DEN LANGE VEIEN TIL ET ANNET MENNESKE

I kveld tenker jeg på kjærligheten, på den lange veien til et annet menneske, nei, jeg skal ikke late som om jeg har kommet på denne setningen selv; den er Bjørg Viks.

Men kjærligheten, jeg tenker altså på den i kveld, tenker på at jeg i disse dager har levd sammen med et menneske i femten år, og at vi bare såvidt har begynt å gå, gå sammen.

Jeg tenker også på en annen vei, den aller lengste. Veien til meg selv.

Desember er sjelens tid for vareopptelling.

Du krysser av i bøkene, sladder, stryker ut de tapte slag, klipper vekk bilder som ikke skal bli med videre, gammelt agg, hat og skuffelse. Sminker litt virkelighetsflukt inn på de velskrevne sidene, forstørrer en seier, hviler noen øyeblikk på laurbærene, innser at, ja, noe fikk man til, og resten sendes ned i sjakten for tåkelagte minner, uviktige ting.

Man slipes i kantene som menneske på den lange veien til seg selv, og aldri kommer du helt fram dit du tenkte. Det er alltid rom du ikke går inn i, dører du ikke åpner, byer du aldri skal se, våkenetter og vargtimer, angst og vonde soloppganger side om side med fryd og latter.

Ja, man slipes, er ikke så skarp i kantene lenger, henger seg ikke fast i uviktige ting, blir ikke liggende i bakevje i kulper eller i slitsomme hvirvelstrømmer, men navigerer stille fordi på denne strie livselva man er så heldige å flyte så fint på - en stakket stund.

Sliten og sentimental er denne timen, men er det ikke lov?

Lov å dvele ved dette året som renner ut, de fine sandkornene i timeglasset som stadig renner fortere ned i beholderen for levd liv.

Men jeg tenker ikke på dager som bortkastede, vel, de ble kanskje ikke brukt fullt ut, men de var dager på vei dit du skulle...

Dager for ettertankens bleke erkjennelse, tyveri dette også:-)

"Livet er kort" sa August Strindberg "men det kan kjennes langt mens det pågår"

Akkurat nå er tanken god, børa likeså. Jeg seiler i medvind for tiden, og jeg er gammel nok til å fatte hva som skjer, voksen nok til å si takk for de fine tingene som kommer i min vei.

Dette skulle ikke bli et julebrev, men jeg ser at det er det det er.

Et brev til meg selv, men også til deg, du som står meg nær, og til alle dere andre i min nærhet. La oss glitre oss inn i det nye året sammen. Ikke fordi vi fortjener det.

Vi fortjener ingenting.

La oss glitre og glede oss sammen, fordi vi vet at alle stjerner slukner en dag, og at nye fødes.

Så kjære venner.

God jul.

TING JEG TENKER PÅ

Ting jeg tenker på:

Jeg tenker på den lille mannen som alltid sitter i rundkjøringen ved Montparnasse i Paris og legger puslespill.

Jeg tenker på damen jeg ga 20 dollar ved Grand Central i NYC for to uker siden, den afrikanske damen i den slitte pelsen og de triste øynene.

Jeg tenker på den kefirhvite jenta på Plata, hun med de utgåtte skoene og den tynne jakka.

Jeg tenker på småfuglene i hagen som sikkert undres over at det ikke henger et julenek i plommetreet, på skjærene i pæretreet.

Jeg tenker på julekortene jeg ikke har fått sendt, pakkene som ikke er pakket inn.

Jeg tenker på kakene som ikke er bakt, pinnekjøttet som ikke er i hus, rødkål, nøtter, fikener, dadler, rosiner og fandens oldemor.

Jeg tenker på den dårlige samvittigheten jeg ikke har rukket å døyve med to eller tre fadderbarn i Afrika, på pengene jeg ikke sendte til "Leger uten grenser" eller Røde Kors.

Jeg tenker på den boken jeg ikke har fått skrevet, de to teatertykkene jeg ikke er ferdig med, på teksten som ikke sitter, på at det snart er premiere.

Ting jeg ikke tenker på:

At jeg er frisk.

At jeg bor i et fint hus.

At jeg har en fin kjæreste.

At jeg har jobb.

At jeg har penger i banken.

At jeg har fått en stor filmrolle.

At jeg har fått en enda større tv-rolle.

At jeg er så heldig å skulle ha et soloshow på teateret.

At jeg har levd mye lenger enn jeg drømte om da jeg var tyve.

At jeg har blitt mye roligere og ikke hisser meg opp over alt mulig.

At jeg har flotte fantastisk snille venner.

At jeg ikke takker nok.

Ikke er ydmyk nok.

At

denne

teksten

ser

ut

som

et

juletre.

SIN EGEN NAVLE

"Teateret stirrer på sin egen navle, mens verden brenner!"

sa lederen for Theatre de Soleil da hun mottok den internasjonale Ibsen-prisen ifjor, og for litt siden satte Helen Mirren hele Holywood på plass da hun hentet hjem nok en pris med disse ordene:

"Stadig oftere når noen uttaler seg om økonomiske kriser, askeskyer, den fallende euroen, så er det kvinner som snakker, som er ekspertene...How about some respect?"

Hun sa videre: "Jeg har begavede kvinnelige kollegaer som jobber rævva av seg gjennom 20, 30, og 40 årene, men som finner seg selv i en ørken etter fylte 50, mens Holywood er frenetisk opptatt av middelmådige unge menn mellom 18 og 25 og deres små peniser!"

Her i Norge har vi begge øyeeplene langt nede i egen navle, lurer på hvorfor ikke kvinner slipper til i teater, film og i kulturen ellers. Kjære vene, det er fler kvinnelige enn mannlige teatersjefer i Norge i dag, og det er svært mange store kvinnelige forfattere og filmskapere.

Det er også mange kvinnelige regissører, produsenter osv, men har det forandret noe?

Har filmene, teaterforestillingene eller bøkene blitt annerledes? Har det blitt lettere for kvinner å slippe til med så mange kvinner i lederposisjoner, eller har de kvinnene som har kjempet seg til toppen dratt stigen med opp etter seg? Har norsk teater og film blitt mer kvinnelig, ømt, menneskelig, mindre maskulint og ja?

Ok, som Mirren også nevner i sin allerede berømte tale, er selv fader Shakespeare en synder som legger ut rollekabalen i skjev fordeling, en ca 20 mannsroller og 2 til 3 kvinneroller. Men så vidt meg bekjent skriver ikke kvinnelige forfattere manus med fler kvinneroller enn menn.

I USA er kvinnerollene ofte handlegale kvinner som farter rundt på Manhattan, eller desperate "husmødre" i Vesteria Lane, sekretærer eller bedratte hustruer. Og i Norge?

På norske teaterscener løper radmagre sultne kvinner rundt i sort undertøy og høye hæler, er et sted mellom 20 og 40 - mens de over middagshøyden er parkert med forkle og brett et sted ute i periferien, jess baby, slik er det.

Selvfølgelig er det kvinner som Mirren og Streep som har overlevd tyngdekraften, som ikke bor i Holywood, som velger rollene sine selv.

Men da jeg satt på flyet hjem fra New York nylig og så den siste Sex and the City-filmen, tenkte jeg OMG - dette mølet frontes med millioner av dollar på det internasjonale markedet som det ypperste i amerikansk film!

Selv skriver jeg konsekvent stykker med fler kvinneroller enn mannsroller.

Bergmann sa: "For å skrive godt om kvinner må man dyrke kvinnen i seg selv!"

Jeg vet ikke, kanskje kvinnelige forfattere burde "dyrke mannen i seg selv?"

Uansett, vekta er i ulage, ikke i vater, så noe må gjøres.

Refrenget er: Tingene SKAL ligge i rett skuff, det murres i rekkene om f. eks en homofil teatersjef drasser for mye strutsefjær inn i huset, eller at en kvinnelig teatersjef er for tøff i trynet, nei - ingen bør sette seg på fars stol ved enden av bordet, det kan straffe seg.

Og det beste med Helen Mirrens tale; hun er så jævli blid nå hun fyrer løs.

Og blide kvinner liker vi. Men Helen Mirren er så blid at vi nesten blir redde.

Og det var vel meningen.

Så blikket opp fra navlen alle.

Verden brenner for faen!

PARANOIA I TERRORENS TID

Jeg sitter i et middagsselskap i New Jersey.

Det er Thanksgiving, og kalkunen bæres inn i all sin prakt.

Papa sitter ved enden av det enorme bordet, og jeg i den andre, for "to voksne menn" skal vokte bordet, sier Mama, og alle tar hverandre i hendene mens bønnen fremsies med takksigelser over året som gikk, bønn om hell og lykke for familie, fjern og nær.

Jeg er ikke religiøs, men jeg fylles av denne gode tingen som det er å sitte ved et bord sammen med mennesker, holde hender, takke, jeg tenker at jeg takker alt for lite.

Så jeg mumler med i bønnen, takker på en rødmende nordmanns vis.

Litt ut i måltidet sier herren i huset:

"Så, hva med Europa? Er dere redde for terror?"

Replikken faller lett, uten undertone av listighet, fulgt av et vennlig smil.

Jeg tar sats, sier, vel vitende om at jeg er i USA:

"Vel, de fleste av oss har valgt ikke å la den amerikanske paranoianen ødelegge livene våre"

En påfallende stillhet, alle sitter med gaffel og kniv i luften, stille, så stille.

Jeg tenker, jeg har tråkket i waldorfsalaten.

Papa slår opp en rungende latterdør, vifter med den ene hånden, ler, ler.

"Ja, ja - det er bra! Man må reise seg å gå videre!"

For her i Norge har vi ikke hatt vårt 9/11 - men forleden gikk den første bomben av i Sverige, og hvem vet - det smeller nok også i Norge?

Og Siv Jensen fikk en lenge etterlengtet julegave på tampen av året, "ondskap satt i system" sa hun på fjernsynet - og ja, nå skal vi være redde dere, nå er det alvor!

Vel, Stockholm er vel for øyeblikket den tryggeste byen i verden, og nei, jeg nekter å bli redd, og jeg undres over at deler av vår opplyste verden forsøker å stigmatisere alle muslimer som farlige. For vi har passert "hviske stille i krokene-stadiet" - nå er det helt ok å snakke rett fra posen og avslutte hatet og redselen sin med "jeg er ikke rasehater altså!"

For en uke siden satt jeg i et annet selskap, kom i snakk med en polstret frue fra Bærum.

Hun var polert til fingerspissene, snakket flere språk, var kulturell og opplyst, men muslimer og "de der" skulle hun ha seg frabedt. For vi kunne slett ikke finne oss i at "fremmede" kom og ovetok landet vårt, tok jobbene fra god norsk ungdom, og verst av alt, at de rasserte det norske språket. Jeg gikk i klinsj med henne noen runder, men som alltid tenker jeg, dette gidder jeg ikke å bruke tid på.

Nå blir frontene mer tydelige, det er helt ok å klistre slagord på huset til enken etter selvmordsbomberen i Sverige, gule stjerner, rosa trekanter og netter av krystall er forlengst tåkelagt i minnenes irrganger - historien kjenner aldri seg selv igjen.

Noen vil bygge et gjerde rundt kongeriket Norge, kaste ut alle vi ikke liker, det skal være OSS mot de andre, en gammel slitt tanke som alle vet ikke fungerer.

Samtidig vil vi leve i fred, ha våre privatliv for oss selv, ingen skal titte oss i kortene.

For kan hende at datalagringsforslaget vil "rense" ut en terrorist eller to, men det vil også skrenke inn vår frihet, og den vil ramme selv polerte fruer i Bærum, jess.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg nekter å bli paranoid og redd.

Jeg er bare redd for én ting, og det er redde mennesker.

DRAMATIKEREN ER KONGEN!?

Kanskje man skulle flytte til Danmark?

Nettstedet Scenekunst.no har en liten sak i dag om DR (Danmarks Radio)

der det hevdes at i dansk dramaproduksjon er det "dramatikeren som er kongen" - at forfatteren "har siste ordet", og siden jeg nettopp har hjemkommet fra NYC sier jeg OMG.

For når du treffer en teateragent i USA er det ikke noe mistenkelig i å ha skrevet 12 helaftens teaterstykker, slik det ofte kan være i Norge, der nye manus helst skal være et resultat av en kreativ og kollektiv prosess, å, som jeg hater det ordet.

Teksten skal dyrkes fram i rugekasseprosjekter, der dramaturger, regissører og skuespillere skal kna og hakke teksten i biter og stykker, og om teksten mot alle solemerker skulle nå scenekanten ligner den ikke på det dramatikeren en gang hadde tenkt å skrive.

For i Norge er det slik at det er de som aldri har skrevet et ord som vet mest om det å skrive for scenen. Og dramatikere skal helst være døde, og om de skulle være i live, skal de holdes lengst mulig unna produksjonen. Dette vet jeg, for jeg har vært gjennom det 12 ganger.

Vi som skriver for scenen i Norge skriver i den store slagskyggen av Ibsen, som har satt en standard for scenetekst. Og vi vet alle at det tar lang tid for en nasjon å reise seg og føde nye stemmer etter å ha fostret en av verdens største diktere.

Jeg vet ikke hvorfor dramatikeren står lengst nede på rangstigen i norsk teater, hvorfor det er det skrivende mennesket som venter ved postkassen, som aldri blir bedt inn på kaffe eller får direkte kontakt med teatersjefen.

Tidligere i år fikk jeg et negativt svar fra en teatersjef i Oslo på en tekst som hadde ligget og slengt i gangene på teateret i 13 måneder før sjefen gadd å ta seg til til å lese det. Jeg har et forbund i ryggen, og om teateret ikke svarer innen tre måneder forfaller honoraret til utbetaling, men de fleste tør ikke gå den veien i redsel for å oppfattes som vanskelig eller bli svartelistet av et teater. Så man sitter ved postkassen eller telefonen og venter, mens erkjennelsen om at ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler tikker inn.

Men Danmark? Danmark har tydeligvis forstått tekstens viktighet for historien.

At dramatikeren må dyrkes for å kunne produsere sine tekster, at han må være en medvirkende kraft og maktfaktor på linje med regissør og produsent. Det burde jo være en selvfølge, for uten en god tekst, ingen god forestilling, film eller tv-serie.

Av og til, på mørke netter, stiller jeg meg opp foran statuen av Ibsen foran Nationaltheatret og sier: Faen ta deg! Faen ta deg, din reglesmed!

Nå har jeg en tekst til lesning hos noen produsenter på Broadway.

Jeg fikk kaffe, vennlige ord, jeg fikk prate så lenge jeg ville, de ønsket meg lykke til med mine neste arbeider, de skulle ta kontakt.

Jeg blir sikkert ikke oppført på Broadway, men jeg fikk en ny giv av dette møtet.

Fikk faktisk lyst til å skrive mer for scenen.

Og apropos NRK Drama som henger i en tynn tråd.

Prøv å ring opp dit for å få til et møte.

Vel, jeg tror det er lettere å bli oppført på Broadway, so to speak, som de sier der borte.

DECEMBER SONG

Jeg har vært en dårlig blogger de siste ukene.

Har vært i New York og Atlantic City, mens verden her hjemme har gått sin skjeve gang uten mine utgytelser i cyberspace, hø, som om jeg ikke visste det...

Nå har snøen lagt seg dundynetung ute i hagen, en frossen rose stikker opp i bedet ved kjøkkenvinduet, og fuglene sitter grå og stille i toppen av pæretreet.

Min bedre halvdel, som det heter, sover av seg et 60-årslag inne i sengen, og jeg sitter her ved laptopen og skribler litt bloggbabbel uten egentlig å ha noe å melde.

Snart jul, igjen?

Jess, slik er det, for tiden er det jul annen hver uke, tida tikker stadig fortere.

Den fine sanden i timeglasset sildrer korn for korn ned i beholderen for levd liv, og det begynner allerede å bli skumring ute, selv om klokka bare er tre.

Jeg elsker desember, dette kalde mørke kalenderbladet som snart skal rives av og skiftes ut med løfter om lys og sol.

Og - det er helt fint å sitte her å se ut i den hvite hagen, ha en svak lengsel etter en ny sommer som ligger på lur et sted bak alt dette.

Sterk kaffe og en skive med lammerull og sennep.

Ja, jeg feirer en liten snik-jul her jeg sitter i ensom majestet.

Tenker litt på dette med Wikileaks, dette skumle dyret som pumpes ut på nettet, at det er godt at ting kommer frem i dagens lys, at hemmeligheter er til for å deles.

Og at jeg ikke ergrer meg over de høye strømprisene, har skrudd varmekablene opp til et maksimun, og snart skal jeg ut i boden, hente ved og fyre i ovnen i stua, koke litt varm sjokolade og lese litt i en fin bok som Hege Duckert har skrevet om fire kjente kvinner.

Jeg drikker ikke alkohol lenger, sluttet med det for ett par år siden, så hodet er like lett og rent som samvittigheten, hø hø - og den eneste tømmermannen i min nærhet er radioen som kverner noe Jesus-greier som jeg ikke har giddet å skru av

- ja, la fanden hjelpe sine, så får vi andre hjelpe oss selv og hverandre.

Leste noe vedlig fint i et blad da jeg var i USA, det sto:

"Art is a door to possibility."

Det har jeg tenkt mye på.

Vel, den døra jeg skal åpne nå er døra til vedboden, tenne i ovnen og la freden senke seg over heimen - der ser du, jeg hadde ikke så mye å melde i dag.

Blogge kan man vel bare gjøre når er er forbanna for ett eller annet.

Jo da, jeg kunne jo blogget om de nye skoene og frakken jeg kjøpte på 5th Avenue, men kjære vene, jeg er ingen rosa blogger.

Hadde også en plan om å pusse opp stua før jul;

men hva hjelper det å pusse om om du forblir den samme sure gubben som fremdeles bor der?

Nei, nå altså; ha en fin søndag folk og fe.