VINTERTID

Jeg våkner på hotellrommet i rallarbyen Narvik, det overbygde kjøpesenteret som en gang het Viktoriahavn - hører et malmtog drønne ned langs fjellsiden, snø, mørkt.

Jeg går ut, går gjennom røde korridorer med plysj og heldekketepper, mørkt, så stille, ikke et menneske å se, frokostsalen er lukket, en mann sitter og dupper i resepsjonen -

en svak drømmeangst napper et sted bak huden, Twin Peaks...

"Hva skjer?" spør jeg med en stemme som ikke er helt skrudd på...

"Vintertid" sier mannen bak disken "klokka er ti på sju" - ok, jeg lever, tenker jeg, med en følelse som om jeg har sovet meg gjennom 17. mai og lurer på hvorfor alle flaggene er tatt ned.

I løpet av natta har snøen lagt seg over byen - hvitt stille.

Det siste jeg hørte før søvnen tok meg i natt var to ungjenter som sang en Lady Gaga-låt på utsiden - nå er sporene snødd igjen - byen sover fremdeles, men en svak strime lys kan anes bak noen fjell som jeg ikke vet hva heter.

Vakkert.

Jeg tenker på de som bygde Ofotbanen

- på kokka Anna Rebekka Hofstad eller "Svarta Bjørn"

- på at jeg skal skrive teater om henne, om livet langs togskinnene, de tjærebrente jernbanesvillene, de små grå brakkene, på toget som nesten ingen tar lenger, på alle de gamle sluskene som ikke hadde en klokke de måtte stille en time tilbake...

Jeg tenker på den mannen som kom og så meg på scenen i går på grunn av denne bloggen, på hvor lett vi kan kommunisere i våre dager, finpusse vårt eget cyberbilde, promotere greia vi driver med, på dagens tempo og klokka som tikker som et maskingevær rett ved øret...

På at jeg egentlig hadde tenkt å skrive om noe jeg ikke tør skrive om fordi jeg ikke har tenkt ferdig om det - og at jeg sitter her på dette rommet og bableskriver om ingenting...

Men mest av alt tenker jeg på noe jeg så på forsida av VG her om dagen, det sto:

FRP VIL HA DØDSSTRAFF FOR BARNEDRAP!

Frp er et parti som får grunnen under beina mine til å skjelve, som får meg til å se etter fluktmuligheter, lete etter EXIT og nødutganger...

Barn, barn er en vakker ting - jeg elsker barn.

Men når mange av mine jevnaldrene som har blitt besteforeldre forvandler seg til alfabetløse bablende vesener som kryper på kne og gråter "dædæ" - og viser fram babybilder og holder tårevåte monologer om den første melketanns mirakel - vel, jeg håper på det beste for oss alle...

Ja, det er en fin ting å stå ved vuggen å ta innover seg livets mirakel...

De fleste barn i vår del av verden får heldigvis oppleve det, jeg mener, være ønsket.

Selv den unge narkomane jenta som kanskje svaier over Plata mens jeg sitter og skriver dette har opplevd å ligge i en rosa vugge...

Men en dag sluttet noen å elske henne - hvem var det?

Var det jeg? Du?

BONJOUR TRISTESSE

Her kommer du, seinhøsten, med isgufs og sno.

Som en kjøter med julegaveangst i kjeften.

Med åpen himmel, skyer som råkjører over en koksgrå himmel, hvor har du vært så lenge? Forbi er alle dager med blankt stuegulvstille hav, mygg og svett panne - nå river vinden i boblejakka, skinnkraven kjennes god der jordboeren finner seg selv som den han er, en halvgammel jålebukk med litt for mange finurlige sanger i nebbet.

Slik er du god å ha, ettertankens fine årstid.

Helt uten andre krav enn å klore seg fast, holde varmen.

Han liker seg best på slike dager, da håpet er en strime lys, og det eneste han ser er havmenn og heisekraner et sted der ute i skodda.

Det er da nordmannen kommer til sin rett.

Da det bunner i siste rest av fedrelandsfølelse, av stolthet over denne lille strie steinhaugen ved verdens ytterste ende.

Da det norske flagget smeller i snoen, og freden senker seg mens skuddene faller helt andre steder, fjerne steder han ikke makter ta innover seg - der han går med sine priviligerte selvopptatte tanker i gode sko til en pris som kunne holdt liv i et menneske i månedsvis på en annen breddegrad.

Jo, han elsker denne kalde høsten.

Gå med lua trukket nedover ørene, se løvet virvle, gå i ett med den mørke skogen, se måsen lette et sted der ute

- være midt i dette postkortet av et liv som er på sitt vakreste akkurat nå.

Slik som nå, ikke som sommer, da alt er for mye, for stort - dager fulle av forventning, krav. Higen etter en umulig lykke, mens isen smelter og sola befaler smil og glede.

Ja, bare være inne i denne jakka, denne lua, stå ved storhavet, se.

Mer enn nok - mer enn nok.

Holde fast i dette trygge tauet av et øyeblikk før sola snur.

Fort går det, stadig fortere - en ny sommer ligger klar et sted bak dette.

Hestene i livskarusellen rykker i seletøyet, bøyer hodet mot vinden

- snart skal de beinfly ut på de grønne slettene igjen...

Men nå, akkurat nå...

Frys dette øyeblikket!

Hallo. Adjø.

PIMP MY AIDWORKER

Jeg kan ikke hjelpe for det.

Jeg blir alltid litt kvalm når Norge tar på seg spandérbuksene.

Når Bergen og Svalbard overbyr hverande i giverglede, når små styrtrike vannkraftkommuner med med gamle nazispøkelser i de rosemalte hjørneskapene slår seg på brystet over å ligge øverst på empatitoppen, ja - jeg blir litt kvalm.

Selv når jeg stikker en hundrelapp i hånden på et forfrossent menneske på Grønland eller i Brugata føler jeg et stort ubehag.

Jeg vet at det er bare et par millimeters navigering og flaks som gjør at det ikke er jeg selv som sitter der på en pappplate og stirrer blindt på ingenting.

Som får en sårt trengt skjerv fra en fremmed, en slant penger som ikke løser selve problemet - fraværet av et liv.

Et anstendig og verdig liv.

Nesten 200 millioner kroner kom inn i går.

I natt har kongeriket sovet godt på puten.

Den hvite mann har betalt avlat, samvittigheten er ren for en stakket stund.

Men i verden er fremdeles millioner av mennesker på flukt, en evig tog av sjeler som leter etter veien hjem. Men Svalbard og Bykle var best i klassen - i går igjen.

Jeg er ikke i mot bistand. Jeg er ikke i mot å gi penger.

Men hulkekoret i går, med Sivert Høyems vakre stemme som soundtrack, står i mørkt relieff til den stadig voksende fremmedfrykten i Europa, til skuddene i Malmø og hijabforbudene i Frankrike og Belgia, til den stadig økende rassismen i Norge.

Jenny Jensen er ingen engel, og ingen kan gå på vannet før isen legger seg over Europa.

For istiden er på vei mot oss igjen, den hatefulle pakkisen kryper stadig nærmere.

Bye og Rønning fjaser i rosa og turkise dresser, i løpet av en sang dør noen hundre mennesker.

Jo da, tv-sendingen var fin den...

Men i dag blir englevingene og de rosa dressene pakket vekk på NRK's kostymeavdeling, skal ikke pakkes fram før om et år...

Jeg forstår at verdens trengene behøver penger.

Jeg ga penger selv.

Men du vet selv hvor ille det er å ta i mot noe når du er som lengst nede.

Det ligger i et menneskes natur å ville greie seg selv.

Og linjene bakover ligger soleklare.

Vi ble selv kristne ved blod og sverd.

Senere dro misjonæreen våre til Afrika med bibel i hånd.

Andre rømte det fattige Norgeslandet, skapte seg et nytt liv på en saftig prærie.

Deler av Afrika ligger med brukket rygg.

Den hvite mann åpner ørlite på lommeboken.

La den rette komme inn...

Svalbard og Bykle - gratulerer så mye!

EN VIKTIG PREMIERE?

Kjærsti Odden Skjeldal som Dagny Juel.

Hanna B Rønningen (Oda Krogh) Andreas Kolstad (Papa Gustave Türke) Sven Henriksen (Stachu) Kjærsti Odden Skjeldal (Dagny Juel) Håkon Ramstad (August Strindberg)

Kongeriket Norge, som begynner med tåspissene rett nord for Strömstad og lander med bakhodet mot Russland, et langstrakt lite land med store kulturforskjeller.

Med allsang ved svenskegrensen og samisk nasjonalteater i topp, men der det kunstnerisk viktige hender i Bjørvika og rundt Spikersuppa.

Teateranmelderne tripper ivrig mellom hovedstadsteatrene, tar av og til en liten svipp over fjellet til Bergen, til Trondheim, med nød og neppe kommer de seg (mot alle solemerker) til ishavsbyen i nord, og enda sjeldnere til Kautokeino for å rapporte siste nytt av sameteater.

Det handler om prioriteringer, det handler om penger, hører vi stadig, vi som jobber med teater i provinsen - at Mo i Rana er lengre unna enn New York og Katmandu kan det virke som.

I går var det premiere ved Nordland Teater på "Den Svarte Grisen" skrevet av undertegnede, og ikke en eneste hovedstadsavis gadd å ta turen for å anmelde et stykke ny norsk dramatikk.

Et av argumentene var visst at det var en eller to "viktige" premierer i Oslo, vel.

Jeg spør; hvordan hadde Nationaltheatret eller Oslo Nye Teater reagert på at det kom en mail pålydene: Vi kan desverre ikke dekke kveldens forestilling hos dere fordi det er en viktig premiere i Nord-Norge? Eller; Vi kan desverre ikke komme i aften fordi Beaivvas Sami Teater har premiere på "Om mus og menn" - eller i kveld har Sven Henriksen premiere på et nyskrevet stykke med flere flotte kvinneroller på Nordland Teater, og vi føler oss forpliktet til å skrive om det, så sorry..

For det står ikke på vilje fra provinsen, vilje til smidighet. Vi inviterer anmeldere til generalprøver, til turnépremierer, til byer det er enkelt å fly til, men nei - "men dere skal vel gjeste i Oslo?" Joda, vi skal av og til gjeste Oslo, men da kommer det en ny mail, "vi dekker ikke noe som ikke er en premiere", ja ja...

Så vi her oppe i ishavet eller på bondebøgda bruker stadig mer skitne triks for å få vårt lille moment of fame. For ikke så lenge siden, i Haugesund satte man Pia Haraldsen i en ørliten rolle i et Shakespearestykke, og smakk, da satte hele anmelderkorpset seg på flyet over til Haugalandet, det var massiv jamring, debatt og skriverier i dager og uker, men vips, lille Haugesund Teater kom på kartet. Trist, trist, trist.

Så en siste ting. Plassmangel, desken, prioriteringer, ja da.

Teateranmeldelsene får stadig mindre plass på nett og i papiravisene.

Det er fra 2500 til 5000 tegn sies det.

Men når Jenny Skavlan har kjøpt en ny veske, eller når fotballprester skriver en bok om det dampende sexlivet sitt har ikke kulturavisen Dagbladet plassmangel.

Forstår ikke de riksdekkende avisene at folk leser Dagbladet og VG, også Aftenposten i små fjordhøl og på vidda? At det gjør noe med dem å lese om sitt eget teater i de store avisene.

Jeg tror ikke det, jeg tror ikke det!

For virkelighetene er slik.

Det meste som skjer nord for Trondheim er hemmelig, og er du ikke på tv er du død.

Jeg lente meg mot teatersjefen på premierefesten sent i natt, og sa:

Om du setter opp Dukkehjemmet, så ta en av damene fra "Skal vi danse?"

Tenk deg oppslagene.

"Se Jenny Skavlan som Nora!!!"

"Dette er en annen dans" sier Jenny/Nora

(som slett ikke synes Ibsen er en sur gammel gubbe)

Og litt lenger ned:

Ibsen-Jenny liker eldre menn!!!!

Sukk.

OKTOBER MOODS

I dag tenker jeg på ingenting, eller ingenting?

Det går ikke an å tenke på ingenting.

Men jeg tenker ikke på de store tingene lenger, ikke så ofte i alle fall, jeg tenker på små ting, ting som ikke betyr så mye, som er hverdagen, alle dagene som tikker sakte.

Jeg liker høsten. Høsten er en tid av ro.

Tappet for forventning, men også med en strime lys.

En myk lengsel etter en ny vår et sted der langt fremme.

Men høst? En fin pause.

Gå i det gule høstløvet, i den trygge frakken, lua ned over ørene

- være jordboer et sted alt for langt mot nord hvor det egentlig ikke burde bo folk.

Men de små tingene? Hva er små ting, store ting?

Jeg tror de små tingene er de store.

For jeg er forbi alt det der med "om jeg bare får ditt eller datt, så skal jeg bli så lykkelig"

- nå tenker jeg at dette, bare dette - er mer enn godt nok...

Sitte her ved vinduet med Mac og kaffe, med en generalprøve i nervesystemet.

Vite at jeg har jobb, at dagene er planlagt et stykke framover, ja, det er mer enn godt nok.

Før skulle alt fortæres i så store porsjoner.

Drinkene hadde aldri store nok paraplyer, ølene var aldri mange nok.

Alt stengte for tidlig, og jeg maktet aldri å hoppe på toget som dundret forbi, alltid var det noe jeg måtte nå, noe jeg gikk glipp av

- og bildet i speilet var dugget og difust.

Jeg tror det heter å være ung, sulten...

Jeg er fremdeles sulten. Ikke på de store tingene.

For jeg har lært "if you try to hard" så vil det ikke skje...

Jeg vet også at den dagen du slutter å lete etter nøkkelen, så finner du den.

Ja, høsten er en fin tid, en tid for stille ettertanke.

Bladene faller av, råtner, blir til jord igjen.

I går var det snø i lufta, men bak alt dette, et sted har allerede noen frø fått feste.

Ligger stille i den kalde jorda, venter.

Så dreier kloden, og alt er i gang igjen. Det kan ingen gjøre noe med, ødelegge.

Før var den første hestehoven en glad nyhet.

Nå er det bare noe som skjer.

Synd.

Våren skulle vært børsnotert.

SKRIFT I SAND

Teater er skrift i sand.

Det du gjorde på scenen i går kveld er allerede vasket vekk av tiden.

Men jeg tror at alt legger seg som et fint støv i scenerommet, oppe under snorloftet.

Replikker, smil, tårer, ansiktenes skiftninger, latter, applaus.

Der film fryser øyeblikket for evigheten, er teateret spindelvevflyktig og umulig å fange.

Lever i noen timer, for så å dø.

På teateret vet vi som står der hvor lenge en scene varer, det er avtalt spill.

I livet, i virkeligheten, vet vi ikke det, vi vet ikke hvem som snart vil komme inn døren.

Teaterets iboende vanskelighetsgrad er nettopp dette

- vi vet hva som skal skje, men vi må oppleve det som for første gang

- en enkel ABC - men dog så vanskelig.

I går hadde vi første puplikumsmøte på "Den Svarte Grisen"

- et ungt lyttende publikum satt i salen, det var ørsmå øyeblikk hvor alt levde, hvor vi oppdaget hverandre for første gang.

Fine tråder i rommet, kontakt mellom sal og scene.

Jeg skal, selv ikke etter å ha jobbet med teater i snart 40 år, komme med noen gammelkloke gubbetanker, men jo mer jeg vet, jo mer ydmyk blir jeg overfor det å gå inn på en scene.

Før trodde jeg det handlet om noe tiurleik-lignende greier, om "se meg se meg", men nå vet jeg at det handler om å skrelle av seg alt, gå stille inn, om å lytte i rommet, la seg drive med...

Gjøre seg litt dummere enn det man er, la seg overraske.

Nå tenker du sikkert, Gud kan ikke denne mannen holde kjeft?

Jo, det kan jeg, absolutt.

Om en stund, når dette lille øyblikket som livet er, er over, skal jeg det.

For det vi driver med er skrift i sand, så viktig, så uvesentlig.

Men jeg elsker skrift i sand, se sporene bli vasket vekk bak meg.

At stranden ligger der ren og utråkket gang på gang.

Det er bare å sette den ene foten foran den andre å gå.

Kveld etter kveld.

And the rest is silence.

SPISE, LEVE, ELSKE

Jeg er akkurat ferdig med den amerikanske boken "Eat, love, live" av Elisabeth Gilbert

- en påstått reise innover i seg selv (anbefalt av den amerikanske gudmoren Oprah Winfrey) og jeg tenker; selvopptattheten er uten grenser, og de amerikanske brillene er mer duggete og bifokale enn noensinne.

En kvinne (Gilbert) forlater NYC etter et opprivende samlivsbrudd, reiser til Italia, India og Indonesia for å finne ro, seg selv, ta sitt eget liv tilbake. Og mot alle solemerker, hör och häpnad, som de sier i Sverige - finner hun kjærligheten på siste side.

Og ja, jeg vet at mange elsker denne boken, men for meg er dette noe av det mest suppete jeg har lest på mange år - og forfatteren må ha mastergrad i navlebeskuelse...

Dette er kvasi feelgood på sitt aller verste.

Vel, i og for seg er plottet godt.

Hvem har ikke våknet en grå morgen, tenkt, nå pakker jeg kofferten og stikker, jeg aner ikke hvor jeg skal, hvor lenge jeg blir borte, det eneste jeg vet at her orker jeg ikke å være lenger?

De fleste av oss reiser stadig mer - med den tryggheten at vi vet hvor lenge reisen skal vare, hvor vi skal etc - men svært få av oss brenner broene, selger alt vi eier og har, er hakke gale slik vi var da vi loffa avgårde på Inter-rail i ungdommen med nesten ingen penger i lomma og alt var sol og alt kom til å ordne seg.

Selv kan jeg få livsangst når alt er for planlagt, når avtaleboken lyser rødt i flere år framover og autopiloten tikker i takt med panikken.

Men å bare dra sin kos? Slikt gjør man ikke!

Jeg er på mitt beste når jeg lengter, på mitt enda bedre når jeg er på reise, er i bevegelse.

Det å komme fram, når taxien kjører inn i Paris, eller når flyet lander i Mumbai eller et sted jeg ikke har vært før, gir meg en intens følelse av å være i live.

Ja, jeg har en uro i blodet som aldri forsvinner, som jeg håper alltid vil være der...

Jeg lengter aldri hjem når jeg er i utlandet, ja, jeg er glad i Norge, glad i, som jeg er glad i den blå militærfrakken min eller den varme skinnlua, men jeg savner ikke Norge når jeg sitter i Paris og skriver - jeg er ikke belemret med det som kalles fedrelandsfølelse, så kall meg gjerne en dårlig nordmann - for all del...

Jeg elsker noe en indisk vismann sa (det er alltid indiske vismenn som sier kloke ting)

Han sa: "Å reise er å vaske øynene."

Ja, jeg vasker øynene når jeg reiser, vasker vekk rutine, selvopptatthet, trivialiteter og smålighet, ser mitt eget priviligerte liv i kontrast til nød og elendighet, ser smidigheten i store verdensmetropoler, ser godhet, ondskap, vold og glede, mest glede...

Men altså denne boken om å spise, elske og leve.

Den har lært meg en ting. At når som helst kan man bryte opp.

Det er ingenting man MÅ gjøre eller ikke gjøre.

Det eneste man MÅ er å dø en dag.

At det er to viktige datoer i et menneskes liv, fødsel og død.

Alt som skjer mellom disse to dagene er uvesentlig.

Men det er dager av en million muligheter.

Se der ja, der ble det jaggu en blogg i dag også, litt mer selvopptatt pludder om oppsamlet navlelo og lengsel. I know, I'm a rich bitch...

Ønsker deg en god kveld med dette:

Tamme fugler lengter, ville fugler flyr.

CHUBBY CHIC

Jeg har brukt 50 år på å bli venn med kroppen min.

50 år på å gi faen i at jeg veier noen kilo for mye, at jeg har mage.

Jeg er 174 cm høy, jeg er ellers ganske velskapt.

Jeg har ti fingre, ti tær, og et hode som funker.

Når jeg ser meg i speilet tenker jeg, hei, der er du, jeg ser at du har levd en stund.

Jeg ser linjer, noen små valker, søkk under øynene

- men jeg ser også et menneske som trives - i seg selv.

Jeg har bestemt meg for at slik skal det være.

Ikke plage seg selv meg alle tog som gikk.

Så får det heller være at trimdronninger og andre kaller oss ikke helt slanke for late.

At vi kan skylde oss selv der vi ligger i soffan og dytter i oss bacongull og annen dritt.

Ja, jeg kan heve meg over dette, hele tiden.

Helt til kostymeprøve på teateret.

Da kan jeg ikke heve meg over det lenger.

Når sylslanke arbeidskolleger smetter inn i blyantsmale bukser, korsetter og dresser så pinetrange at du kan skjære deg på dem, svetter jeg meg inn i noe som i mine øyne ser ut som en tunika i sånn rett opp og ned-stil om du skjønner...

Når de yngre gutta boys slentrer elegant gjennom korrioderen bare iført et håndkle og ser ut som en million dollars, lukker jeg døren til garderoben og dytter flesket på plass bak tekstilene, mens jeg biter tennene sammen og banner lavt over hekter og knapper og alt for trange snipper.

Ja, jeg overdriver, men det er slik det føles.

For fedme sitter som regel ikke på sidebeina, den sitter i hodet.

I mine beste stunder kan jeg føle meg en smule elegant, i en fin skjorte, i lekre bukser, i den gamle blå militærfrakken, i de italienske støvlene til en million euro.

Men som oftes, når jeg skal kle på meg noe andre har laget, noe jeg ikke har plukket ut selv, føler jeg meg som en kaviartube noen har tråkket på...

Men langt unna alle speil, på scenen, når teksten sitter, når det svinger, blir jeg lett som en fjær, og kroppen gjør det jeg vil at den skal gjøre...

Men til deg, Kari Jaquesson, jævla terrorkjerring - jeg er ikke lat.

Jeg er et menneske som har levd, lever, og har tenkt å leve en stund til.

Men for all del, jeg kan godt slutte å spise, bli tynn, så tynn at jeg nesten ikke synes lenger, så tynn at jeg forsvinner...

Så, til sist Kari, en replikk fra Hamlet (ved Ophelias grav):

"Hils min mor å si at uansett hvor mye hun sminker seg, vil hun ende opp som dette en dag..."

For, det går faktisk an å trene hjernen også...

Når kroppen svikter, når jeg ikke lenger kommer meg opp trappen, kan det hende at hjernen fremdeles fungerer. Men da er det en forutsetning at den er vant til å bli brukt...

CHUBBY CHIC PEOPLE!!!!

Vi har foten i døren.

Snart tar vi over, eller i alle fall tar vi fornuften tilbake.

Tynne sure gubber og kjerringer er det nok av baby.

JEG TENKER PÅ HAT

Jeg tenker på hat, jeg tenker på ord, ordenes tyngde.

Jeg tenker på disse bokstavene, disse skriftegnene som vi alle må lære for å gjøre oss forstått, for å kunne snakke, synge, såre, drepe, forhandle, elske...

På kjærligheten og hatets alfabet.

Jeg tenker på bredbåndets hastighet, på internet.

Jeg tenker på tider som gikk, på alle de som ikke lenger er.

Jeg tenker på den gang ordene gikk sakte gjennom tiden, før Gutenberg, før telefonen.

Men tross mangel på digitale hjelpemidler spredde ordene som "ild i tørt gress" -

og fremdeles er sangen slik; evig eies kun et dårlig rykte...

Ja, jeg tenker på hat, på ordens drepende kraft.

På løgner som sies så ofte at de oppfattes som sannhet.

På hvordan små ord kan sette et menneske ut av spill, skape en følelse av utenforskap.

Språkets iboende faenskap, undertekstens subtile gift...

Når jeg av og til går inn og leser hva folk får seg til å skrive på nettet blir jeg rystet langt inn i sjelen - ord har (for noen) mistet sin betydning, vekten av ord...

"Jeg hater narkomane snyltere?" sto det i går.

Og "kan ikke du bare gå å dø!"

Hvem skriver slikt? Hvordan er det å lese slikt?

Jeg lever selv i en utsatt bransje, har en jobb der jeg kan få hodet kappet av på en helside i Aftenposten, og ja - jeg har blitt dissa - og det har vært smertelig vondt, selv om jeg vet at det er en kritikers jobb å disse meg om jeg ikke er bra, om jeg ikke leverer varene...

"Alle homoer fortjener å dø!" skrev en 10 år gammel gutt på nettet for noen uker siden.

Jeg gidder ikke å unnskylde denne gutten bare fordi han er 10 år.

Hva skriver han når han er 20?

Eller "Lena er ei hora!" skrev en ung jente fra Bodø, med et (eget) profilbilde som ikke sto noe tilbake for de mest tacky bildene av Britney Spears...

Ja, i dag tenker jeg på ord, ordenes kraft, ordenes betydning.

At uansett hvor mange ganger vi synger "All you need is love" - er det kanskje forgjeves.

Kjærlighetens alfabet er avlegs, på vei ut...

Jeg har en teori på at de eneste som overlever er selvbruningskremen og Pizza Grandiosa.

Vi behøver kanskje ikke mer...

Resten finner vi på Google.

Vel, kan man bli kvitt paprikaen på en pizza via en nettkampanje, kan man sikkert bli kvitt andre ting også?

Svartinger, muslimer, horer, homoer, knarkere, sopere, drittkjerringer, feite sugger?

Eller hatet? Ja.

Jeg slår et slag for kjærlighetens alfabet!

Ja, det gjør jeg faen meg!

HATET, KAN IKKE DU BARE GÅ Å DØ?

POSTCARD FROM THE EDGE

Er ikke særlig bloggete for tiden. Har for mye å gjøre.

Blir ofte litt flau av dette med blogg også, litt sånn intimterror.

Prøver ikke bli for personlig, men orker ikke skrive om "i går kjøpte jeg en ny genser"

- så det blir litt tett på ofte, ja da

- og folk kommenterer bloggen, noen gråter en skvett, og andre sier

"det var da faen som ting tyter ut her da" - vel - blogg er blogg.

Men jeg tenker ofte; må folk vite dette?

Eller hvem i helvete gidder å lese dette ordgyteriet?

Vel, det er en uke til premiere på "Den Svarte Grisen"

- jeg spiller en polakk, et lite sjarmtroll som knuller rundt, drikker absint og skyter med revolver.

Selvfølgelig en drømmerolle.

Alle roller er en drømmerolle.

I seks uker har jeg vært opptatt av det spektakulære ved å spille the bad guy, dette med fylla, kuler og sprit. Valse rundt i hip skinnfrakk, briller og ja da...

Men først i går tikka det inn i den lille skuespillerhjernen at den skulle spørre hvorfor han drikker, hvorfor han knuller rundt, ja osv.

Spørsmål som fikk hele polakken til å jekke seg ned ganske mange hakk.

Men slik er teaterprossessen, man skriker seg opp før man roer seg ned.

I beste fall...

Hver gang jeg ser John Malkovitch på film skal jeg slutte med alt.

Aldri mer stå på scenen, aldri mer tro noe som helst.

Sette meg pent ned med hatten i hånda.

Vente på en nåde som kanskje aldri skal vedefares petit moi.

I helgen, helt tilfeldig landet fjernkontrollen på en 20 år gammel innspilling av "Glassmenasjeriet" (unnskyld om jeg skriver det feil)

med dette geniet i rollen som sønnen til Mrs. Wingfield, og jeg ble sittende med haka på brystet og kaffekoppen halvveis til munnen i en og en halv time.

Og klikk! sa det.

Det var en masterclass i "fullt trykk, legg lokket på, stille stille, og kjør"

Ja, det er som Vesaas skrev:

Jenta hadde noe ho fryktelig gjerne ville fortelle, det var derfor ho var så stille.

Se der ja, der ble det en liten blogg i dag også.

Et lite notat til meg selv om skuespilleriets ABC...

For selv om man har kjørt bil i mange år, må man huske trafikkreglene, og av og til må man kjøre opp på nytt - ikke noe å være flau for.

Her i Mo i Rana skinner sola, skarp fin høstluft.

"Den Svarte Grisen" går til premiere om en uke.

Svoren er ikke helt sprø, ikke riktig ennå.

Men i går så vi antydning til små vinger.

Jo da.

DET BESTE

Det beste er å ikke bry seg.

Trekke en hette nedover hodet, late som man ikke ser eller hører.

Gå alene, ikke vøre andre mennesker rundt seg, ikke se noen i øynene.

Gå løpet alene, tenke på seg selv, sine egne utvalgte verdifulle mennesker.

Dikke for barn, barnebarn, være redd for at huset skal brenne, at noe skal skje med dem du elsker - la alt dette andre være

- det er for stort, for vanskelig å ta innover seg..

Ja, det beste er å ikke bry seg.

Det beste er å være føre var, være redd for alt vi ikke kjenner, ikke stole på fremmede.

Det beste er å tenke at alt var bedre før, at verden har gått av hengslene.

At de som sitter på gaten og tigger ikke er mennesker, men snyltere og søppel, at den narkomane ungjenta som svaier over granitten på Plata er fortapt uansett, ikke tenke at det kunne vært din datter, ditt barnebarn.

At et menneske med en annen hudfarge bare er en neger eller en kineser, bare det.

For det beste er at alt ligger i den rette skuffen, at det er orden i systemet.

At Norge slukker lyset klokka elleve.

At det er ro om natta når alle skal sove trygt i sengene sine.

Ja, det beste er å ikke tenke lenger enn nesa rekker, ikke tenke lange vanskelige tanker.

Ikke ta ting innover seg - ja, det er best slik.

Det beste er ikke å smile til fremmede, for den fremmede kunne tro at du ville noe.

Det beste er ikke å bøye seg ned for å se om fyllefanten på gata puster, for helt plutselig kunne han komme til å ta tak i deg, stjele pengene dine eller stikke deg med kniv.

Det beste er å passe seg, det tryggeste er å være redd.

Redd for muslimer, for terror, for flått og askeskyer, høy rente og EU.

Det beste er å slå blikket ned, ikke se på noen, behandle alle som et stykke løs luft.

Men jeg tenker, om alt dette vi er så redde for skulle hende, hva da?

Ville vi strekke ut en hånd til et medmenneske?

Ville noen gi oss en hånd?

Jeg er ikke så sikker på det.

Jeg er ikke redd for å fly, jeg er ikke redd for terror.

Jeg er bare redd for to ting.

Det er huggorm og redde mennesker.

Redde mennesker er farlige.

HØST

HØST

når en spurv faller til jorden

blir det et stykke ledig luft

et tre

der tiden kan krumme klørne

når frostnettene kommer

med sorg og lesbare historier

gå

på denne stien

i kongleskogen

se sekundene blinke i et fugleøye

en sang om noe som ligner skrekk

et sted alt for nær

sprenges et hjerte

et fuglebryst

for lite, for trangt

for alt dette

Sven Henriksen

2010

HVA FAEN ER DET MED TABLOIDENE?

Jeg har sluttet å lese VG og Dagbladet. Jeg blir porøs i hodet av det.

Selv ikke Lørdagsmagasinet kan lokke meg til aviskiosken.

Det ene nedrige oppslaget overtar for det andre.

Jeg orker ikke mer sludder og fjas.

I løpet av det siste året har vi overlevd svineinfluensa, askeskyer, monsterflått, mordersnegler og marihøner som når som helst kunne begynne å knaske på husene våre...

Med storslegge og dødsalvor forteller tabloidene hver eneste dag hva vi må passe oss for, alt vi i verste fall kan komme til å dø av i nærmeste framtid.

Og nå er det terror.

Nå er det farlig å vandre under Eiffeltårnet eller ta en kaffe ved spansketrappen i Roma.

Pressen sier at vi må være årvåkne når vi beveger oss i store byer i utlandet.

Og jeg tenker; skal jeg bli redd nå?

Jeg som skal både til Paris og New York før jul?

For, det ble ikke som VG spådde om askeskyene, at de skulle lamme verden i flere måneder, ja,

det skulle regne glassbiter over Norge i to til tre år.

Ei heller slo svinepesten til, 13000 nordmenn døde ikke, og jeg har ikke sett snurten av den livsfarlige marihøna som skulle spise opp huset mitt.

Så VG og Dagbladet, er dette også bare kødd, eller skal jeg bli redd?

Skal jeg avlyse alle mine reiser i påvente av hva dere bestemmer?

Jeg blir så fortvilt. For dere vrenger og vrir på alt.

I VG i dag (på nett) for jeg kjøper ikke papiraviser lenger - hakka dere løs på stakkars Mia Gundersen Leliënhof fordi hun har engasjert seg i TV-aksjonen og spilt inn en single - og fikk det til å bli at "MIA PRØVER SEG SOM POPSTJERNE - IGJEN"

Kjære VG, det er jo ikke det Mia prøver på.

Hun prøver bare å støtte en sak, vise litt empati for noe hun tror på - og så bretter dere henne ut med puppe og rollebilder som ikke vedkommer saken. Ta dere sammen for faen!

Ville dere skrevet:

JONAS GAHR STØRE PRØVER SEG SOM UTENRIKSMINISTER - IGJEN!

Og lagt ut noen bilder av ham i badebukse under en palme i syden med en paraplydrink i den ene hånden og to blondiner ved føttene?

Før var det Se&Hør som gjorde slike ting...

Til saken.

Selvfølgelig kan det smelle i Paris eller Roma.

Men VG og Dagbladet - om det blir farlig Europa, ja hva da?

Nå når alle ordene er brukt opp, og bokstavene på forsidene alt for lenge har vært store som franske baguetter, skal vi fremdeles tro på dere?

Men for all del, det ville jo blitt et flott oppslag om en norsk kjendis havnet i et terrordrama i utlandet.

SE DE PRIVATE BILDENE FRA "SKAL VI DANSE?-PREBENS TERRORDRAMA!!!!!!

Selv har jeg et råd til dere alle:

Pass deg for tabloidene, du blir et paranoid nervevrak av dem!