tirsdag 24. mai 2011

AMERICAN DREAM

Deilig å være i USA, landet hvor de sier:
YES WHY NOT? i stedet for
"Nei, dette går ikke, dette kan du da ikke gjøre!!! Er du ikke riktig klok? Dette kommer til å gå til helvete!!! Hva var det jeg sa?! Å, du skal nå alltid stikke deg fram! Kan du ikke finne deg noe sikrere å satse på?"

Jeg vet at "YES; WHY NOT!" muligens bare er en tom frase, på samme måte som
"Have a nice day" og "Take care" også er fraser eller floskler, men fraser og floskler blir nettopp det de er fordi det er fine ord som ikke KAN sies for ofte.

I Norge tar mange vennlighet som en fornærmelse, som en inntrenging i deres private sfære.
Ikke glo på meg, ikke se på meg, ikke bland deg i mine saker, ikke stirr, ikke smil til fremmede, og for Gud skyld ikke vis at du ser det mennesket som står 5 cm fra deg på trikken!
I går kveld, på 5th Avenue mistet vi plutselig retningen, visste ikke helt hva som var nord og sør, så vi stoppet en dame, som til og med sto og snakket i Iphonen sin, og med en gang hun så at vi ville noe la hun på, og spurte "Can I help you baby?" Så fulgte en lang monolog om hvor mange kvartaler, om hvor langt, kanskje en taxi? Ja, det var ikke måte på...

Jeg har hatt som hobby det siste året, etter å ha ergret meg over nordmenns manglende høflighet i årevis; Å smile til fremmede, være blid, smile bredest til de aller sureste, og livet mitt har tatt en helt ny retning, jeg føler meg lettere til sinns, jeg ergrer meg ikke lenger.
Når noen ser på meg med "hva faen er det du står der å gliser for-smilet" tenker jeg "sorry for you, at livet ditt er så grått og trist der du står med den dyre Cuccibaggen din og ser ut som en xxxl eddik-krukke...
Det mest morsomste var en tysk dame på Karl Johan som sa
"Du kan da ikke være norsk du som er så blid?"

Jeg sier ikke at alt er vidunderlig i New York eller Paris, men høflighet er limet som holder samfunnet sammen, ja, jeg høres ut som min far en gang for lenge siden, men nå skjønner jeg hva han mente. USA er på randen av økonomisk sammenbrudd, men folk smiler og hilser.
Nordmenn sitter på toppen av en oljestråle som har nådd til himmels, vi er blitt så rike at vi snart driter tusenlapper, men smiler vi? Njet!

Jeg elsker når noen sier:
YES! WHY NOT!?
For i USA er alt mulig.
Du kan til og med jobbe deg opp fra å være svart til og bli hvit.
Bare se på Michael Jackson!
Og i går drakk Barack Obama øl på en irsk pub mens folket frydet seg over hele linja.
Det skulle tatt seg ut om Jens Stoltenberg hadde satt seg til på lokalpuben med en halvliter når renta har gjort et sjokkhopp på en halv prosent, og monsterflåtten snart skal drepe oss alle.
My oh, eller: YES! WHY NOT!?

søndag 22. mai 2011

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

Jeg sitter ved et vindu, et stort høyt vindu med en skramle-persienne på West 11th Street i New York City og skriver om noen som skjedde i Skandinavia for mer enn 100 år siden.

Du kan si hva du vil om NYC, men den er ikke rolig.
Men byen forstyrrer meg ikke, et rom er et rom i en hvilken som helst by.
Vanligvis sitter jeg på kvisten i Paris eller på det nye kontoret i Oslo og skriver, men nå har jeg altså tatt vingene fatt over dammen, og - NYC er full av energi, er et skudd heroin rett inn i blodstrømmen, en kreativ dose fantasi, jepp, det flyter fint her nå...
(I'm a lucky bitch:-)

Jeg er midt i andre akt av historien, og byen surrer der ute, jeg kan høre brummingen fra 5th Avenue rett rundt hjørnet, en hakkespett gjør hakkespett-ting i et tre i bakhagen, at den rakkeren ikke brekker det stakkars nebbet! Nå har den hakket i et tre siden 0600 i morges, og et ekorn spiser brødsmuler i vinduskarmen, jepp, jeg har selskap av både dyr og mennesker, vi er to som er her sammen, mitt reisefølge sitter i etasjen over og skriver på sitt manus...
Snart er det frokost på "The French Roast" borte i gaten, og etterpå mantiné på Broadway klokken 1500 - "The Motherfucker with the hat"
- jo da, life is good, som de sier her i denne heksegryta av en by.

Apropos dommedag, som skulle inntreffe i går.
Ok, vi så noen av dommedagsfolket sitte stille på fortauet ved den gotiske kirken på 5th, noen tause mennesker med håp i blikket...
Jeg møtte blikket til en av dem, en mager afroamerikansk mann som stirret meg rett inn i øynene med et blikk som sa : "ja, bare gå videre du, om litt er det over" - vel, dommedag inntraff ca klokken 1600 her i NYC i går; plutselig ble himmelen svart, en varm vind feide gjennom gatene, himmelen sprakk og et skybrudd uten sidestykke begynte. Det hele varte i 10 minutter, så var dommedag over, men NYC var nydusjet og vakker, og med et var det lettere å puste.
Jeg tror ikke det var dommedag, snarere Apple som lanserte sitt aller siste virusprogram for Mac Air, eller what so ever...

Siden jeg har vært en så sløv blogger i det siste ville jeg bare oppdatere deg litt om mitt livsviktige liv, mine gjøren og laden her på Guds jord...
Selv har jeg min egen dommedag, den faller denne gang på 15. juni og heter deadline, så derfor vet jeg ikke helt når jeg kommer tilbake til deg kjære bloggleser, men vi får se, om det skulle dukke opp noen soleklare dommedagstegn logger jeg meg på...
Når jeg sneiet innom Facebook 0600 i morges og så at så mange var online der hjemme, skjønte jeg straks at dommedag ikke hadde innruffet denne ganger heller...

Lova ya, som vi sier her hos oss, ha ha og my oh...



onsdag 18. mai 2011

RIK ELSKER SØKES!

Jeg søker deg.
Du styrtrike mann eller kvinne.

Du behøver ikke være høy og mørk, ha fyldige lokker, silkemyk hud eller nøttebrune
"bedroom eyes". Ei heller være pen i tøyet, ha blekede tenner og dyre vaner;
Og du trenger ikke komme med konfekt og tulipanbukett på døren, nei, slett ikke..

Jeg krever bare at du har mange penger, og at jeg får tilgang til dem!
Vi trenger ikke å ha sex, vi kan bare snakke oss gjennom nettene, men vi kan selvfølgelig la omverdenen tro at vi har har masse sex, men la vær å fortelle at vårt forhold er rent platonisk.

Jeg elsker menn og kvinner med penger.
Det er bare en liten klausul.
Og det er at du lytter til meg, gir meg penger for å realisere drømmene mine, og at du ordner det helt ubyråkratisk. For jeg hater papirer, søknadsfrister, avslag og mennesker som ikke leser scenetekstene jeg sender dem.

Når jeg sier: "Jeg vil spille Shakespeare om sommeren, på natten, ute på Hovedøya" sier du "Flott elskede har har du ti millioner!" og når jeg sier "Jeg vil redde den lille musikkskolen på det forblåste stedet jeg kommer i fra!" sier du "Vel, la oss dra dit å se kjære!"
Og så drar vi dit, og når du har sett den lille jenta i grønn kjole som synger så vakkert, som kanskje er den nye Sissel Kyrkjebø, skriver du en sjekk (ja jeg vil at du skal være gammeldags og bruke sjekker) og gir den til stedets ordfører, sier at pengene er øremerket musikkskolen.
Og når jeg sier: "Jeg har skrevet 14 helaftens teaterstykker kjære, men ingen av de store teatrene i hovedstaden vil spille dem" da stryker du meg mykt over pannen og sier; "Men lille venn, jeg bygger et eget teater til deg, og der skal de bare spille dine stykker!"
Og så lager du kaffe og alt er solskinn.
Eller kanskje vi tar en tur på Ekeberg-restauranten og sitter tett sammen og ser utover Oslofjorden - som du vil kjære...

Du kan godt stemme Høyre, Venstre eller Frp, til og med AP eller SV, det spiller ingen rolle, bare du har penger, og lar meg bruke dem.
For jeg er kunstner skjønner du elskede, og jeg trenger så sårt til litt penger.
Selv er jeg en godt brukt mann på 55, ganske slank og passe pen (har noen sagt).

Håper du ikke synes jeg er kravstor.
Ring meg da?
Jeg står i katalogen...



søndag 15. mai 2011

FRP - "Julia Brännström verden"

FRP rir videre på sine halvblinde og døve hester.

Jeg hadde så vidt rukket å fordøye Siv Jensens Lady Macbeth-monolog til sine pappenheimere, da underskjønne og pur unge Julia Brännström legges ut på YouTube i all sin ureflekterte prakt.
Så, på vegne av alle oss sagmuggens riddere skriver jeg dette.

Det er ikke lett å bli kunstner, veien er lang, full av nederlag, mest nederlag, og svært få av oss blir truffet av de store lyskasterne, når fram til de største scenene.
Men vi vet at de største drømmene fødes på de små stedene, på musikkskoler, i øvingslokaler og grendehus i forblåste fjordhøl.
Og ofte er drømmen større enn talentet, større enn virkeligheten.
Tross dette fødes nye drømmer hver eneste dag, og noen få av dem innfris..

Noen drømmer om scenen, andre om politikken.

Ok, vi har hørt FRP's argumentasjon om kulturens unyttighet før, men når et så ungt menneske som Julia Brännström går på talerstolen og hevder at "kunstnere kan heve stipend helt til de går av med pensjon uten å produsere en dritt" reagerer jeg sterkt på vegne av oss alle.
Dette er ikke sant.

Selv søkte jeg Statens 3-årige arbeidstipend i 19 år før jeg endelig fikk det, og i løpet av de 3 årene skrev jeg like mange teaterstykker som til sammen ble sett av over 70 000 mennesker.
Så for de ca 200 tusen kronene jeg fikk før skatt, gikk ganske mange penger tilbake inn i systemet på grunn av denne tildelingen.
Ok?
Og mange fikk en fin opplevelse i teatret, og jeg ble synlig, fikk ny guts til å skrive, ja, stort sett, stipendet var veldig bra for meg.
Og nå kunne jeg selvfølgelig søke garantilønn som kunstner, og leve herrens glade dager på sofaen med rødvin på bordet resten av livet?

Vel, det er ikke slik det fungerer.
For å få garantilønn må du produsere, ha produsert, og når du endelig får den, er du så etablert at du ikke trenger den, skjønner du Julia?
For når du er etablert tjener du penger, og om du tjener mer enn garantilønnen er, så får du den ikke. Det glemte du å si fra talerstolen.

Det er ikke slik at du kan skrible ned noen dikt, sende dem inn til Kulturdepartementet, for så neste uke gå i banken å heve stipendet som kommer automatisk resten av livet.
Stipend og støtte sitter veldig langt inne, og det går ingen automatikk i det, og det handler ikke om å ha venner eller kamerater...

For veien til kunstnerskap er lang, veldig lang.
Men i politikken er veien til talerstolen hos et av landets store partier forbausende kort.
Ok, du sier at du ikke får penger for å jobbe med politikk, nei, du får ikke det, ikke ennå, men i god FRP-ånd er du sikkert på lønningslista ganske snart, for FRP trenger slike unge, ureflekterte mennesker som deg for å kunne fremstå som så lite seriøse som de egentlig er.

Selv fikk jeg heller ikke så mye penger i begynnelsen.
Det tok faktisk lang tid. Jeg begynte som 16 åring, som deg.
Da jeg var 48 år fikk jeg mitt første stipend.
Og først i dag, i en alder av 55 år, kan jeg si at, ok, jeg tjener bra.
Og jeg koser meg med hver eneste krone, for jeg har "worked my tale off" for dem, og jeg
finner meg faen ikke i at du Julia Brännström står på talerstolen å stigmatiserer en av de mest hardtarbeidene gruppene i arbeidslivet!

Og ja, det handler om penger Julia!
Men uten oss, og med dere ved roret, blir Norge et fattigere land
Jeg syntes jeg så en ballansekunstner stå på hodet på scenen under landsmøtet i FRP?
Og en slik kunstner holder seg i ballanse av ren pur vilje!
Der har du oss Julia, med ren pur vilje jakter vi på drømmene.
Vi er som dere, som sopp, som vokser stille om natten, popper opp alle steder.
Vi har foten i døren, og vi nekter å flytte den...

lørdag 14. mai 2011

"THERE AIN'T NO SUCH THING AS NATURAL BEAUTY!" Dolly Parton

Photo: David Lachapelle "Amanda Lepore" as Marilyn

*

Replikken over er hentet fra filmen "Steel Magnolias" og er kjempevittig.
Bare Dolly Parton slipper unna med en one-liner som den.
For to år siden sa hun fra scenen i Oslo Spektrum
"Takk for at dere kommer, takk for at dere har betalt disse uanstendig dyre billettene; dere aner ilkke hvor mange amerikanske dollars det koster å se så billig ut som jeg gjør!"
Ære være countrydronning Dolly for humør og endeløs slagerparade!

I disse MGP-tider, hvor alt handler om kjoler, fjær i ræva, hår og sminke, og med Tina Turner-konserten på NRK1 i går natt friskt i minne, er det ikke lett å henge med i svingene når minneboka er full og aldreren har bikka 50.
Særlig ikke når den lille lyseblå badebuksa fra Bjørn Borg er hentet fram fra en glemt sommer og forgangen figur, og du står foran speilet som en hvit deformert medisterpølse i all din prakt.
Da hjelper det ikke at du en gang var en av de som "rula" Oslo, og hang i baren på Safari, Bajazzo og andre utesteder som dagens "rulere" ikke har hørt om engang.

Men WTF, vi lever, og det er mer enn vi trodde den gangen det gikk en kule varmt på mid-80-tall, skjønner? Og fruktene av at man ikke har spist karbohydrater siden 1. januar kan så vidt merkes på pusten og trusestrikken, jo da, det blir vel sommer i år også..

Men naturlig skjønnhet, hva er nå det?
Er det ubarberte legger, opparbeidede dobbelthaker, bilringer og høyt tannkjøtt?
Vel, forleden var det en ung kollega som trodde jeg var 41 år, altså 15 år yngre enn det jeg er. Ble jeg glad? Nei, ikke egentlig. For alder spiller ingen rolle lenger.

Tina Turner i går, Dolly, 70 år begge to, og Mick Jagger, ikke sant?
Det er bare Paris Hilton og Jan-Thomas som tror at livet er over ved 40.
Vi andre, ok, det har blitt litt tyngre å nå ned til skolissene, vi kan ikke drikke 4 flasker rødvin, riste på hodet og gå rett på jobb lenger, og tastene på Mac'n blir stadig mindre her jeg sitter.
Men vi henger med, Twitrer, Facer, blogger og følger med i debatten.
Det er en slags naturlig skjønnhet i det også, klore seg fast, forhåpenligvis med verdighet, dårlig hukommelse og tonnevis av humor.

Jeg tror naturlig skjønnhet er øyet som ser, vel, bildet i speilet blir stadig mer utflytende, men som beloved Karen Blixen sa det:
"Speil er ikke lenger hva de var!"
Sukk, og Hello Dolly!
Og til alle skrikebertene i MGP, sleng dere i veggen!!!!
I beste fall, ta noen sangtimer, og ta det der med stylingen når tonen sitter.
My oh..




onsdag 11. mai 2011

STELLA BY STARLIGHT

Var Stella for afrikansk? Noen spede stemmer hevder det.
Vel, muligens, fra snippen og opp, men ellers gikk hun Britney og Lady Gaga en høy gang med musekort gullkjole med strutt, høye hæler og tung slut-sminke.
Det er for enkelt å si at artistens afrikanske opprinnelse spilte noen rolle, saken er den at Stella ikke er noen god sanger, og låten "Haba Haba" er heller ingen soleklar hit, og de fleste av oss vet at musikalsk sett har Afrika mye mer en det vi så i går å by på, mye mer.

Mange av oss er forbi det stadiet at vi ikke tør si eller skrive "neger", på samme måte som mange av oss roper "homo" etter hverandre, eller "holdt kjeft kjerring!" til venninna vår - men det handler selvfølgelig om timing, og med en selvfølgelig menneskerespekt i bunnen.
For du kan godt si "motherfucker!" til et menneske i NYC, du må bare vite når og hvordan du skal gjøre det.
Når dette er sagt, tar jeg fullstendig avstand fra alle de rassistiske kommentarene som flommer på nettet etter Stellas nederlag i går. Slik ting sprenger alle etiske grenser!

Her i Oslo, nærmere bestemt på Grønland hvor jeg bor, lever vi midt oppi det so to speak.
På 37 bussen er vi av alle raser der vi trykker oss sammen, og uten humor går det ikke.
Og, jeg driter i hvor folk kommer i fra, så lenge de er hyggelige og ikke slenger dritt.
De eneste som mistrives i vårt nabolag er sure FRP-kjerringer med store gulløredobber og bleket hår, sånne som har ligget så lenge i solariumet at de ville ha fått trøbbel i passkontrollen, mo ha...Og selvfølgelig et par ølgubber på benken ved Botsen som sier at "detta landet er ikke værendes i med alle dissa svartinga" - men de sitter nå der og jamrer seg dag ut og dag inn uten å lette på rassen for å bidra med noe som helst.

Stella er en søt jente, men en bitteliten sangstemme.
Og en drøm som kanskje er et par nummer større en det hun kan makte.
At hun er fra Afrika?
Who cares?





mandag 9. mai 2011

HVEM ER DET SOM TIGGER?

På vei opp Karl Johan i sommervarmen i går ble jeg stoppet ti ganger av fremmede mennskesker som ville meg noe.
Spørsmålene var disse:

Vil du begynne å trene på Elexia? Hvorfor ikke det? (Syns du jeg er feit?)
Vil du støtte "Leger uten grenser?" (Tja?)
Hvem leverer strømmen din hjemme? (Fuck you, det har ikke du noe med!)
Vil du vinne en splitter ny hvit iphone 4? (Nei!)
Vil du støtte de krigsrammede i Libya? (Nei, jeg liker ikke bombingen i Libya!)
Vil du kjøpe denne tibetanske bønneboken? (Nei takk, ikke i dag!)
Vil du ha raskere bredbånd? (Nei takk, jeg er fornøyd med ruteren hjemme!)
Vil du kjøpe Krigsropet? (Nei, vet du hva, dere ekskluderer homofile, fuck off!)
Vil du komme opp å spise billig pizza på Mamma Rosa? (Ikke nå, men ellers takk!"
Vil du ha denne HELT GRATIS boksen med seloljekapsler? (Nei, det vil jeg ikke!)
Vet du ikke at selolje er sunt for deg? (Vel?)
Så plutselig:
"Har du en tier til litt mat?"
Jeg kvepper.
Jenta i de skjeive skoene og den lysegule boblejakken svaier på asfalten foran meg.
Til henne har verken våren eller varmen kommet.
Hun står der, munnen er en bresprekk av et smil, huden vissen og kefirhvit.
"Ja, det har jeg!" sier jeg.
Jeg gir henne en tohundrekroning.
"Å, Gud velsigne deg!" sier hun med knekk i knærne.
Jeg kjenner øynene mine blir våte.
Det er bare to typer mennesker som sier Gud velsigne deg, det er prester og amerikanske presidenter (og narkomane som ikke lenger har noe å tro på)

Nå må vi bli kvitt disse tiggerne! er refrenget i Norge.
Vel, etter å ha gått opp Karl Johan i går spør jeg:

HVEM ER DET SOM TIGGER?



fredag 6. mai 2011

NOEN GÅR STILLE GJENNOM LIVET

Jeg omgir meg med kunstneriske mennesker.
Folk som hele tiden streber etter å realisere seg seg, har 100 prosjekter på gang, 1000 drømmer som skal virkeliggjøres. Jeg elsker slike mennesker.

Men av og til blir jeg så trøtt på dem. På meg selv, på mine venner.
Vi, som ser det meste av teater og kunst, som reiser rundt, samler inntrykk, skriver, synger, spiller og maler.
Vi, med den gode smaken, som passer oss for ikke å overdrive, som kler oss i sort og gråtoner, som har de riktige meningene, de ikke alt for store smykkene, som hever våre glass ved bordene, som er enige om det meste, som vet hvordan ting henger sammen, hvordan alt skal være. Vi, som har glemt å tvile...
Vi som ikke bruker handleposer av plast, som har et økologisk tøynett i de dyre designveskene, som ikke spiser mat med tilsetningsstoffer, som handler fairtrade, har fadderbarn og en grønn urtedrikk i en miljøvennlig flaske med oss på jobben, som har sluttet med alkohol og heller har hang til yoga og meditasjon, som er trøtte på verden, men stadig leter etter steder vi kan smykke oss med, oppdage, som aldri gir opp jakten på det genuine.

Vi, som vil ha det vakkert rundt oss, som har som mantra å kjøpe få, men dyre ting, som hater Siv Jensen, som er for innvandring, som mener at fugler i bur er en uting, og at pels er noe grusomme greier, som ikke spiser karbohydrater eller junkfood, men drikker dyrt kildevann fra en kilde et sted, spiser løvetann til en kilopris av 233 NOK med parmesan fra Lucca, som er på workshops i selvinnsikt og stadig kommer til ny erkjennelse, som er så selvopptatte at vi ikke selv forstår hvilke drittsekker vi er i vår streben etter å redde verden...

Av og til savner jeg stille mennesker, mennesker som går ydmykt gjennom livet, som er fulle av undring, som sier at de ikke vet, som kan se skjønnheten i de små tingene, som kommenterer våren, den gode osten, de ørsmå tingene, at linerlen er kommet, at ringblomstene såvidt har stukket hodet opp av jorden.
De som lager sine egne fiskekaker, som bygger sine egne hus, som ikke mener noe om absolutt alt, som ikke analyserer seg selv og omverdenen ned til minste lille detalj, å, som jeg savner slike mennesker. Mennesker som lytter, som ikke bare elsker lyden av sin egen stemme, mennesker som synger feil sanger, som deklamerer platte kjærlighetsdikt, synger karaoke på tacky pianobarer, som leser Sagaen om isfolket, som går på bingo og handler via Elloskatalogen, som spiser hamburgere og drikker hardcore cola og steker flesket sitt i Melange margarin av verste sort.
Mennesker som ikke sier: Jeg føler at jeg ikke blir sett!!!!

Jeg savner mennesker som ser.
Som ikke bråker, som går stille gjennom livet.
Noen ganger hater jeg mitt eget speilbilde...

My oh...
Som vi stinker, de fleste av oss.



torsdag 5. mai 2011

FRA EN GRESK BALKONG

Det finnes svært få uutforskede steder på jorda.

Jeg våkner av fuglekvitter og bølgeskvulp på Hotel Aliki på Symi, en gammel villa fra 1820, gjort om til hotel. De sjøgrønne sjalusidørene står vidåpne mot havet, lyset siver inn i striper på det mørke mahognigulvet, ertegrønne gardiner blafrer lett i vinden mens fiskebåtene drar ut for å sette garn. Nesten litt Lofoten her nede, bare andre lukter og lyder, men et kystsamfunn, ei lita øy tett ved grensen til Tyrkia, med brunbrente seige små menn, og enda mindre kvinner i sort, stabbene oppover de 599 trappetrinnene til toppen av byen.
Symi.

Som sagt, det finnes ingen flere steder å oppdage på jordkloden, men Symi er next to perfection av det Hellas kan by på. Ikke så mye turister nå i mai, ikke for varmt, og noen minutter unna ligger stranda med gudegod taverna med mat som ingen gesjeftig kokk har satt sitt moderne crossover-preg på, bare plain mat, stifado, souvlaki eller traveren gresk salat med tomater som har vokst sakte i sola og gått til himmelen sammen med feta, løk, agurk og oliven.

Jeg våkner tidlig. Jeg er her for å konstruere plottet til mitt neste teaterstykke.
En svær episk fortelling med mye å holde styr på, paralelle historier, og et titalls menneskeliv som skal krysse hverandres spor i løper av noen timer. Å ja, arbeidet går fint, jeg sitter med en og en halv akt på papiret, men slutten, den helvetes slutten sitter som vanlig langt inne.

Men morgentimene er gode for fintenking, for detaljer.
Hjernen er iskald og klar, og jeg sitter med brikkene på sjakkbrettet, flytter dem rundt.
Hvem behøves, hvem behøves ikke, hvem skal få et nakkeskudd i dag?
Det fine med å skrive er at du kan leke Gud for en stakket stund, det er du som bestemmer, noen få uker til - før dramaturgene kommer med rødblyanten, skuespillerne begynner å løfte teksten opp fra papiret, regissøren og resten av crewet kommer til, og alt overflødig skrelles vekk.
Og historien tar nye veier som forfatteren ikke har tenk der han satt på en balkong i Hellas og ante fred og ingen fare. Slik skal det være. Teater er teamwork, gi og ta, men det er alltid teksten som ligger i bunnen, ja, om man velger en tekst som fundament for det som skal vises på scenen.

Men hvorfor reise vekk for å skrive?
Hvorfor sitte på en balkong ved et fremmed hav når man skriver om noe som skjedde i eget land? Det sies at man først ser fjellet når man er kommet på avstand, og jeg elsker aldri Norge mer enn når jeg ikke er i det. Og forfattere har reist vekk for å skrive i all tid, uten at jeg skal begynne å nevne de store kanonene. Men jeg forstår Henrik og August, som pakket snippeesken og forlot ferdlandet for å kunne puste ny luft, se andre ting.

I natt klikket jeg meg inn på norske nettaviser for å se hva som skjer der hjemme, og du vet, du har hørt det før:
"Slik blir Siv Jensens Norge!" og "Monsterflåtten er på vei!" og "Hvem er Norges meste sexy??" og "Vil du Erna eller Jens?" - ikke særlig kreative og inspirende overskirfter, ha ha...

Nå står solen høyt på himmelen her.
Der nede skramler de med kopper og kar, der lukter nybakt brød fra bakeriet.
En liten røyk på balkongen, så ned til frokost.
"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikje kva det er."

Fredag 6. mai - havnen i Symi.

søndag 1. mai 2011

Å VENDE DET ANDRE KINNET TIL..

Jeg sitter her på en balkong, på en øy, ser utover Egerhavet.
På nettet flommer nyheten om at Osama bin Laden er død mot meg.
De amerikanske flaggene vaier ved Ground Zero, og ja, jeg forstår at store følelser er i sving, at mange mistet sine kjære i 9/11 - også muslimske menn og kvinner, mødre, fedre, barn og slektninger fikk en tung beskjed den septemberdagen.

Ja, jeg forstår følelsene, også ønsket om hevn.
Men alt i meg stritter mot å feire et menneskes død.
Hele fundamentet i den kristne tro er å vende det andre kinnet til, elske sin neste, respektere alle mennesker, at, alt dette vet du - men i dag tenker jeg - har vi ikke "prøvd" religion lenge nok? Har vi ikke sett at den ikke fungerer? Og er det ikke snart tid for litt justering?

For hver gang vi føler oss truet, når ting rammer våre egne, omgår vi de ti bud, påstår at nå er det andre lover og bud som gjelder.
Å drepe har også vært prøvd lenge nok. Vi kan ikke drepe alt vi ikke liker.
Hitler hadde mistro til jødene, derfor bestemte han seg for å utrydde dem.
Verden sliter med sårene fremdeles.

Som sagt, jeg forstår alle følelsene.
Men jeg kan faktisk ikke frembringe noen slags glede over at Osama bin Laden er død.
For nye farer, mennesker vil dukke opp, og vi vil forsette med å drepe alt vi ikke liker.
Jeg mener at religion som styreform er utdatert, at vi må begynne å titte inn i hatets drivhus, i våre egne hjerter og hjerner der ting gror, vokser seg til farlige skyggeplanter ingen vil vedkjenne seg når de plutselig og helt uvenentet begynner å blomstre foran øynene våre.

Ondskapen er ikke alle de andre, den er midt i blandt oss.
Den kan til og med være oss selv.
Selv KRF vil fjerne den kristne formålsparagrefen.
Er det ikke snart på tide å ta til vettet?