opp hver gang en norsk soldat blir drept eller skadet, men selv en slik grusom hendelse får ikke samme oppmerksomhet som i starten av konflikten.

I Paris nylig så jeg nyheten på tv om en liten jente i hvit kjole som ble sprengt i filler på vei til skolen sin i Bagdad. Hun bar på en liten ransel, i den lå det sikkert en matpakke, en liten lesebok, kanskje et penal, jeg vet ikke....

Hvem skriver sangen for henne?

Et uskyldig lite menneske som ikke har gjort en katt fortred.

"Det var en spennende dag for Josefine" skrev Benny Borg i den vakre sangen.

Det er 30 år siden.

Hvem skriver sangen for Bagdad?

Den byen trenger en ny hitlåt.

Gjerne en smektende ballade.

Men a "moment of fame" blir stadig mindre.

Og det moderne mennesket evner ikke å gråte mer en ti minutter av gangen.

Og mest av alt, det velger selv hvem som er verdt å gråte for.

MANNEN SOM HATET KVINNER?

"DEN SVARTE GRISEN"

av Sven Henriksen.

*

Om Strindbergs vinter i Berlin.

Det snør tett. Det er jul i Berlin 1896.

En mørkledd, litt lut mann kjemper seg fremover i snødrevet.

Flosshatt, lang ullfrakk med pelskrage, en svulmende mage får ham til å ligne en pingvin der han går meg små sinte skritt langs Ünter den Linden.

Du vet hvem han er, men du kjenner ham ikke.

Det er August Strindberg som skal til DEN SVARTE GRISEN for å drikke julen inn sammen med Edvard Munch, Dagny Juel og Stanislaw, den forbannede polakken!

At Oda Krogh er i byen gjør ikke den tykkfalne herren i bedre humør.

Helvetes fruentimmer som alltid forpurrer det hele!

Han er egentlig på vei til München for å treffe sin unge forlovede Frieda Uhl.

Men i natt har han tumlet rundt i laknene sammen med Dagny Juel, denne vampyrkvinnen som lo ham rett opp i ansiktet fordi han var blitt så gammel og fet, som hun så vakkert sa det.

Men han kan ikke fri seg fra å elske denne kvinnen, som lukter av vanilje og råtne roser.

Dette røde brushåret, den bleke huden, øynene, alltid øynene.

Og Munch, stakkars arme Munch som er så skjør i nervene, som ikke tåler det minste av nederlag. Og julen? Barna? Siri, hans tidligere kone, som sier at han har ødelagt livet hennes?

Så er han framme ved skjenkestedet.

Vinballongen henger som en veiviser sort og tung på utsiden, rimroser på vinduene, papa Gustave slakter kyllinger i bakgården, hyl og skrik, så mye blod, så mye uhygge i Tyskland.

Han skutter seg før han går inn i den varme kroen.

Se!

Der sitter hun allerede ved pianoet, nakken bøyet, en hårlokk har falt ut, de bleke hendene farer over tangentene, er det Chopin hun spiller?

Kjolen er ripsrød, et belte av grønt slangeskinn rundt den slanke midjen.

Så snur hun seg, ser ham i øynene uten glede.

Strindberg, sier hun lavt, god jul herr dikter!

Juel, sier han enkelt, hva spiller De?

Et preludium, svarer hun lett.

*

Kjør drama!

UNDER OLIVENTREET

En ung svensk mann "hopper" på meg på Karl Johan.

"Hvilken strømleverandør bruker du!?" spør han.

Han står ca 5 cm fra ansiktet mitt, vifter med en brosjyre, jeg svarer:

"Det er vel strengt tatt en privatsak hvor jeg kjøper strømmen min."

"Men vil du ikke spare penger!?"

Han går opp en oktav, kommer tettere på meg.

Jeg rygger, sier at "Nei, jeg vil ikke spare penger, jeg har det godt som jeg har det."

Litt lenger opp i gaten er det en ny ung gutt som beinflyr etter meg, roper:

"Bruker du Omega 3?" Jeg sier at det gjør jeg ja.

Han stikker en boks med trankapsler i hånden min, sier:

"Da kan du signére her!" "Nei" sier jeg "jeg vil ikke signere der!"

"Men er du ikke opptatt av helsen din!??" han napper til seg trankapslene.

Jeg sier "Vel, det er vel alle mennesker, men jeg har tranpiller hjemme, så tusen takk."

På Egertorget blir jeg shanghaiet av et menneske som freser meg opp i ansiktet med følgende åpningsreplikk: "Hva slags mobiltelefon har du!!!???"

Men faen i helvete, har verden gått av hengslene, hva skjer?

Jeg freser tilbake: "Det har da faen ikke du noe med!!!"

Denne, litt eldre mannen slår blikket ned, sier: "Du trenger ikke være så uhøflig!"

Jeg ber om unnskyldning, sier "kjære deg, jeg vet at du står her og jobber for et firma, at du vil selge meg en ny telefon eller få meg til å bytte selskap, jeg vet at det ikke er din feil, men jeg er så drittlei av å bli stoppet en fire fem ganger bare jeg går opp Karl Johan!"

Han sier: "Men vil du ikke spare penger?"

"Nei" sier jeg "ikke i dag!"

*

For i Norge handler det om å spare penger.

Det finnes alltid et bedre tilbud et sted der ute.

Men det er ikke noe som heter "en gratis lunsj."

Det er alltid noe som hefter ved et flott tilbud, det vet jeg og det vet du.

"Nytt nummer av =Oslo!" roper en tynn liten stemme i skyggen ved David Andersen.

En ung jente i rosa boblejakke og brustent blikk stirrer på meg, litt skakk og sliten.

"Ja!" sier jeg "jeg vil ha et nummer av bladet ditt, jeg liker bladet ditt"

Jeg gir henne 100 kroner selv om bladet bare koster 50.

"Å takk, Gud velsigne deg!"

Boblejakkejenta smiler med ødelagte tenner.

Jeg ser restene av den lille søte jenta som stakk inn til storbyen for ikke så lenge siden, hun som drømte om livet i Oslobyen, men som står her og selger =Olso.

Gud velsigne deg? Hvem sier det nå for tiden?

Knapt nok prester sier det lenger.

*

Lille priviligerte meg går videre.

Kjenner meg litt prektig fordi jeg har gjort en god gjerning, gitt 75 spenn til en stakkars jente.

Tenker litt på alle pengene jeg har sagt nei til å spare.

Tenker på at jeg snart skal feriere på øyene i kriserammede Hellas, at jeg skal legge igjen umoralsk mye penger der nede. Strø om meg med euro.

I dag tar UD stilling til om de skal sende nesten 200 asylsøkere tilbake til Hellas fordi disse menneskene er Hellas sitt ansvar siden det var dit de kom først.

At det sover ca 10 000 hjemløse mennesker i parkene i Athen spiller ingen rolle.

Få dem ut herfra! Vi har da problemer nok som det er ikke sant?

*

Så hva skal jeg tenke på der jeg sitter under oliventreet med min kaffe og ser utover havet?

Jeg skal tenke på at jeg er heldig som bor i dette verdens beste land, at jeg kan reise hvor jeg vil, bosette meg hvor jeg vil, at jeg har jobb og helse, at høsten og neste vår blir travel.

At jeg mot alle solemerker ikke behøver å sove ut i en iskald park eller stå på gaten og selge =Oslo fordi livet har vært svært generøst med meg.

Vel, jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tittet litt nærmere på alle de gode tilbudene om billig strøm, trankapsler og mobiltjenester. Jeg kunne jo spart noen kroner?

Jo, det gnager meg litt...

Jeg er tross alt nordmann i mitt hjerte.

Og det sies at en nordmann kun har det godt når han sitter på en vond stol.

KJÆRLIGHET OG GEOGRAFI, OG EN SMULE DRAMATIKK

"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres!" skrev Henrik Ibsen.

*

Liv Ullmann har trukket seg fra Ibsenprisen fordi disse stakkars prisvinnerene må slepe seg ned til søvnige lille Skien for å holde et foredrag!

Overstyring fra departementet, sier Ullmann oppgitt

- vår eneste internasjonale filmstjerne, som ved Gud ikke har blitt pent behandlet her hjemme i sitt eget fedreland.

*

Jeg kjenner ikke alle detaljene rundt dette, men i dag vil jeg skrive litt om Ibsen, jeg vil skrive litt om det å skrive i skyggen av en av verdens største dramatikere. For Ibsen kaster en lang slagskygge over alle oss som skriver i dette karrige kystlandet.

Og det rare er, at i dette jaget etter ny norsk dramatikk, erfarer jeg at hver gang jeg bruker de gamle utkrøpne dramatikertriksene jeg har lært ved å studere Ibsens håndverk, reisverk og dramaturgi, slår dramaturgiatet hendene sammen i ren glede og sier "Ja, nå fungerer det!"

Ja, vi kjenner alle til mantraet: "If it works, don't fix it!"

Jeg kan stange hodet i Ibsenveggen, jeg kan hate ham, jeg kan komme med påstander om utdatert, for matematisk og gammeldags, men jeg må bite meg fast i sivet på "havsens bunn"

og gi tapt for mesterns formfullendte dramaer.

For Ibsen har satt en standard for det moderne drama, lik det eller ikke.

*

Ibsen hadde en svært anstrengt og ambivalent forhold til Norge.

Norge har et like anstrengt forhold til Ibsen selv i dag.

"Kan vi ikke snart bli ferdige med denne gamle gubben?" spør mange.

*

La nå være at man slår seg på brystet ved pyramidene i Egypt 100 år etter, at Ibsen er tilgodesett med en dårlig finnansiert festival, et museum og et skarve parkeringshus i Oslo.

Det som er verre er at store kunstnere fremdeles rømmer dette lavpannede og trange landet, at historien ikke kjenner seg selv igjen.

For luften i Berlin og Paris er stadig mildere og lettere å puste inn enn den klamme og konforme stueluften som siver inn i lungene her hjemme.

*

Jeg er helt enig med de som mener at prisvinneren burde ta seg den korte turen ned til Skien og fyre av et foredrag, men de "store grepene" må komme fra høyere hold.

Ibsen er en nasjonalskatt, en utømmelig kilde til stadig fornying innen teateret, og de bevilgende myndighetene bør se sitt ansvar.

For i lille Norge er kulturen bare den dyre og ekstravagante glasuren på kaka når alt annet er betalt, alle er mette og sånn passe klare for et lite kulturinnslag før man går til sengs.

Jeg ville bygget en diger pyramide i Bjørvika (gjerne med parkeringshus i kjelleren) hvor salige mester Ibsen kunne skue utover fjorden med sitt kloke blikk.

*

I Bodø vil enkelte kalle et torg for Knut Hamsuns Plass, men nå heller det visst mot Halvdan Sivertsens Plass i stedet.

Vel, det handler jo om å leve i tiden, være aktuell, ære den som æres bør.

"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres."

*

Teater-Norge, som har fostret en av verdens største dramatikere, har latt ny norsk dramatikk bli en pusteøvelse, en irriterende flue under lampekuppelen på de fleste teatersjefkontorer, en plagsom ting som holdes i live på workshops og andre kunstige åndedrettsforsøk...

Tenk det Hedda!

JA VI ELSKER DETTE LANDET SOM DET DUNDRER FREM!

Europa skjelver under finnanskrisen.

Euroen faller, mens EU-motstanderne her hjemme klasker seg på lårene i skadefryd.

"Ja, der ser dere, det måtte jo gå til helvete liksom!"

"Gudskjelov at vi ikke gikk inn i dette galskapsprosjektet, hvor de sterkeste landene har gått inn for en krisepakke på 1000 milliarder kroner for å redde stakkars Hellas, og for å forhindre at land som Spania og Porugal renner ut i dragsuget sammen med det skitne badevannet!"

"Men Hellas kan takke seg selv!" var det noen som sa på NRK P2 i dag.

"Disse late grekerene som bare sitter på rævva og drikker retsina og ikke kommer seg opp om morgenen!"

I Tyskland er det mange som mener at Hellas burde selge noen av de vakre øyene sine til dem, for Hellas, særlig Korfu er et yndet feriested for tyskerne.

Men å selge selve kronjuvelene?

For grekerne lever av turisme, og uten turister er Hellas ingen ting.

NRK Dagsrevyen hadde en svært spekulativ og tendensiøs reportasje om dette i går.

For det handler om å redde seg selv først, feie for egen dør.

Men hva om krisen slår inn over oss?

For FRP handler det om billig euro og at det blir en fest å feriere i eurolandene i sommer.

Men økonomene vet at om Europa og EU rakner, blir det full krise her hjemme også.

Hvem vil kjøpe dyr laks og olje når lønningene faller på kontinentet?

*

Men late grekere og dumme tyskere, egoistiske nordmenn?

Om krisen rammer oss er det "de fremmede" som vil bli skutt på først, disse ca 200 tusen menneskene som gjør alle drittjobbene vi ikke gidder eller er for fine til å gjøre selv.

For vil du at din sønn eller datter skal kjøre taxi, sitte i kassa på Rimi eller vaske dritten etter andre? Nei, det vil du ikke. Du vil at ditt avkom skal skaffe seg en karriere.

*

I disse dager er store deler av fedrelandet i lønnsforhandlinger.

Vi krever vår rett er det stadige evangeliet.

I Helles snappes nå to hele månedslønner vekk fra hvermansen, i et land hvor folk stort sett tjener 700 euro i måneden.

Men for all del, spriten er billig, klimaet bra.

Det koster jo ikke all verden bare å sitte på rævva og glo?

Eller?

JEG VALGTE MEG APRIL

Etter som tiden tikker, årene går, har jeg fått et stadig sterkere forhold til våren.

Før var bare våren noe som kom, noe klorofyllgreier som skjedde et sted der ute.

Noe jeg ikke brydde meg noe særlig med.

Kanskje fordi jeg trodde at årstider er noe et menneske kan øse av i all evighet?

For livet er så langt så langt, og jeg skal aldri dø, jeg er ung, jeg skal leve for bestandig!

*

Nå rammer våren meg med en annen skarphet.

Lyset treffer meg i øynene med en mer presis målrettethet, et dolkestikk uten nåde.

Synet av en åpen tulipan kan få meg til å stanse opp, stirre inn i dette mirakelets mørke øye, gule støvbærere, blodrøde kronblader.

En skjønnhet jeg aldri la merke til før.

Jeg hadde ikke tid til den slags overfladiske sentimentaliteter.

*

Nå vet jeg at rabarbra, tulipaner og roser kommer til å overleve oss alle, vi de skrøpeligste av alle individer.

En tulipanløk har en egen tusenårig klokskap nedskrevet i genene.

Den vet når den skal stikke hodet opp av jorden tidlig om våren, den lukker seg om natten, og folder seg ut under sollyset.

Og hver eneste vår står tulipanen der, ny og ubesudlet i all sin prakt.

Se ned, se ned til blomstene, tenker jeg stadig.

Eller som skogens dikter spurte:

"Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?"

*

Ta det med ro kjære bloggleser, jeg begynner ikke å bli porøs i hjernen.

Jeg vet at en tulipan er kun en tulipan, og at "a rose is still a rose"

- at blomstenes komme om våren ikke gjør utslag på børsen i Paris eller Tokio, at pinseliljene ikke kan måles på noen økonomisk kurve, selv om fairtrade-roser blir en stadig større industri.

For selv i blomsterindustrien tenkes det profitt.

Profitt, profitt, lønnsomhet.

*

Hva jeg skal fram til i denne teksten?

Vel, ikke annet enn at en tulipan vippet meg litt av pinnen i går ettermiddag.

Jeg lærte litt om vårblomstenes ydmyke salmer.

Den stille sangen som du må bøye deg ned for å høre.

Sikkert ikke viktig, og slett ikke lønnsomt.

Men for meg var det et slags wakeup-call.

Ta vare på våren!

Du vet aldri hvor mange du har igjen.

Det var bare det.

*

BETALE SIN SKATT MED GLEDE?

"Jeg betaler min skatt med glede!"

skriver en gammel venn som kommentar til en tekst på denne bloggen.

Betale sin skatt med glede?

Jeg tenker på mormor, et kvinneliv som begynte i 1890 og endte i 1980.

Mormor, en staut kvinne fra skogene i Telemark, som var portnerkone hos godseier Cappelen, som gikk stille gjennom livet, som ikke stilte spørsmål til noe som helst, som plantet sine roser, dyrket gulrøtter og rips og vasket klær i en gammel bryggepanne.

Hennes politiske bidrag til demokratiet var å stemme Arbeiderpartiet i klippefast tro på at den norske stat skulle ta vare på henne når hun ble gammel og ikke lenger kunne bo hjemme.

Men den norske velferdsstaten sviktet henne.

Mormor døde alene og forvirret på gangen i en seng på hjemmet hun endte sine dager.

Mormor sa også: "Jeg betaler min skatt med glede!"

*

Jeg tenker på oss, vi som nærmer oss noe som ligner på alderdom.

For når du har bikket 50 er du ikke lenger ung.

Jeg tenker med gru på den dagen vi logger oss inn på gamlehjemmet med våre Macbooks og shiny mobiltelefoner. Da blir det ikke lett å være personale!

Tenk når vi peprer Facebook og Twitter med skrekkmeldinger fra Helse-Norge?

Det kommer til å bli et helvetes liv.

Vi, de individuelle, vi som er vant til å få det som vi vil.

Tenk når vi får høre:

"Nei Henriksen, dusje, det gjør vi bare tre ganger i uken, vi har ikke kapasiet til mer.

Og vi kan ikke ha noe av at du sitter oppe og chatter på nettet hele natten!"

"Her i huset legger vi oss klokken 1900!!!!"

*

For eldrebølgen kommer, og VI med den.

Jeg har en avtale med noen av mine nærmeste venner at vi skal kjøpe et hus ved havet.

Der skal vi sitte med vin og den gode samtale.

Der skal den av oss som er best i beina gjøre det grøvste av de huslige gjøremål, og våre yngre venner, som vi stadig investerer i, skal trille oss ut i solen!

For vi, de selvopptatte og krevende "fordi vi fortjener det-menneskene" stoler ikke på staten, ikke på Arbeiderpartiet eller FRP, vi stoler på oss selv og vår egen dømmekraft.

Men for å unngå bråk og spetakkel betaler vi vår skatt, ikke med glede.

Vi betaler den under sterk tvil!

Og det som stikker oss i ryggen om natten er ikke fjærene i madrassen.

Det er pengene vi har tusket til oss gjennom livet.

Håndfast cash. De vi skal kose oss for en gang om ikke så lenge.

*

(Der mormors hus en gang lå ligger det nå en stor trafikkmaskin.

Ikke en stein er igjen, ikke et snev av roseduft.)

*

Så om noen år sitter vi der, et sted på norskekysten.

Med utsikt til oljerigger og med vindmøller i ryggen.

Eller vindmøller, det er vel kanskje å håpe på for mye?

ME, MYSELF, I

VÅREN ER KOMMET MED KROKUS OG TULIPANER.

Men nasjonens blikk er fremdeles nedslått, flakkende og nervøst.

*

Nyheter om vår, blåveis og sol er ikke nyheter lenger, de er et krav i verdens beste land.

For her i dette verdens-sentrumet skal vi ha det vi har krav på, evangeliet er:

ME, MYSELF, I.

Europa vakler, euroen faller, Hellas er på randen av ruin, Spania og Portugal hakk i hæl.

I dag pumper NRK P2 ut nyheter om alle asylsøkerne som strømmer til dette landet, om at tiltak må settes inn for å beskytte de norske verdiene, FRP sitter ringside i radiostudioet med papegøyenebbet i fistel.

Fedrelandet smuldrer. Me, myself, I!

Hva de norske verdiene er kan ikke FRP svare på.

Ei heller er P2-journalistene særlig opptatt av det.

*

Så kjære bloggvenn, hva er de norske verdiene?

Er det som salige Ibsen skrev? "Å være seg selv nok?"

Jeg er så priviligert (og så smart) at jeg kan leve deler av året i Paris, jeg kan se dette lille landet fra utsiden, noe mange fler burde gjøre.

*

Om jeg spør mine franske venner, hva vet dere om Norge?

Vel, nesten ingenting, sier de.

De vet om den nye operaen, at vi har fisk, men de vet ikke at hovedstaden heter Oslo, de vet ikke om Siv Jensen, ingenting om Petter Nortug eller ståa i Rosenborg eller Start, de ser ikke Skavlan eller Nytt på Nytt.

De vet heller ikke at Norge har fått diagnosen "verdens beste land"

Men de kjenner Liv Ullmann, Munch og Ibsen, Thor Heyerdahl og Mari Boine, alle disse menneskene som måtte dra ut fordi dette lille landet ble for trangt å leve i.

Men de norske verdiene? Hva er disse?

Treskjæring, brunost, lefse, bunader, folkemusikk, joik og pinnekjøtt?

(alle disse er kjente fanesaker for FRP)

Eller: skepsis, fremmedfrykt, hat mot islam, likegyldighet, egoisme og selvopptatthet?

*

Jeg tenker; om vi lever i verdens beste land, hvorfor er ikke menneskene der blidere, mer empatiske, høfligere, mindre egoistiske og selvopptatte?

Jeg ser at dette er høyst naive, men relevante spørsmål.

*

Og for all del, beskytt gjerne landet, de norske verdiene, sett gjerne et gjerde rundt Norge, lag et reservat, ingen slipper inn, ingen slipper ut.

Man prøvde dette forsøket med urbefolkningen i USA (også kalt indianere) men det var ikke særlig vellykket.

*

LOOK TO NORWAY! er et mye brukt slagord i Norge, sa jeg til min franske venn.

"LOOK TO NORWAY?" spurte hun, "hvorfor det?"

Vel, jeg mumlet ett eller annet om fjorder og fjell.

Jeg sier ikke at alt er perfekt i Frankrike, rasehat og ting ulmer under overflaten.

Men de ligger lysår foran oss når det gjelder å leve med forskjeller, og de har en helt annen menneskerespekt enn oss.

Når et mennneske faller om på gaten i Paris stimler folk sammen for å hjelpe.

Ingen går før vedkommende er vel anbragt i en sykebil.

Her i verdens beste land føler vi oss skikkelig prektige når vi en sjelden gang stopper opp og kjøper et nummer av =Oslo.

"Piken med svovelstikkene" er et vakkert eventyr.

Så lenge hun ikke setter seg til utenfor våre vinduer.

Å, jeg lengter tilbake til den gode gamle tiden da afrikanerne var festlig pynt på fruktposer og skokrembokser!

Da visste vi hvor vi hadde dem, ikke sant?

FIRST WE TAKE MANHATTAN....

Når en ting blir sagt mange nok ganger blir det en sannhet.

Det spiller ingen rolle om det er en løgn.

For all del, det som var sannhet for 1000 år siden er ikke sannhet i dag, for sannhet er en individuell liten djevel som kan tilpasses, knas og forandres slik at den blir til å leve med.

*

I Norge i dag får vi stadig høre at muslimer er farlige.

Det sies om og om igjen.

Og de mest mottakelige av oss begynner å tro på det som en vedtatt sannhet.

Små, små daglige drypp av løgn blir til sannhet.

I Belgia er det nå forbudt å dekke til ansiktet fordi det skaper frykt i det offentlige rom.

For i denne vestlige realityverdenen har alle etterhvert en sykelig trang til å fortelle verden hvem de er, og bak et heldekkende slør kan man jo være hvem som helst, ikke sant?

Man kan være en farlig terrorist eller selvmordsbomber.

*

Verden har alltid latt seg bedra av tekstiler, en prestekjole borger da for tro, empati og nestekjærlighet? Og at kapteinen på et fly har uniform med logo og ID skaper trygghet, vi vet hvem som fører flyet trygt gjennom luftrommet. Dette forhindrer ikke at en flyver kan ha stjålet denne uniformen, at han er en annen enn den han gir seg ut for å være.

At han har en annen agenda en det tekstilene tilsier ved første blikk?

*

De gamle sier; hva har skjedd med dette landet? Kan ikke ting være slik de var før?

Og nettet flommer over av hat til muslimer.

Jeg tenker på lille Granada i Spania som var den siste muslimske bastionen i Europa, som ble tatt tilbake av katolikkene, som kom og stakk ut øynene på de som ikke ville overgi seg.

I dag, i humane Norge stikker vi ikke øynene ut på noen lenger, vi går ikke i direkte konfrontasjon. Vi bruker noe som er langt farligere.

Med små, små drypp sier vi usanne ting, vi sier dem om og om igjen, og til slutt blir de en sannhet.

Vi er snart blitt som et lite USA hvor du kan bli arrestert for noe du kanskje kan komme til å gjøre, vi, den lille utposten i ytterkanten av verden lar oss bedra av noen stykke tekstiler og et litt for stort skjegg. Mennesket bak interesserer oss ikke.

I stedet sitter vi foran flatskjermene og ser på noen forkvaklede etnisk norske ungdommer på Paradise Hotel som pludrer selvopptatt om ingenting.

I går så jeg tre pakistanske gutter møte hverandre på busstoppet ved der jeg bor.

De tok hverandre i hånden, kysset hverandre på kinnet.

Jeg kjente at jeg ble myk i hjertet. For det er lenge siden jeg så noen unge ta hverandre i hånden, kysse på kinnet i dette landet...

Jeg tenkte, ja, det er håp for ungdommen, for fremtiden når jeg så disse tre guttene som så alt for mange av oss kaller snyltere og kriminelle svin.

I en kommentar på nettet i går var det en som kalte innvandrer-ungdom for avkom av rotter!

Skjønner?

Lett på sløret lille Norge, fjern skylappene for faen!

Vi har alle den samme historie, skrev Dario Fo.

En meget irriterende sannhet!

*

ALT FOR NORGE?

Jeg ser dette joggende folket, alle menneskene i dyre tekstiler som løper så søle og slaps står rundt dem. Ski og staver, joggesko og brodder, fort, fort, forover skal de, til hva?

Jeg tenker; det går da an å trene hjernen også, eller?

Lese en bok, løfte blikket, reise, utvide sin horisont?

*

I dag kom jeg over en snodig gruppe på Facebook;

"Vi som er IMOT at innvandrere får gratis førerkort!!!!"

Jeg tenkte, jøss, hva er dette?

Jeg klikker meg innover i dette freakshowet av en gruppe.

Finner en blogg av en som heter Simonsen.

Jeg leser bloggen, jeg skummer kommentarene, og jeg forstår at jeg har vært veldig naiv.

Selvfølgelig visste jeg at fremmedfrykt var for oppadgående i dette lille fjordhølet av et land, men at det var så ille ante jeg ikke.

Noen av disse innleggene er jo direkte krenkende og burde få et rettslig etterspill?

Dette er langt forbi den slemme rappelåta om CP og funksjonshemming som fikk hele Norge til å ga av skaftet i går!

Dette er rassisme i verste betydning, hør her!

"Ja, la disse snylterne få gratis førerkort, så kan de ta bilen som de helt sikkert har sjælt og kjøre inn til byen så vi skikkelige folk kan bli kvitt dem her ute på landsbygda!"

"Stopp diskrimineringen av etnisk norske nordmenn!!!!"

Og det som sjokkerer meg mest er at folk jeg er "venner" med på Facebook har meldt seg inn i denne lugubre gruppa!

I går sang noen på radioen: "Dans som om du har CP!" og låten ble trukket tilbake.

I dag står det på nettet:

"Gratis førerkort til disse kriminelle? Nei, gi dem en flybillett og send dem på hue og rævva ut av landet. Vi vil ikke ha disse svina her!!!!"

Folk som skriver dette lider også av en funksjonshemming.

Mulig de går på to bein, men hjernen er parkert i en rullestol, og hjertet?

Jeg er rystet langt inn i min sosialdemokratiske sjel.

Jeg sier som August Strindberg:

"Det er synd på menneskene!"