SISTE NATT MED JOHN IRVING

LAST NIGHT IN TWISTED RIVER.

John Irving er en luring.

Det tar 700 sider før han setter punktum.

Der Knausgård prater i vei om oppvask og barnepass, er Irving mer subtil, pakker inn sitt liv i god skrivekunst, holder deg i kloa - åpner døra så vidt på gløtt, og du tenker: "nå har vi ham!"

men så lukker han den igjen for godt, selv om henvisningene til liv og forfatterskap finnes i bøtter og spann.

LAST NIGHT IN TWISTED RIVER

er boka om far og sønn, om skyld og flukt, men den er også historien om Amerika selv.

Løgn føder løgn.

Faren lyver om at han har drept en bjørn, og sønnen dreper farens elskerinne med en kobberpanne bare 12 år gammel fordi han tror vesenet med det utslåtte håret som peser over faren i senga en sen natt er en bjørn som angriper.

Far og sønn flykter fra Twisted River.

Skaper seg nye liv på nye steder, stadig med den hevngjerrige sheriffen i hælene.

Vel, jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men dette er (for meg) den beste John Irving jeg har lest. Hjerteskjærende og sår, morsom og voldsom.

Og ikke minst åpner den for erkjennelsen om at alt det du flykter fra kommer mot deg en vakker dag.

Det kan ta år, men det kommer, like nifst og uventet som, ja, i en roman av John Irving.

Det eneste skuffende med denne boken er at Irving letter på sløret mer enn ellers.

For er det en forfatter jeg ikke vil vite noe om er det nettopp ham.

Men på den annen side, skal man først skrive en selvbiografi, kan det vel neppe gjøres mer elegant og sobert enn dette.

Det som er synd er at de foregående bøkene synes å blekne en smule.

For i alle år har jeg trodd at alt han skrev var diktning, men så var det altså ikke det...

Uansett, LAST NIGHT IN TWISTED RIVER

er en fantastisk fortelling som får deg til å møte alderdommen uten redsel, for har du gjort godt, vil det gå deg godt, og har du ikke det, ligger mulighetene åpne...

HVA SKJER'A?

I 4o varmegrader dumper jeg ned i flysetet på Airbusen som skal ta meg til Oslo.

Jeg har loffet i sandaler på de greske øyene i to uker.

Jeg har nesten ikke vært på nettet, ikke lest en avis -

har dukket meg i havet, lest den siste til John Irving, tenkt lange tanker, hatt fri.

Flyvertinnen kommer som en mild bris mot meg, legger et VG i fanget mitt, sier på svensk:

"Lite nyheter från Noooorje?"

VG viser seg i all sin agurk-prakt.

Jens Stoltenberg på forsiden med "fjell-hijab!" (som er hetta på fjellanorakken godt trukket ned over ørenene, noe VG synes er über festlig) og "Lars Monsen selger hytta si!" forkynner forsiden, samt det sedvanlige "Sjekk om du er i faresonen!" for ett eller annet.

(VG snakker til meg som om jeg var mentalt tilbakestående, passer på å holde språket enkelt og lettfattelig, og ikke for lange setninger slik at jeg som leser ikke skal falle av lasset)

Denne gangen er det den gule marihøna som kan knaske i seg huset ditt om du ikke passer på...

Jeg kjenner en trøtthet sige innover meg, lener meg tilbake i flysetet, spenner beltet og gjør meg klar for å krysse kontinentet hjemover mot fedrelandet der marihøner og terror stadig kryper nærmere de hvitmalte stakittene.

Jeg blar videre i VG, leser om monsterflåtten som stadig forflytter seg nordover som en campinglivets grev Dracula, om Frankrike som vurderer å forby hijab til FRP's store glede.

Hva skjer'a Norge, liksom? Ikke så mye virker det som.

Jeg sover meg innover det greske fastlandet, går glipp av Athen hvor asylsøkerne hoper seg opp i smug og parker, dupper meg gjennom Albania, Ungarn, Polen og Østersjøen, våkner såvidt når kapteinen forteller at nå flyr vi over Rønne på Bornholm.

Drømmer videre om monsterflåtten som kanskje vil drepe meg (i følge VG) eller lamme meg, som avisen påstår at dette mangebeinte vesenet kan komme til å gjøre..

Flått, marihøner, hetta til Jens og hytta til Monsen, alle gode, beroligende ting å tenke på mens krisa i Europa stadig skrur seg til, valutaen faller og arbeidsledigheten stiger.

Jeg går i land, finner kofferten min, lengter allerede tilbake til den blå trappa på Symi.

Tenker at, om jeg snur nå, om jeg ikke gidder dette maset lenger?

Slippe nerver for neste premiere, jage etter nye utfordringer, holde seg noenlunde slank, henge med?

Bare sitte på en blå trapp, drikke en kopp kaffe, bare være til?

Ete seg stappmett og kvalm på mosaka og tiramisu...

Kanskje skrive en bok? En krim?

Om monsterflåttens hevn over VG?

Slett ingen dum idé...

Fy faen som jeg hater den avisa!

TERROR

Isen trakk seg tilbake.

De første solstrålene traff det som skulle bli kongeriket Norge.

Menneskene kom, bosatte seg. Vi var et folk av villmenn, krigere, bønder, reingjetere.

Noen av oss ble vikinger, reiste rundt i verden med sverd i hånd, og landet ble kristent med våpen og blod. Lenge var vi fattige. Det var sild og poteter.

Langsomt ble vi rike, på olje, på penger. Bøndene ble urbane. Vi flyttet til byene.

Vi ville ikke huske hvem vi var - hvor vi kom fra.

Vår blodige historie ble gravlagt i hukommelsens irrganger, ble tåkelagt av caffe latte og ruccola. Vi tok verden opp i oss.

Satte ut tiggerskåler i hagen slik at verden kunne tas inn via verdensrommet.

Langsomt, uten at vi visste det snek den store verdenen seg inn bakdøren.

Helt til vi en dag våknet opp og spurte:

Hva har skjedd med Norge?

Og hva gjør alle disse fremmede menneskene her?

For det måtte jo være disse fremmede som hadde forandret landet, for selv var vi de samme, de staute, de stolte nordmennene, vi - som elsker den norske kulturen, som vernet om våre landegrenser, de urnorske verdiene.

Hva alt dette vi vernet om, dette vi elsket, det norske, visste vi ikke helt hva var.

Og når vi begynte å stille oss selv de ubehagelige spørsmålene, ville vi ikke høre svarene.

Vi orket ikke lenger følge med i timen, vi satte oss heller foran flatskjermene og lepjet i oss litt lettbent underholdning, noe som het "reality" - en ny sjanger som var god å ty til når virkeligheten ble for virkelig.

Ja, hva skjedde med dette "verdens beste", dette likestilte, humane, gode, naturskjønne landet? Dette trygge lille reservatet lengst mot nord?

"Menneskenes hjerter forandrer seg aldri" skrev Sigrid Undset, vel, jeg tror hun tok feil.

Menneskene hjerter er i stadig forandring.

Akkurat nå har Norge et engstelig, skeptisk lite hjerte.

Et hjerte som påstås være demokratisk, empatisk og åpent.

Men nå pisker media oss inn i en spiral av redsel.

Sier at "når som helst kan det smelle" i fredelige lille Norge.

Da har vi to muligheter.

Enten gå inn i det primitive rommet av redsel og fremmedfrykt.

Eller å prøve forstå noen sammenhenger, vende speilet mot oss selv.

For vi reiser fremdeles ut i verden med sverd i hånd, våpnene er blitt mer dødelige, mer finurlige, og på godt norsk er det bare ett ord for det vi driver med.

Det heter krig.

Og skal vi løse denne konflikten må vi være der i 40 år, sier ekspertene.

For når skolebarn, unge menn og kvinner, sprenges i hjel av bomber, er det virkeligheten som banker på, og ikke nok en runde med 71 grader nord som ruller over flatskjermene.

MIN EGEN BY

Veskene står pakket. Om få dager reiser vi til Hellas.

Snart skal vi sitte på den lille kystbåten og tøffe mot Thilos.

Ferien har allerede vart en uke, og vi hadde så mange planer.

Vi skulle en svipp til København. Kanskje ta toget opp til Skagen denne føste uken.

Men vi har ikke vært i stand til å rikke oss ut av egen by.

Så i går, uten egentlig å ha en plan, gikk vi ut i egen by

- steg inn dørene på Munchmuséet, noen enkle små skritt det har tatt meg 50 år å ta.

Og i dag, herre fred, har vi vært og sett på slottet.

Tatt bilder av gardistene, vandret i den stille Dronningparken, sett på endene som svømmer i det grønne vannet, gått over den lille broen ved Kunstnernes Hus.

Konklusjonen er: Oslo er en vakker og hyggelig by.

Jeg har bare aldri latt merke til det.

Og så er den så befriende fri for Oslofolk om sommeren.

Alle de støyende barnefamiliene (som vi sure gubber hater) har dratt på hyttene sine eller til Syden, alle de urbane har dratt til hvor de nå drar for tiden, og alle de gamle damene i drakt, sandaler og hvite solhatter våger seg ut i solskinnet, sitter stille og mater fuglene i parken.

Og alle utlendingene flanerer med kart og kamera langs fortauene.

Det er nesten så Oslo får noe kontinentalt over seg, puster ut etter en lang sur vinter.

Men altså, veskene er pakket. Hellas neste!

Men Oslo - du er så vakker når du er som nå!

Adri mer skal jeg tenke stygge tanker om deg der jeg sitter på kvisten i Paris.

For du er min egen by!

I hvertfall i dag:-)

SPEAKERS CORNER

Jeg kan ikke lese tabloidene lenger, jeg har ikke helse til det.

Her om dagen kjøpte jeg VG eller Dagbladet, jeg husker ikke, jeg kan ikke skille disse to avisene fra hverande lenger - tenkte jeg skulle oppdatere meg litt på nyhetsfronten.

Og nå mine damer og herrer: Teppet opp for MONSTER-FLÅTTEN!

For nå kommer et monster av et skadedyr innover landet, verre enn snikislamisering, verre enn askeskyene, verre en bensinpriser og sykehuskøer. MONSTERFLÅTTEN vil lamme campinglivet, forpurre den sårt tiltrengte badesesongen, og skogen er blitt det farligste stedet i verden, for i hver busk og i hvert kratt sitter denne morder-flåtten og venter på DEG!

Nei, jeg har ikke nerver til å lese tabloidene lenger.

Litt senere på dagen hører jeg en debatt om denne MONSTERFLÅTTEN på P2, hvor ekspertene sier at denne "trusselen" er sterkt overdrevet, like tendensiøs som svineinfluensa-spådommene som skulle ta livet av 13000 nordmenn i fjor høst, og påstanden om at "det (i følge VG) skulle regne glassbiter over Norge i minst to år på grunn av askeskyene fra Island.

Men tabloidens utsendte mente at avisene skyldte sine lesere å underette om viktige ting, som f. eks denne "livsfarlige" flåtten fra helvete.

Nei, da liker jeg Facebook bedre.

For på Facebook kan alt fikses med et klikk.

Fred og rettferdighet for menneskene på Gaza anyone?

NEI til utbygging av Hardanger? Haiti!

NEI til GRATIS FØRERKORT FOR INNVANDRERE?

Klikk på dette bildet av Siv Jensen - "for mange som liker Norwegian liker også Siv Jensen?!"

SEND DRITSEKKENE UT AV LANDET! NÅ!!!!

Osv...

For Facebook er blitt det nye Speakes Corner.

Du vet den lille taburetten i Hyde Park du kan gå opp på å hyle ut dine meninger.

For en stund siden gjorde jeg et eksperiment.

Jeg lagde en Facebookgruppe som het:

"Vi som vil være høflige og blide" - og på en uke hadde den mer enn 2000 medlemmer.

For det gjelder å finne den rette saken, den lille tingen som appelerer.

Men da jeg midt under Haitikatastrofen skrev på bloggen min:

"Hvem skriver sangen for Bagdad?" var den mange som slettet meg fra vennelisten.

(For hvordan kunne jeg sammeligne disse selvmordsbomberne med de stakkars barna på Haiti?)

For vi Facebookmenneskene er en saueflokk som synger i samme toneart, løper i samme retning, fronter de samme sakene - vel, som tabloidene.

Da er det godt å vite at medieforskerne sier at det er bloggerne som kommer til å overta.

I Paris er det nylig opprettet et hemmelig senter hvor bloggere kan skrive under skjult identitet via nettverk som ikke kan spores av respektive hjemland som f. eks Iran og Kina.

For det finnes mange gode bloggere der ute.

Folk som blogger om mer en mote og seg selv.

Og papiravisene daler i opplag. Det er en gledelig nyhet.

For hvem gidder gå i butikken å kjøpe en papiravis som bare skriver om fjas og tant?

Jeg har forresten nettopp Googlet monster-flåtten.

Og jeg synes den ser ut som flåtten fra i fjor.

Vi overlever nok denne sommeren også.

VIVA HARDANGER!

AND THE REST IS ACTION

Teatermannen Lars Vik skrev på sin blogg:

"And the rest is action!"

- jeg har valgt dette til mitt nye livsmotto.

I disse dager "raser" en debatt, for debatten "raser" alltid i Dagbladet, om sutrete skuespillere som klager og hever penger via NAV.

I god FRP-tone følger kulturavisen Dagbladet opp om "skuespillere som ligger på sofaen og drikker rødvin og hyler om stipend og støtte"

Vet dere hva, jeg blir så forbanna! Og ja, jeg har fått penger fra NAV.

Å få dagpenger er en demokratisk rettighet som skattebetaler, verre er det ikke.

Men når en skuespiller eller en hvilken som helst kulturarbeider mottar støtte er det plutselig en "skandale" - for hva sa vi liksom, sa vi ikke at du skulle "finne deg noe sikkert å leve av?"

Jeg er så drittlei av å få spørsmålet:

"Jasså, du jobber på teater, men kan du leve av det da?"

En gang var det til og med en som spurte:

"Om det ikke er folk i salen, får dere penger da, og deler dere det eventuelle overskuddet?"

Vedkommende jobbet i bank, og jeg spurte ham:

"Når det ikke er penger i banken, får dere lønn da?"

Han tok ikke humoren.

For i Norge, som i mange andre land, er kultur kun den ekstravagante glasuren på kaka.

Kaka som vi spiser etter at alle talene er holdt, alle er mette og noen sier:

"Nei dere, hadde det ikke gjort seg med et lite kulturinnslag nå da?"

Og så spretter den underbetalte klovnen opp av kaka til alles forskrekkelse.

Hadde jeg vært klovnen ville jeg sagt:

"Aha, her sitter dere, gode og feite, selvtilfredse og tjukke i hue, ja ha, hva vil dere høre?

Et dikt? En sang? Skal jeg spille litt komedie? Vil dere ha showtime?!"

Så ville jeg inntatt bordduken og sagt:

"For denne klovnen er betalt av NAV mooooahhhh! Og jeg kan stå på hodet for dere, jeg kan alle sangene i verden, alle dikt, jeg kan jodle, joike, synge etter noter, trylle, leke!"

Vel, spøk og sinne tilside.

Jeg har takk Gud ikke måttet være nisse på Coop eller Ica.

Men jeg har reklamert for Priors kalkunservelat, jeg har lest inn reklamer for leverpostei og joggesko.

Og jeg har levd av teater i hele mitt yrkesliv som nå har vart i 38 år.

Og jeg har aldri vært fast annsatt.

Ei heller har jeg klagd eller sutret over mitt yrkesvalg!

Jeg har reist kjerringa gang etter gang.

Jeg har stukket spettet under de harde hverdagene og vippet dem opp en etter en!

Så kom for faen ikke her!

Jeg er forbanna på FRP, jeg er forbanna på Dagbladet som påstår seg å være en kulturavis, men som "in the long run" er mer opptatt av Jenny Skavlans nye håndveske fra Cucci enn kultur.

Og, derfor er det viktig at vi som "leker rundt i den kulturelle sandkassen" er mer tydelige enn noengang, at vi fronter det som faktisk er et yrke, et vanskelig og av og til utakknemmelig yrke.

Vi er en flittig arbeidende maurtue som "skriver i sand"

Og applausen fra i går kan ikke brukes til noe som helst.

Ja, jeg sier som Lars Vik:

"THE REST IS ACTION!"