tirsdag 30. november 2010

NEXT TO NORMAL WILL BE OK.

PÅ DEN ANDRE SIDEN AV TÅRER.

Tom Kitt og Brian Yourkeys musikal "Next to normal" er en styrkeprøve å se.
En heftig maraton for nervesystemet, men også en renselse med løfter om håp, om lys.

Alle ba meg ta med tonnevis av Kleenex til denne forestillingen, sa at den var en skikkelig tåreperse, og ja, det er den, men den er også mye mer enn det.

Du går gjennom flere stadier i løpet av de to og en halv timene denne sjelekarusellen tar, du gråter, du undres, du fylles av av sorg, av skam for at du ikke forsto hvordan noen i din næreste vennekrets har hatt det, og du kjenner en glede over å være sånn noenlunde frisk i sjelen selv - vel, eller "nesten normal" som er forestillingens nøkkelreplikk, og at det er helt ok.

Og som en gammel, kynisk og utkrøpen teaterarbeider fylles du også av glede over denne forestillingen som ikke kan kalles annet enn en gjenfødelse av en sjanger, et nytt håp for den belastede formen som musikkteater er.

For noen dager siden så jeg "Billy Elliot" (også på Broadway)
- og da gråt jeg ekte musikaltårer, disse programerte tårene du alltid gråter på forestillinger som Les Mis og Evita.
Men "Next to normal" er på den andre siden av tårer, på den andre siden av klisjeer og store effekter - dette er renskåret teaterkunst, strippede skuespillere uten Broadway-fakter, så ekte og finstemte, og ikke minst en historie fortalt med vidd og bitende humor melom slagene.

Jeg satt på andre rad i det forholdsvis lille teateret, for når man bare tar inn 1000 mennesker, regnes det som et lite teater i USA - og jeg så hver minste lille tanke i ansiktene der oppe.
Marin Mazzie i hovedrollen som Diana er verd billetten alene.
Og Lois Hobson som legen er et syn..Ja, stort sett.

Kort fortalt, jeg har hatt mitt livs største teateropplevelse, og ikke vært så rystet siden jeg så Sverre Udnes' versjon av "En sporvogn til begjær" på Amfi i forrige årtusen, jess.

28. des skal jeg se Next To Normal på Det Norske Teateret.
It better be good.
Men ryktene sier at det er det!

Thank you NYC - leaving on a jetplane - for Norway!


fredag 26. november 2010

FAMOUS BLUE RAINCOAT

Jeg går langs Clinton Street NYC, nynner på en gammel sang av Leonard Cohen, en sang om en berømt blå regnfrakk. Høstløvet suser rundt anklene, en sur vind drar gjennom Manhattan, og mennesker med hunder på slep haster forbi.
Jeg er en fremmed, en som oppdager en ny by bit for bit, går i den varme, blå militærfrakken med gullknapper og et ullskjerf tullet godt rundt halsen, og som den "nyinnfødte" Newyorker jeg er, bærer jeg på et rykende kaffebeger fra Starbucks.

Menneskene her er stort sett vennlige, smiler og hilser.
Vel, jeg har akkurat hjemkommet fra Atlantic City etter en høyrøstet Thanksgiving sammen med mine venner fra Puerto Rico, har sittet ved et matbord med en kalkun så svulmende og lekker, med søtpoteter, gul ris, cranberrysaus, potetstappe, stuffing i to versjoner, rosévin og eplepaier, gresskarpaier og pisket krem, ja du skjønner. Nå ligger jeg her på hotellet på West 11th Street og puster ut etter alt for stort inntak av mat, samt noe som amerikanerne kaller "Black Friday" - den største handledagen i verden, hvor husmødre og fedre står opp 4 om morgenen for å stille seg i kø for "best buys" - der de i forkant har råsurfet nettet etter alt fra flatskjermer til "the best princess kitchen kit ever" - vel, jeg havna midt oppi det på ZARA på 5th Avenue og kom ut igjen med en snaisen frakk i ull og noen t-skjorter som jeg kunne ha kjøpt i Bogstadveien, men er det svart fredag, så er det svart fredag - man lar seg rive med...
Og i bakgrunnen surrer NYC lokal-tv hvor hele evenementet summeres opp som en GREAT suksess. Ha ha, amerikanerne er gøyale folk.

I morgen er det Al Pacino som skal beskues som den kjipe kjøpmannen i Venedig, og søndag er det Billy Elliot-musikalen. Jeg kar kjøpt inn papirservietter til å tørke tårene, jeg er klar for stort inntak av kultur etter å ha svingt meg i kasino-valsen i Atlantic City der jeg satset 100 dollars og kom ut igjen med 100 dollars. Jeg er en nøktern nordmann når det kommer til gambling. Men selve besøket var en antroposofisk studie. Alt fra tykke mafiabosser med silikon-bimbos i armkroken, til godt inndrukkede alkiser med caps og swetshirts og venninnegjenger med høy paraplydrinkfaktor og nylagt frisyre over selskapskjolene - i det store og hele en ganske trist affære, et slags stille synkende Titanic med gratis drinker, halvgode syngedamer og panfløyter i heisen - teppebelagte rom uten vinduer eller klokker. For når rulletten snurrer opphører tiden, og sola på utsiden går opp og ned uten at det raker noen.

Det er lett å snakke dritt om folk en ikke kjenner, og ja, jeg har sagt mye stygt om USA og amerikanere. For øyeblikk sitter jeg godt nede i en spagat jeg ikke er sikker på om jeg kommer meg opp fra - for USA er larger than life - og når Manhattan Skyline stiger opp av havet der du nærmer deg verdensmetropolen, er det ikke annet å gjøre enn å gi seg ende over - byen er ren magi, juks og fanteri - ekte og enestående - NYC er alt og ingenting.
Eller som Alicia Keys synger:
"En betongverden som drømmer er lagd av, og i New York er det ingenting du ikke kan gjøre!"

Men jeg tenker mest på Cohen og en berømt blå regnfrakk.
Og på damen med hund som gikk forbi meg på Broadway i sted.
Hun hadde også en lang frakk, tykke sokker i et par gummistøvler, usminket med en vaskehatt på hodet, toppet med mørke briller, og midt i ansiktet en blodrød munn.
Jeg har sett den munnen mange ganger før - på Isabella R - Ingrid Bergmanns datter.
Jeg vet ikke om det var henne, men i New York kan du aldri være sikker...
Det er det som er New York.

lørdag 20. november 2010

EN VILLET RETORIKK

Jeg kunne påstå at alle som stemmer FRP er noen korttenkte, rasistiske, dumme, blonde mennesker, som elsker entrécote med bernaise og bakt potet, som bare er opptatt av lavere bensinpriser, ferieleigheter i Spania hvor de kan sitte med ribbe og surkål på julaften.

Jeg kunne også påstå at alle som stemmer HØYRE er noen rike svin som bor på vestkanten, som bare er opptatt av at regjeringen skal fjerne formueskatten, eller at alle i SV føder barn med sykkelhjelm på hodet, for så å sende dem rett inn på Steinerskolen, noen batikkglade politisk korrekte fjols som bare er opptatt av miljøvern og sykkelstier.

På samme måte kunne jeg mene at alle som stemmer RØDT er noen hjernedøde hjemmevevde kommunister, eller at alle i SP vil at alt skal flyttes ut av Oslo, eller at alle i VENSTRE er så liberale at det er "fritt leide" for alt mulig.

Jeg kunne påstå alt dette uten at det ville feste seg som sannheter i folk flests bevissthet.

Jeg kunne også påstå at alle asylsøkere er kriminelle skurker, snyltere som kommer hit til landet for å ta for seg av godene, at den største prosentandelen av de som bedriver voldtekt og ran er innvandrere.
Jeg kunne påstå at det pågår en snikislamisering av kongeriket Norge, at det er like før det norske språket dør ut, at de norske verdiene er i fare på grunn av alle disse fremmede som kommer og tar fra oss skikkelige nordmenn livsgrunnlaget.

Og selv om all nyere forskning viser at dette ikke medfører riktighet, at tallenes tale er en ganske annen - er dette en villet retorikk i pressen, grove løgner som ikles sannhetens ansikt i media og i folk flests bevissthet.

Da "voldtektsbølgen" rystet Oslo i 2008 hadde norsk presse 500 000 oppslag om dette, og i de fleste artiklene ble muslimske asylsøkere hengt ut som de skyldige, selv om det i etterkant viste seg at bare én av de involverte var asylsøker.

For det er alltid den folkegruppen som ankommer landet sist det går hardest ut over.
På 60-tallet var selv norske nordlendinger en pariakaste i f. eks Oslo.
Ingen ville leie ut eller selge bolig til nordlendinger.
Nå, fire tiår senere, er nordlendinger mer enn godt integrert i hovedstaden.

Og de siste tallene viser også at 7 av 10 nordmenn er positive til innvandrere.
Da menes selvfølgelig ikke svensker, dansker og finner, men folk med en annen hudfarge og religion.
På den annen side har det har funnet sted en snikforsvenskning av Oslo det siste tiåret.
Godt er det, for uten svenskene ville det vært umulig å få seg en kopp kaffe eller en matbit langs Karl Johan.
Dette er også en del av tallenes tale som vi ikke orker ta innover oss, fordi nordmenn ikke lenger orker å ha slitsomme yrker, eller ha "tjenerstatus" som det er å servere på kaféer og restauranter.

Jeg kunne også påstå at alle svensker er dumme, at de snakker dårlig norsk, at de ikke er særlig godt integrert i det norske samfunnet, at de flagger med svenske flagg og henger sammen i svenske ghettoer i Oslo, uten at det ville feste seg som en vedtatt sannhet i folkedypet.

Men svenskene er i alle fall høflige og blide.
Det er da alltids noe.

Ok - jeg kjenner ikke mange muslimer, men jeg er på hils med han som selger frukt og grønt på Galgeberg. Blidere mann finner du ikke her i gata. Ja, og han som sitter i kassa på Rema nede på hjørnet, veldig fin fyr, fra Afrika ser det ut som. Blid han også...
Faktisk flere år siden det satt noen med hvit hud i kassa på Rimi og Rema.
Ja, der ser du, disse drittsekkene som tar jobbene fra god norsk ungdom som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet...

NB. Kom på at jeg er venn med Noman Mubasir og ett par andre muslim-kjendiser på Facebook.
Du skal ikke komme her å si at JEG ikke prøver å være inkluderende...

fredag 19. november 2010

THE SOUNDTRACK OF OUR LIFES

Jeg tenker på all støyen, på dette fuglefjellet av plaprende medier.
Alt vi må forholde oss til hver eneste dag og natt.

Etter en times ørelåning til P2 er jeg mett av FRP og Høyres forslag om å fjerne skatt på formue, mediaklovneprester og tips om juleribbe med honning og ingefær.

Så plutselig, som en mild bris nordfra smyger Tore Johansens nye juleplate seg inn i øret, en hymne av vellyd så lekker, så lite pompøs og ekte som bare en nordlending kan være i sitt mest poetiske øyeblikk.
Mine damer og herrer!
"Natt, Stille" av Tore Johansen.
Løp og kjøp, eller last ned dette mesterverket.
Jeg gleder meg til å sitte på flyet til NYC og finlytte på denne jazzbalsam for sjelen.

For jula er over oss i all sin gru.
Panfløytene puster deg i nakken så snart du stikker nesen inn i et kjøpesenter, og juleplatene flommer med all sin celluluid-tristesse.
Ribbe og medisterpølser tyter ut av kjølediskene til dumpingpris, mens jeg sitter her og tenker gubbetanker om days gone by...

Morfar og jeg som tok sparken ut i skogen, med sag og øks, plukket ut en ydmyk liten gran. Surret den fast på sparken, og suste hjem til mormor som luktet av berlinerkranser og kanel. Som pyntet treet med engler laget av de blanke melkeflaskekorkene, levende lys i små holdere, glassfugler med røde halefjær som tante Hildur hadde tatt med seg fra North Carolina.
Lukten av morfars trygge pipe, Mac Barens-tobakk og en liten "stänkare" for helsa.

Nå er Jesus blitt en fyr for de få, og nissen en klovn som svetter under skjegget, en underbetalt løsarbeider med en usikker dagpengeavtale hos NAV - og kirken er et gammelt hus.
Jo da, jeg har kjøpt noen små julegaver, og ett par til blir det vel.
Men jula smaker ikke så godt lenger, nei, ikke som før da man fikk en rød brannbil av blikk, et mirakel som fikk det til å gå kaldt nedover en gutterygg.

Jeg er ingen kirkegjenger, slett ikke.
Men av og til, i Paris, går jeg inn i Eglisé les Halles tidlig om morgenen og setter meg på en benk.
En vakker kirke er et fint sted for gråt og ettertanke.
Og ja, det hender at jeg sitter på kirkebenken og gråter, gråter over alt det som ikke lenger er. Og mest av alt gråter jeg over gleden som forsvant et sted på veien til rikdom og lykke.
Over mormor og morfar, pappa - de menneskene som hadde som mantra å bygge landet etter en vond krig. Ja - de la sten på sten..
Og nå står byggverket her. I all sin vulgære gru...

Men altså "Natt, Stille" av Tore Johansen.
Om det finnes en dør tilbake til noe som en gang var, kan det være denne.




onsdag 17. november 2010

TID FOR ØMHET

Det er en mørk morgen. Hagen har fått et pudderdryss av snø der ute.
En frossen rose henger med hodet. En grå katt sniker seg langs hekken.
20-bussen starter opp. Ellers er alt stille.

Radioen surrer ute på kjøkkenet, babler i vei på sitt mest insisterende om prester og kvikksølvskadde tannlegeassistenter. Jeg skrur av.
Setter på en CD med good old W Nelson som synger:
"It's a long long way, from may till december, and the days grow short, when you reach september" med en ømhet som får denne mørke dagen til å lyse.
Kaffen ryker sammen med dagens første Prince Gold med filter.
Jeg sitter her med denne bloggen og har egentlig ingenting å skrive om.

Ute i gangen står amerikakofferten pakket, jeg reiser snart.
Ja, jeg reiser mer og mer, jeg er ikke så opptatt av jobb og karriere lenger - kanskje lett å si når boka er fullspekket flere år framover. Vel, jeg kom til et punkt da jeg ikke gadd å streve lenger.
Men så er det jo noe som heter "if you try too hard" eller om "du slutter å lete etter nøklene, så finner du dem" - ja, det er vel slik livet er skrudd sammen?
Som sagt, jeg har ikke noe på hjertet i dag, så jeg sitter bare her og babler.

Jo, jeg skal til USA for å skrive ferdig forestillingen "DIVAQUEEN" som snart skal begynne å prøve. Jeg skal liksom snakke rett fra posen, det er i hvertfall det det står i pressemeldingen, og da får jeg vel gjøre det da. Men hva skal jeg snakke om? Ømhet?

Ja, ømhet - for de små (store) tingene. Ting som ikke regnes som viktig.
At vi f. eks kan gå opp på en scene å si hva faen vi vil, at vi ikke blir sensurert eller fengslet for meningene våre, at vi lever i et fritt land. Selvfølgelig om vi er skuespillere eller komikere.
For prester, byråkrater eller politikere må forholde seg til et fastlagt manuskript, helst ikke si noe som helst - hør her ja, nå er jeg i gang!
For det er slik det er.
En minister i den sittende regjering sa til meg her om dagen:
"Det som er så fortærende ergelig er at du ikke får gjort noe!"

Vel, fanden hjelper sine, og vi andre får ta vare på hverandre, og oss selv.

Men ømhet? Jeg tenker på ømhet - tid for ømhet.
I tråd med det manuskriptet jeg jobber med for øyeblikket har jeg gjort et forsøk.
Jeg har gått ut i byen og smilt til fremmede mennesker på gaten, og det har vært uhyre spennende. Jeg har møtt alt fra sinne, forskrekkelse, skepsis, spørrende blikk, men mest av alt - blide mennesker som smiler tilbake. Og det har vært fint.

For selv om kvikksølvet flyter, euroen faller, og prester får sparken, har vi mange og gode grunner til å smile her i dette kalde landet under nordpolen. Så jeg smiler, og får smil tilbake.
Selv på H&M var det en ekspeditør som smilte og ønsket meg en god dag i går.
Jeg liker sånt, ja jeg gjør det.
Jeg gikk ut på fortauet og tenkte, en god dag? Ja, det skal jeg faen meg ha...
Og det må du også ha.

Denne bloggeren logger seg ut i livet.
Ut i denne gode morgentimen.
I morgen er jeg sikkert fly forbanna for ett eller annet igjen.
Og slik går nu dagan!





TRO, HÅP OG REALITY

Du kjenner dem igjen når du ser dem.
Mørkemennene som har sett lyset.
Som ser det som sin gudspålagte oppgave å spre mest mulig mørke på jordoverflaten.

Einar Gelius, fotballpresten, realitystjernen og "enfant terible" i den norske kirke er tatt ut i permisjon i påvente av kirkemøtet som skal gå av stabelen i slutten av november, og ganske sikkert vil han bli fratatt kappe og krage.
For Gelius har syndet, han har stått fram som et seksuelt menneske, og det skal man ikke være i den norske kirke.

Jeg er ingen kirkegjenger, kirken er for meg like irriterende som myggen på vidda, selv om myggen har sin soleklare og viktige plass i økosystemet.
Biskop Kvarme står høyest på rangstigen i den norske kirke, skal være den samlende faktor.
Nå framstår han som en slags inkvisitor, en mørkemann fra middelalderen, der han helst skulle vært en døråpner, en kjærlig kraft for sine sognebarn.

Fotballprestens bok om dampende sex var dråpen som skulle til for at den hellige gral fløt over.
For bedriver du sex i kirken, skal det gjøres i skyggene, bakerst i sakrestiet etter stengetid.
Den norske kirken er ikke et JA-firma, den er en langsomt malende kvern som renser ut alt som smaker av liv, empati, kjærlighet og solidaritet.

Selvfølgelig kan man se kirken som det den er, en overlevning fra mørkere århundrer, en dinosaur. Jeg bryr meg ikke så mye om kirken, og for meg kan de få holde på med hva de vil.

Men jeg tenker på alle de som skulle være så uheldige å ha en gudstro, men som ikke passer inn i kirkens mange regler for hva som er kjærlighet og samliv.
Lenge har jeg tenkt at "hvorfor skal homofile menge seg med kirken, kan de ikke holde seg unna de greiene der?"
Men etter å ha levd en stund har jeg tatt innover meg at tro er for mange en svært alvorlig ting. Og at aksept fra kirken kan være livsviktig.
Men her er altså kirken urokkelig i sin holdning; Ok, på dørstokken såvidt, men ikke lenger.

Ok, jeg har ledd litt i skjegget av Gelius til tider.
Men i dag har han min fulle og hele sympati.
For kirken er ikke et realityshow hvor du er heldig om du ikke blir stemt ut på freddan.
Kirken er en maktfaktor som kan ta fra deg hele livet ditt.

Kanskje man skulle lage et religiøst reality-konsept?
Noe á la "SKAL VI BE?

Det er muligens noe slikt den norske kirke kunne trenge?
Siden virkeligheten er så jævla vanskelig å forholde seg til...






mandag 15. november 2010

EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Foto: Bjørn Leirvik.

*
EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Jeg har aldri gjort stand-up før, eller vel, jeg snakker jo mellom låtene når jeg spiller konserter, men jeg har stor respekt for de virkelig gode stå-opp'rne, de som kommer inn med tekster med klør og skarp politisk satire, som får latteren til å sette seg fast i strupen, som får deg til å tenke, reflektere - nei, jeg tror ikke jeg kan få til alt dette i mitt nye show.

Men jeg tenker å snakke rett fra posen, om livet, om ståa i dette lille landet, om tabloidene, om meg selv som blottlegger meg via Facebook, Twitter og denne bloggen.
Jeg, som ble født midt på 1950-tallet da bare en eneste nabo i den lille bygda jeg vokste opp i hadde telefon, da det å ringe var en svært alvorlig sak, og om noen ringte var det enten sykdom eller dødsfall den kabelknitrende stemmen i den andre enden hadde å melde.

Nå, i dag, kan vi lage våre digitale profiler etter eget ønske.
Vi kan gjøre oss lekre i Photo Shop, fronte våre prosjekter, vår egen vellykkethet, spre det glade budskap raskere enn lysets hastighet. Ja, jeg er med på det hele, og av og til kan dette fylle meg med ubehag og skam. Og opp til flere ganger har jeg vært på nippet til å slette Facebook og Twitterprofilen min, legge ned bloggen - leve livet slik jeg gjorde før.
For Google ser deg, og en blogg er ingen uskyldig dagbok.

Jeg ser at jeg har nesten 300 profilbilder av meg selv på Facebook, og jeg tenker at dette nærmer seg en diagnose. Og jeg får av og til en følelse av at folk ler av meg bak ryggen min, at de humrer og sier "litt av en eksibisjonist den derre Henriksen" - jepp...
Men på den annen side, jeg lever av ansiktet mitt, jeg er avhengig av å være synlig som freelancer - jeg har vært freelancer i snart 40 år - aldri vært fast ansatt noen steder, so WTF.

Det kom nettopp ut en bok som heter:
"Hvordan erobre verden uten å forlate huset" - og den fikk meg til å tenke.
For vi vet jo alle hvor hyggelig det er å treffe levende mennesker, sitte i et godt drikkelag, la smella gå, høre de samme gamle historiene du har hørt tusen ganger før, kjenne den gode vibben fra kjære venner og kolleger.

Jeg skal ha premiere på talkshowet "JUST ANOTHER FUCKING DIVAQUEEN" i februar.
Forestillingen er tilegnet min mormor som døde for mange år siden.
En kvinne som gikk stille gjennom livet, som i sitt nesten 90 år lange liv bare forlot Telemark fylke én neste gang, som ikke hadde telefon, som vakset klær i en bryggepanne, som voktet rosebuskene sine, syltet og saftet, mormor - en trygg kvinne jeg mer eller mindre vokste opp hos, og som ga meg den grunnmuren jeg trengte for å bli den jeg er i dag.

Det er viktig å henge med i alle nymotens greier, det er viktig å ikke bli gammel før tida.
Men det er også viktig å huske hvem man er, hvor man kommer fra.

Så jeg henger rundt i cyberspace en stund til...
Kanskje legge ut et nytt profilbilde i dag, det gamle har jo ligget der i tre dager?
Vet du, av og til blir jeg litt kvalm...








APROPOS PELS

La det være klinkende klart; jeg er i mot at dyr lider.

Men, apropos pels. Stopp en halv, og bruk hodet.
Pelsdyr i bur i Norge kan man forby med et par underskrifter på et papir, med en lov.
Og det er sikkert det dette ender meg, og det er fint, for pelsdyrene det gjelder.

For vi har alle en slags formening om at dyr gjør seg best i naturen, og at mat skal ikke minne for mye om det den en gang har vært - et dyr eller en fisk.
Selv salat skal ikke se ut som salat, men kuttes i små biter, vaskes og renses for merker etter liv før den legges i plastposer slik du kjøper den i butikken.
I disse dager pågår det en stor debatt på nettet om at ferskvarediskene skal legges ned på Meny-kjeden (les Norgesgruppen) - det skal ikke lenger være mulig å kjøpe et ferskt stykke med kjøtt eller en fisk.
Nei, alt skal seriepakkes i små porsjoner, finforedles slik kunden påstås ville ha det, for kunden liker ikke mat som ser på dem, øyne, munn, finner og ører er for menneskelig for våre sarte sjeler synes refrenget å være...

Men innerst inne vet vi jo alle at karbonadene, kjøttdeigen, selv veska og skoene våre en gang har vært ei NRF-ku i en trang bås, en droplet Dagros som har mø'et sammen med sine medsøstre, jess baby., og hva som er i pølsene har vi ikke nervesystem til å ta innover oss.
Den "ferske" Rema-kyllingens skrekkscenario har jeg skrevet om før, så den skal jeg ikke plage deg med lenger, og oppdrettslaksen er så full av fargestoffer og tilsetningstoffer at den nesten lyser i mørket i de trange mærene.

Men det var altså en mink med sår på snuten, en halvt oppspist revehale som skulle vekke meddyret i oss, og medmenneskelighet og empati koker ned til en pelskåpe.

Norge er et land hvor saker ofte kommer ut av proposjoner.
Men for all del - jeg forstår dette voldsomme engasjementet, men det finnes andre ting, større vanskeligere ting, eller?

Er det f. eks greit at nesten 100 narkomane dør av overdose på gata i Oslo hvert år?
For meg er det ikke det, og det skulle det ikke være for noen.
Så, til deg som har malt deg opp i et hjørne av dårlig samvittighet; dra ned på Plata og donér pelsverket ditt til noen som sårt behøver det. Så kan det hende at noen av dem overleverer den harde vinteren som VG har spådd!
Og da har minken din verken levd eller dødd forgjeves.

Men det er kanskje et etisk dilemma?
Et lignende etisk dilemma vi påstår det er å opprette sprøyterom eller gi heroin til de få som behøver det? For i Norge er vi så etiske dere, det kan vi vel være enige om?

Gratulerer samtidig Aung San Suu Kyi med løslatelsen.
Om du ikke skulle ha fått det med deg inne i fuskepelslua!








lørdag 13. november 2010

DEN HEMMELIGE KULTUREN

Den dagen vi hadde premiere på "Den Svarte Grisen" var det to "viktige" premierer i hovedstaden, samt at fotballpresten Gelius ga ut en bok om sitt dampende sexliv
- vel, hvem har tid til et stykke ny norsk dramatikk på en slik dag?

Riktignok var en av disse premierene i Oslo på et nyskrevet stykke teater - men ingen så seg bryet verdt verken å skrive forhåndsomtale eller anmelde mitt tiende teaterstykke - nei, jeg skal ikke sutre, vi har hatt en fantastisk turné med flott publikum, fine kritikker i lokalavisene, og ja - jeg er mer enn fornøyd.
Men hvorfor i helvete kan ikke disse avisene i Oslo få inn i knollen at det lages teater andre steder i Nord-Norge enn i Tromsø?
Jeg hører allerede Hobbelstad og Bikset si ett eller annet om desken, redaksjonen, plassmangel, mulig det, men Nordland Fylke er nå en gang blitt en kulturell bakevje i dette langstrakte landet.

Og - det hyles etter ny norsk dramatikk.

Hør her, dette har Nordland Teater gjort de siste 3 årene (alt ny norsk dramatikk)
EKSIL, DEN SVARTE GRISEN, SØSTRENE POMMERS PANNEKAKER, JULIES DRØM, MARILYN - NOBODY'S BABY, NORDAFØRR, (det er fler, men jeg husker ikke alt her og nå) og så vidt meg bekjent ble bare "Nordaførr" anmeldt av hovedstadspressen, da fordi stykket var basert på Halvdan Sivertsens musikk - og da hadde man selvfølgelig en kjendisknagg å henge utgiftene til flybilletten på...

Jeg hater å komme trekkende med dette en gang til, men da Haugesund Teater satte Pia Haraldsen i en liten rolle i et Shakespearestykke var det plutselig livsviktig for hele pressekorpset å sette seg på flyet over fjellet, men rett skal være rett, Dagbladets anmelder Hobbelstad konkluderte med "stor ståhei for ingenting!"

Anmelderne tripper mellom hovedstadsteatrene, tar av og til en tur til Tromsø, men mellom Trondheim og nordens Paris er det dødt hav.
Men kan dere ikke for en gang skyld ta turen til lille Mo i Rana?
Det kunne jo være at dere fant noe å skrive hjem om, en liten perle av en forestilling?

Hedda-juryen tok turen, og det er strålende.
Og om vi skulle slumpe å få en nominasjon er det jo fortærende ergelig at ingen av de teaterglade anmelderne har sett forestillingen...

Info:

Nordland Teater ligger i Mo i Rana, det er flyplass der, det går ca 5 fly dit hver eneste dag, det er flotte hoteller, og man kan ta taxi fra flyplassen, og det bor 30 000 mennesker her.
Mange av dem elsker teater.


torsdag 11. november 2010

BLOGGBABBEL FRA ET TRIST HOTELLROM I NORD


I all tid har kunstnere rømt dette lille fedrelandet så alt for langt mot nord.
Vekk fra "lavpannede idioter, spyttslikkere og bønder" som Munch sa det.
Ibsen og Bjørnson, Undset, Collett og Skram
- alle måtte de ut, vekk, for å kunne puste fritt, for å kunne arbeide, leve sine liv.

I Norge må du passe på mange ting.
Du må ikke bli for stor, for berømt, og mest av alt; gleden skal man passe seg for.
Du skal heller ikke framheve deg selv, det er ikke en norsk verdi.
Du skal stå pent og stille med hatten i hånden, være ydmyk og selvutslettende.

Og du skal ikke være prangende, ikke ta større plass enn dette sørgelige lille sosialdemokratiet har gitt deg - ditt ståsted som arbeidsmaur med den billigste modell av ei gullkokke i sikte før livet lukker seg igjen etter deg.
Med en medbestemmelsesrett så papirtynn at du ikke en gang evner å se eller gripe fatt i den.

Men om du tar livet i egne hender, om du tenker selv - om du skulle tjene umoralsk mye penger, vel, da er du en sviker, en som har brutt dette landets koder, som er "akkurat passe" - for alt skal være akkurat passe. Ikke for pen i dressen, ikke for store øredobber eller prangende veske - nei passe pent, passe gæren, små perler rundt halsen, en god blådress, en 17. mai-sløyfe - gli inn i mengden, være x antall tapétmeter på rull, ikke stikke seg ut.

En gang var det en statsminister som ville bygge "det norske hus" - og da lo vi veldig.
En annen startet en "kommisjon for verdier" vel, da lo vi enda høyere, vi som er så opptatt av de norske verdiene. Vi som vil verne om landegrensene, brunosten og den hvite rases suverene overherredømme.
For alt er best i Norge, selv om vi reiser til Kreta eller Rhodos for å riste av oss tungsinnet, danse litt zorba under palmene, være "skikkelig gærne" og drikke oss fulle på en tirsdag, før vi reiser hjem til Gortexen og fortsetter forbannelsen over verden som har gått av hengslene.

Men norske verdier? Hva er det? Og vi, oss - hvem er vi?
Er vi, som Munch sa "lavpannede idioter, bønner og spyttslikkere"?
Det er vel litt av hvert i dette landet som alle andre steder.

Her om dagen så jeg en gjeng seminarister på et hotell i nord, en gruppe menn og kvinner som hadde satt seg i stevne for å knekke lakselus-koden.
De sto der og stanget i respesjonen som en skarveflokk, mennene i samme sko, bukser, den lille rutete skjorta som stakk opp av en musebrun v-genser, og de fåtalls kvinnene i jeans og hettegenser toppet med et fargerikt sjal som for å signalisere at de var kvinner.
Vel, jeg skjønner jo at man ikke kan kle seg i haute couture når man jakter på lakselusa, og det er stygt å gjøre narr av folk, så det skal jeg ikke gjøre.
Jeg er selv et flokkdyr, i en flokk med sine koder, koder som jeg hele tiden prøver å bryte.
Men vi som jobber med kultur skal kle oss i sort/grått-koden...nei, vet du hva, nå skriver jeg meg helt ut på viddene...

Norge er et fint land å bo i. Det er et land for individualister.
Du må bare passe på at du ikke stikker deg ut.
Danse på bordet kan du gjøre på Kreta.
Slapp av, naboen ser deg der også...

WTF.




onsdag 10. november 2010

NÅR REVEN RASKER OVER GRISEN

Vi kjenner jo alle historien om reven og hønsegården, for ikke å snakke om den store stygge ulven og de 3 små grisene. De stakkars grisene i evig angst for skogens Don Corleone, en farlig men sensuell smukkas med skarpe hjørnetenner og et sleskt forførende smil på leppene.

Vel, det er ikke noe som heter en gratis lunsj, selv ikke i skogen., det er alltid noe lureri, et eller annet med liten skrift nederst på papiret som vi ikke får med oss i farta, eller et nytt ord som vi ikke gidder å finne ut av, men som egentlig betyr rottegift eller gjeldsofferfelle bøyd og sminket på en mer finurlig måte.
For etter noe du trodde var et gratis måltid sitter du naken igjen, ribbet til skinnet, og storebror har sett deg i kortene hele tiden, og storebror følger deg opp, det er det eneste du kan være sikker på.

Men reven? Grisen? Den store stygge ulven?

Naturen har alltid ordnet opp seg i mellom, helt til den store stygge ulven forkledd som menneske kom inn og begynte å forsyne seg, skapte rot i systemet. For det er en finurlig system skjønner du, ting henger sammen.
Og om man forsøker å overprøve det faktum at ting henger sammen, går det ofte veldig galt.

For om du f. eks gjerder inn laks i trange mærer kan du ta deg faen på at noen utspekulerte lus finner ut av at tjo hoi, her er det et nytt byggefelt vi kan erobre, og vips, helvetet er løs - lusa hviner av fryd, for aldri før har laksetettheten vært mer påtagelig, her er det plass til alle.
Og ofte blir det så tett at mærene revner, og laksen får fritt leide ut i hav og elver, begynner å svømme, treffer en vill og snasen liten laksefrøken og begynner å ha seg i kulpene opppover Tana eller Gaula, skjønner? Ting henger sammen, og kjønnsdriften er sterkere enn vettet, men dette vet du jo ikke sant?

Så er vi ved sakens kjerne, selve symbolet som får det til å gå frysninger nedover ryggen på selv den mest selvopptatte Guccifeminist - en liten rev eller en mink i bur, da helst med isblå øyne og et væskende sår på nesen - for i dette verdens beste land er ikke et menneskebarn lenger nok til å vekke empatien, nei slett ikke.
At døde pakistanske barn flyter som tøydukker i gjørmevannet gjør ikke nevneverdig inntrykk - nei, denne sesongen er det sølvrev og mink som har fått sitt øyeblikk i spotlighten.

Det siste jeg så før jeg slo over på litt mer oppbyggelig tv i går var Unni Lindell sitte som en isdronning med marsipanhud og nifse øyne - på sitt mest nedlatende og skråsikre...
Men for all del, om debatten om livets verdighet koker ned til en pelskåpe eller ikke, er vi et lite stykke på vei, men kanskje ikke ved sakens kjerne (som jeg begynte denne tankerekken med...)
For sakens kjerne er at det er noe fuckings galt et sted, og det er noen som ikke vil at vi skal finne ut av det, derfor er denne lille minken en kjærkommen pustepause, for noen....

Vi velger selv våre kamper.
Det er velstandsmenneskets privilegium.

(Hva coveret til "The Naked Lunch" gjør som illustrasjon til denne bloggen? ikke spør meg, jeg aner ikke, det var ikke der da jeg begynte å skrive, there is something rotten....)

tirsdag 9. november 2010

I'M HUMAN - NO FUR PLEASE!

Poeten skrev:
"Smerten du ser i dyrets øye, er ikke dyrets, men din egen"

I dag florerer slagordet "Dyr er levende vesener, ikke mat!"
selvfølgelig på Facebook, hvor alle de skarpeste knivene velger sine saker.

JA, dyr er levende vesener, JA - dyr er mat!

For noen dager siden åpnet jeg en boks sardiner i kantina på teateret, og en kvinnelig kollega gjorde anskrik, ropte: "Herre fred, det der ser jo ut som små hele fisker! Stakkars!" hvinte hun videre. "Dette er det verste jeg har sett!"

Nordmenn og amerikanere spiser for tiden ikke ting de kan se hva er.
Vel - i et desperat ønske om at barna skal spise fisk, kan man nå kjøpe fiskepinner formet som små tegneseriefisk, men ellers er alt som smaker av levd liv en tabu på matbordet i de tusen hjem. Mat skal ikke ligne for mye på det det en gang var, og fiskehatere kan til nød plukke i seg en lakseburger på en snobbete kafe nede i vannkanten.
Fiskeslo, hjeller og halefinner skal man ha seg frabedt, og jeg har ikke en gang begynt å snakke om syltelabber, kumager og nyrer.

Hvor kommer hamburgeren din fra?
Vet du ikke at den en gang har vært en ulykkelig ku?
Eller kyllingfiléten, den store rosa svulmende greia du pakker inn i serrano og baker i ovnen men salvie og parmesan?
Vet du ikke at den har levd et trist høneliv i et lite bur, et liv som ble framskyndet av veksthormoner og annen dritt som fikk den til å vokse seg stor i løpet av 33 dager, og om den forsøkte å reise seg, så brakk den beina og ble liggende på halv tolv i det lille buret resten av sin desperate Kafkatilværelse?

Nei - du tenkte ikke så langt, nei, du gjorde nok ikke det.
Men en rev med et sår på nesen fikk deg til å gå fra konseptene?
Lage slagord som: Dyr er ikke mat?

Vel, om dyr ikke er mat, hva skal du spise da?
Du som til og med plukker av den grusomme paprikaen på Grandiosaen?
Du som sier at motebransjen er blitt politisk bevisst fordi den tar avstand fra pels?

Det er fint det, for store deler av verdens befolkning behøver ikke gå med pels.
Men noen må, på grunn av kulde og klima.

Men for all del, jeg forstår at et sårbart lite pelsvesen i et trangt bur gjør deg oppbragt.
Og det må vi gjøre noe med.
Men å si at dyr ikke er mat er direkte fjollete.
Folk har spist dyr i all tid.

Ja, det har til og med hendt at de har vært så desperate at de har spist hverandre.
Vi vet at det er sant, for Holywood har filmatisert det.




mandag 8. november 2010

EN DYP TANKE


Min venn klager over at jeg klager over at det er så mange uhøflige mennesker.
Hun kan til og med bli litt sinna når jeg påpeker at det er ikke særlig høflig å smelle en dør i ansiktet på andre, eller snakke alt for høyt i mobilen på trikken eller andre folksomme steder.

Og - her kommer en dyp tanke:

Er høflighet og empati i møte med fremmede viktig?
Nei - slett ikke!

Når du har gått inn eller ut av en dør er du ferdig med den;
case closed, for de som kommer bak kjenner du ikke, de raker deg ikke.
Og de menneskene som må høre på detaljer om sexlivet ditt, eller andre intime tristesser når du sitter og roper i den nye i-Phone 4'rern din - vel, du kjenner ikke dem heller, de er bare noen bevegelige kjøttklumper med tekstiler på, so what the fuck liksom?

For hva skal vi med fremmede mennesker?
De er jo bare i veien, og det er alt for mange av dem som tar alt for stor plass?

For vi er generasjon MEG!

Det er MITT liv, mitt ALT.
Og på veien til suksess er det viktig å holde blikket på det som er, ja - viktig.
Ikke la seg feste ved fremmede menneskeøyne, en gammel dame som ikke tør gå i en rulletrapp, en gammel mann som fikler med småpengene i kassen - en fyllefant som rekker fram ei hånd, eller en knarker som ligger og dør 3 cm fra Gucci-skoa dine.

Men livet er ei svingdør kjære.
Ikke bli sittende fast.

Dyp tanke:

Ikke hold opp dørene for andre.
Da smetter de forbi, og du må være først ikke sant?

Hvor var det du skulle sa du?








søndag 7. november 2010

MITT LIV SOM GUNN

Jeg kaller henne Gunn.
Hun var så vakker som liten. De la henne i en vugge.
Mor og far ville det så veldig, hadde lengtet så mange år etter henne.
Så hun ble mors livbøye, fars pike, en prinsesse som skulle arve hele kongeriket.
For Gunn var kun det beste godt nok. Blondekjoler og sløyfer.
Mor sang små sanger, far drømte store datterdrømmer.

Gunn vokste opp i en glassklokke. Nesten som i et drivhus.
Beskyttet mot den sterke vinden, selv solen ble hun forskånet for.
Den lille piken var et mirakel, en redning - en grunn til å leve sammen.

Kjærligheten var så stor og voldsom, luften i klokken var så fortynnet av omsorg, så klam av redsel for alt det onde et sted der ute at den lille dukken ikke fikk puste.

Men Gunn vokste i den milde luften - vuggen ble for liten, glassklokken også.

Mors og fars kjærlighet gikk over til redsel og undring.
Glassklokken sprakk, den lille piken gikk ut i haven, plukket på giftige blomster, stakk de små rosa fingrene gjennom stakittgjerdet, ville se alt det farlige på den andre siden.
Så mor og far festet grepet, snørte føttene hennes strammere, sa at alt det der ute ikke var noe for henne, hun var deres lille pike, slik skulle det være...

"Når du kveler barnet ditt" skrev poeten (Gro Dahle)
"så gjør du det med de beste hensikter"

Men Gunn var en smart liten dukke, spilte rollen sin godt.
Satt i den lille blondekjolen, lot foreldrene fortelle henne at alt hun trodde var sitt eget, hadde hun arvet fra dem.
Håret var etter en bestemor, pannen etter en tante, nesen lå til familien, og den bleke huden var fra farsiden og de fiolette øynene hadde vært kvinnenes stolthet i flere generasjoner, selv kjolen hadde blondebesetninger etter en oldemor på morens side.

Så - en natt, gikk Gunn ut i den mørke hagen.
Tok den lille rosa lekespaden, gravde et hull i plenen og holdt en seremoni over den rosa blondekjolen, før hun gikk inn og tok en kjøkkenkniv og skar av seg de gule krøllene.
Så gikk hun ut i hagen igjen, klatret over gjerdet, gikk ut i de mørke gatene.

Siden har ingen sett henne.

Men natten etter kom det en stor grå katt som ingen hadde sett før.
Katten satte seg på det stedet Gunn hadde gravd ned blondekjolen.
Hun hadde alltid ønsket seg en katt, men fikk ikke lov.
Faren likte ikke katter, og moren var så livredd for basiller.

I det lille huset bak stakittene sitter moren med gråt i øynene.
Faren lever ikke lenger.
Og ingen vet hvor gammel den grå katten er.
Men den sitter der fremdeles, hver eneste natt.

R.I.P Gunn - 1956-2009






fredag 5. november 2010

DET TRANGE ROMMET SOM ER OSS

Vi som jobber med det vi gjør, vi - the storytellers, magi-jegerne, som står på scenen, foran kamera eller mikrofonen - i dette trange rommet - som er oss.

Som er blitt så konforme, så skvetne, så redde for å si høyt hva vi mener, som ikke tør ta stilling i redsel for å miste jobb eller bli kalt vanskelige - vi - som sitter musestille i kroken og venter til alle har sagt sitt, som legger oss på mainstream-vinden - garderer oss...

Vi - som er så lite generøse, som glemmer å si takk - som velger ikke å huske hvorfor vi begynte med dette, hvorfor vi gikk inn på denne smale stien som er "kunsten" - se der ja, jeg satte det vi driver med i anførselstegn i redsel for å virke for selvhøytidelig, for fuckings seriøs...

Ja, kvakk kvakk - det gjelder å holde samtalen gående, men ordene på avstand.

Vi som ikke liker folk som byr på seg selv, som er i bladet i hjemmesofaen med katt på fanget, vi som går i grå eller svarte minimalistiske klær, vi, med urolige økologiske hjerter, kildesorterte følelser, et korsett sydd i Jante - som vet at det ikke er comme il faut å like DDE eller store paljett-musikaler og serieromaner skrevet av pensjonerte flyvertinner.

Vi som er så livredde for språkblomster, adjektiver og ordet ja, vi som liker tørre tekster, hater svulstige følelser og mennesker som er barokke og prangende...
Vi som vet hva god smak er, som vet hvordan tingene skal være.
Vi - i det trange rommet som er oss...

Vi.
Den gode gamle årgangsvinen.
Som hater at den nye vinen dekanteres foran øynene våre...
Som tar på oss de gode gamle utprøvde skoene.
Som nikker megetsigende til hverandre.
Vi - som vet...
Som snører korsettet stadig strammere rundt våre politisk korrekte liv.

Som sier: Se meg, se meg!
Se meg - slik jeg vil at du skal se meg...

Speilflaten er ubarmhjertig på en mørk dag i november.


torsdag 4. november 2010

UT I LIVET - UT PÅ DE SKRÅ BREDDER

Det pågår stadig debatter på scenekunst.no
- jeg er en ivrig leser, av og til kan det hende jeg skriver et tilsvar.

For øyeblikket hevder noen unge teaterstudenter at "teatrene er alt for like" at "skuespillere ansettes på grunn av utseende" og at "de små teatrene er flinkere til å tenke nytt"

I fare for virke nedlatende og gammelklok vil jeg komme med noen påstander om det som er å leve et teaterliv i lille Norge.

For det første; det er ikke slik at teaterdørene står vidåpne så snart du er ferdig med en utdannelse. Det handler om flaks, ledige stillinger - men først og fremst handler det om å bygge nettverk, les karriere - komme inn i et miljø, vise hva du kan, hva du står for.
Og det kan ta tid - lang tid...

At skuespillere får kontrakt pga utseende, vel - ting har vært ganske tight og nådeløst for kvinner i mange år, men det blir stadig bittelitt bedre.
Enkelte teatersjefer har oppdaget at kvinner ikke mister livskraften og talentet etter fylte 30.
Det har til og med klikket inn hos regisørene at en homofil mann eller kvinne kan gestalte en hetroseksuell person på scenen
- men for all del, det handler om å holde seg i form, og tynn nok blir man aldri
(i noens øyne)...

Jeg husker selv, da jeg var ung og klar for å erobre verden, jeg husker hvordan jeg hatet de gamle sementerte gubbene og kjerringene - de som tviholdt på fortet, som sto for stagnering og hatet alt som smakte av nytenkning, ja du vet...

Nå er jeg en av de gamle sure gubbene som smiler litt skjevt i skjegget av disse unge som skal finne opp teateret nok en gang - de som kommer stormende som gale hester, som har så veldig mye de vil fortelle - som hater Les Miserables og Chicago, som mener og tror - disse unge som er selve livstegnet for vår bransje, den nye vinen so to speak...
Hurra for dem!

Og ja - teater kan til tider være for konformt, for forutsigbart.
Alt for ofte snur teatersjefene bunken av highlightere, og titter hverandre over skulderen når stykkevalgene tas, ja - det har de rett i de unge - og at teateret ikke er særlig politisk lenger er også riktig.

Men etter å ha brødført seg som freelancer i 40 år vet jeg at det er de store kanonene som spiller inn mammon i kassen, at når flaggskipet er vel plassert på hovedscenen og den lille lykten lyser rødt, kan man begynne å eksperimentere i krokene, på de små scenene...

Men teater kan aldri bare være Sara Kane, like lite som det bare kan være Les Mis.
Teater skal være mangfoldig, være noe av alt - for mange.

Så kjære dere unge fremadstormende; når dere har fått jobb, kanskje på et av de små teatrene som du mener gjør viktige ting, når du har turnert fra trøndergrensa og oppover til du ser ferten av den første samelua - (med et "viktig" stykke kunst som skal forandre verden) - men bare noen hundre skarve sjeler har sett deg i løpet av hele turnéen - og ikke en eneste hovedstadsavis har giddet å ta turen opp for å se på denne utsøkte nye vinen - vel, da kan det godt hende du lengter etter moving-heads og litt rosa strutsefjær, kanskje et slag på La Bastille også?



mandag 1. november 2010

WEEKEND-NEGER

Har du lagt merke til dem? Weekend-negrene?

De som vasker hotellrommet ditt, kjører deg rundt i taxi, eller navigerer trikken gjennom byen en mørk søndag? De som jobber, holder landet på beina mens vi andre har fri...

Her på hotellet mitt er den blide afrikanske (weekend)damen byttet ut med en (som vi sier i nord) gall-sur peroksidbleket norsk dame, som går rundt i gangene med filla og snuser etter røyklukt og rester etter fyllefester og annet snusk...
En salmiakkens geriljasoldat på skjeivgåtte helsesandaler og med mord i blikket...

For det er som Håvard Rem skriver i den norske oversettelsen av en Cohen-låt "gamle Ahmed vasker dritten" - både her og både der, mens vi andre tar helgefri, reiser på hytta eller går en tur i vintersola.
Jess baby - slik er det.

Og fremdeles er det slik at alt for mange prosent av oss vil ha "pakket" ut av landet, men innerst inne vet vi alle at negrene og andre ikke etnisk norske arbeidstakere er gode å pakke ut i helgene og ved store høytider.

For det er, tenker vi, sikkert "en spennende dag for Josefine" å komme til Norge å plukke jordbær eller vaske rumpa til bestemor som vi ikke orker å ta vare på lenger.
Ja, vi føler oss litt snille når vi stikker noen svarte pengesedler i hånden til den polske damen som har unnsluppet menneskehandel og prostitusjon og som er så heldig at hun heller får vaske dassen hos oss, rake løv i hagen osv...

Ja, polakkene er elsket hos oss.
De er hvite, har rykte på seg for å være arbeidsomme og til å stole på, der de svarte er mer tvilsomme. Men for all del, om det kniper, pakker vi ut en afrikaner eller araber i helgen - kongeriket må jo gå rundt, og posten skal frem...

Tilbake til meg og mitt.
Min afrikanske stuepike tok meg i smugrøyking ut av vinduet i går morges.
Hun viftet med en advarende pekefinger og smilte et stort vakkert smil, fulgt av en boblende latter - tror ikke hun sladrer, i så fall er smilet hennes verdt boten Petter Stordalen skal ha for tort og svie, luftrensing og gardinvask, ha ha...
Spiller ingen roller, det er helt sikkert en weekend-neger som får jobben.
Be my guest.
Det gjelder å holde hjulene i gang.
Skal jaggu legge igjen et par hundringser til negerdama under sengen.