KJØR MEG TILBAKE TIL I GÅR

I de siste dagene har jeg tenkt mye på en replikk som falt i en taxi i Kristiansand for mange år siden, en forfattervenn av meg sank ned i setet og stønnet til sjåføren:

Kjør meg tilbake til i går!

Men det går ikke noen vei tilbake til i går, desverre, dagen i går har hendt.

Det som har rammet fedrelandet har fått meg til å tenke i stadier, først undring, så skrekk etterhvert som omfanget av tragdien rullet over flatskjermene - Så fortvilelse, så trangen til å vite, finne noen sammenhenger, svar.

Jeg er ingen politiker, jeg vet ikke så mye om de store tingene, jeg føler med magen, med hjertet, prøver å tenke med hodet. De "flinke" skribentene mener og tror, analyserer, poetene skriver sine vers, folket gråter, Norge gynger sakte videre mot en dag i morgen.

Men det går ingen vei tilbake til det som har vært. Det som har vært? Hva var det?

Var det Lykkeland? Nei, det var det ikke. Det var de små tingenes tilstand, det var sinne over bensinprisene, ergrelse over tabloidenes forsider, å, som jeg ønsker meg "monsterflåtten" og "slik ungår du å bli offer for internasjonale tyveribander i ferien" tilbake.

I dag måtte jeg legge vekk Magasinet Dagbladet for jeg var så blindet av tårer at jeg ikke kunne lese lenger, og selv Hilde Hummelvold knekker sammen på direktefjernsyn.

Nei, det er ingen vei tilbake til i går, men det er en vei til i morgen, og dager etter det.

Dager vi i dag tror vi skal kunne leve bedre, vise mer omtanke, dager med en regnbue av aksept for de noen mener vi skal være redde for.

Selv om jeg ikke har vært direkte berørt av hendelsene, har det vært øyeblikk da gulvet har svaiet under føttene mine. Jeg har tenkt mørke tanker om ingen framtid, at det ikke er håp for menneskene, at ondskapen vil seire til slutt.

Men så tenker jeg at hver og en av oss skal lege dette landet sammen, og om én maske i garnet ryker, så smetter fisken igjennom.

Men jeg vet også at uansett hvor mye man luker, så vil ugresset forsette å vokse.

Snu aldri ryggen til ugresset, fortsett å nappe det opp med rot.

Men plant dine roser tett, da vil ugresset få dårligere vekstvilkår.

En rose kjemper også sin kamp, kan dø, det er derfor den har utviklet spisse torner.

Snu aldri ryggen til en rose heller.

DISSE MINE MINSTE I DET UTVIDEDE DEMOKRATI.

Jeg vet ikke, men muligens er barnefamiliene det utvidede og perfekte demokrati, da selvfølgelig med den uskrevne regel i bunn, at mor og far er servicestasjoner som skal betjene demokratiets beboere, les: gullungene, disse selvrealiserende statussymbolene som du bare MÅ ha fordi du fortjener det!

Og som barnløs får jeg ofte høre, gjerne etter noen glass vin under en ammefri aften der melken er pumpet i flasker hjemme, at jeg ikke ANER hva livet går ut på fordi jeg ikke har egne barn. At jeg er egoistisk som bare farter til NYC og Paris, at jeg bare leker meg gjennom livet, vel. Og litt senere med småbarnsmødre eller fedre gråtende på skulderen om hvor slitne de er, at jeg ikke ANER hvor tøft det er, hvor få timer døgnet har osv...

Dette manuset har bare tilgodesett meg små sympatiske replikker som "huff" og "stakkars deg" selv om jeg sitter med bedre og lengre replikker ytterst på tungen som "men faen da, det er vel ingen som har tvunget deg inn i dette, du har da fått disse ungene med åpne øyne?" eller "om det å få barn er den største lykke på jorden, hvorfor er du ikke lykkelig da?"

Men demokrati?

Jeg kjenner barnefamilier som koker tre og fire retter til middag hver dag, for i det utvidede demokrati kan alle rekke opp hånden (vel om de gidder det) å bestille sin egen private rett til middag, hvorpå mor eller far spør, hør bare her!

"Vil du ha tagliatone, pastaskruer, vanlig spaghetti, lasagneplater? Vil du tomatsaus, fløtesaus, eller bare ketsjup? Vil du ha vanlig mild ost, parmesan? Vil du ha brød til, vil du ha ditt eller datt?" Til slutt er ungene så slitne av alle disse spørsmålene at de begynner å ule som unger med lavt blodsukker gjør.

Nå skal jeg ikke komme trekkende med min egen barndom da vi måtte spise saltsild, torskehoder og selføtter, men det er da grenser for hvor mye et barn MÅ ta stilling til?

I matbutikkene er det enda verre, der barna skal bejae alle mors valg av matvarer. Jeg gikk bak en mor med tre unger på Rema, og da mor endelig hadde forhandlet seg fram til at familien skulle ha fisk begynte spørsmålene å hagle: "Skal vi ha fiskepinner? Salmalaks? Fiskekaker? Fiskegrateng? Fiskesuppe? Skal vi ha poteter til? Pasta? Salat?"

Samme resultat, ungene begynte å ule.

Jeg vet at en dag, om litt, kommer en av ungene til å snu seg til mora, hvese og si:

"Men hold kjeft da kjerring! Jeg driter i hva vi skal ha til middag!"

Siste runde herfra nå:

På hotellet i Hellas satt en tobarnsmor og inntok sin egen frokost mens barna sprang rundt som gale altforhøytblodsukkerhyéner.

Her er hva hun spiste: 6 skiver loff med Nugatti og tre wienerbrød som hun toppet med en halv liter cola.

Og her kommer poenget: Å pålegge små barn ansvar for sitt eget kosthold er faktisk et overgrep som grenser til mishandling, men jeg har jo ikke barn, så jeg ANER ikke hva et det utvidede demokratiet dreier seg om.

My oh!

SPISETIPS UNDER STABILT GRESK SIDELEIE

SYMI/RHODOS - HELLAS

*

Hellas er mer enn fetaost, souvlaki, fylte paprika, kleftiko og gresk salat.

Og du går fort lei den greske maten.

Her er noen spisetips om du oppholder deg i Rhodos/Symi-området.

I det gamle kasinoet på Rhodos, et tidligere hotel hvor Douglas Fairbanks, Rudolph Valentino, Maria Callas og andre celebriteter har vanket, ligger SASSAZO, et gudegodt thai spisested som serverer mat til å dø for.

I går hadde vi "the grand menu" med alt fra pepperkrabbe til frossen hvit sjokolademousse. My oh. Ok, dyrt, men så godt at magen gråter av lykke og tarmtottene danser kickline når du synker ned i de dype sofaene og slurper en italiensk espresso som avslutning på alle disse østens lekkerier...

Ellers i Rhodos by har det åpnet to nye spisesteder, det ene ASPRO PIATO serverer moderne gresk crossoverkjøkken, en alldeles nydelig grillet kalvekotelett som er så lys rosa og lekker at det ikke kan gjøres bedre på en parisisk topprestaurant, og poteter bakt med timian, oivenolje og feta. Nevner også kylling med parmesan, en rett som får deg til å sukke.

Det andre hete COOZINA og serverer meze, en rekke småretter i fat og boller, alt hva hjertet begjærer av sjømat og kjøtt og veldig billig.

For seks personer betalte vi 66 euro. Er det mulig?

Juvelen i kronen ligger på Symi, en øy en times båttur fra Rhodos.

Ved det gamle ærverdige Hotel Aliki nede i havnen ligger La Vaporetta, en italiensk havnerestaurant med landsens italiensk mat uten fiksfakserier. Hjemmelaget pasta med olivenolje og kongereker, salat med konfektsøte cherrytomater, pinjekjerner, epler, parmesan og balsamico. Ab fab! For ikke å snakke om den helstekte oksefiléeten som kommer i tynne skiver drislet med trøffelolje og noen poteter som har gått via himmelen før de lander på bordet ditt, et bord som står 25 cm fra sjøkanten.

Så, om du vil noe annet i fetaparadiset, sving innom disse stedene.

Ok, det svir litt i lommeboka, men det gjør magetrøbbelet du får når du kjøper en souvlaki til 6 euro i gamlebyen, der kelnerene drar deg inn etter håret, og snapper asjetten under deg mens du tygger siste biten av den drittmaten de serverer i turistfella som denne vernevedige verdensarvbyen er.

Og om du tror chartertur til Rhodos er harry, så tro om igjen.

Rhodos har alt du måtte ønske.

Og når det gjelder vidunderlige Symi: nesten fritt for sure nordmenn, som ikke en gang smiler når de er på ferie. Dog en del sure amerikanere, men WHAT THE FUCK!

SYNDERE I SOMMERSOL

Jeg sitter på en gresk balkong, på gamle ærverdige Hotel Aliki på en av de fineste av alle greske øyer - Symi, en times båttur fra spetakkelparadiset Rhodos.

Her senker freden seg mens ettermiddagen skrider stille fram, gamle damer går arm i arm langs bryggene, noen drikker espresso nede på kaia som ligger tre meter rett under føttene mine, og kokken på La Vaparetto holder på å steke noe som lukter som en hel gris.

Selv sitter jeg med kaffe, og en bukett rosmarin som jeg stjal i en hage for litt siden, står i en mugge på det lille blå bordet, og min kjære sover i varmen.

Hadde egentlig ikke noe å blogge om, ville bare melde om at life is more than good, og gårdagens Dagbladet blir det siste på lenge, my oh, for ei blekke.

Etterpå skal vi klatre de 499 trinnene opp til toppen av byen, spise en gudegod middag på Vaparetto, og sitte på balkongen i natt og se på fløyelshimmelen, nei, nå gir jeg meg før språkblomster og adjektiver tar helt av.

God sommer! kvinner og menn, ladies and gangsters, ok, jeg logger meg ut i livet.

Ha det!

NEI, NÅ SYNGER VI LITT DERE!

Amsterdam i går: Kunstnere slått ned av politiet under demonstrasjone mot at kulturbudsjettet kuttes med 25%.

I økonomiske kristider er det alltid kulturen som ryker.

Italia kutter med 15% og Irland med hele 50%, Frankrike og Spania følger opp.

Kulturen er glasuren, den dyre, overflødige pynten på toppen av kransekaken, her i Norgeslandet, som ellers i Europa.

For i Norge fosser kulturministeren fram med kutt, omstruktureringer og merkelige føringer.

På scenekunst.no i går skriver teatersjefen ved Trøndelag Teater at kunst ikke skal pålegges å være et politisk verktøy for integrering, særlig ikke av en regjering som bryter barnekonvensjonen. Men la nå det ligge.

Som skuespiller og dramatiker får jeg de underligste spørsmål fra "folk flest" i selskapslivet,

hør her:

Kan du leve av det da?

Om det ikke er folk i salen, får dere penger da?

Får dere mere lønn når dere spiller i en suksess?

Deler dere overskuddet?

Føler du ikke at du er en belastning for samfunnet?

Men hva jobber du egentlig med?

Kjenner du hun skuespilleren, hva er det hun heter igjen, jo Jenny Skavlan?

Jeg mistenker Arbeiderpartiet (regjeringen) for å mene at kulturen skal være noe festlig, noe politisk korrekte greier som skal være en samlende faktor, helst kompet av en sur kassegitar ved bålet på Utøya, som skal ha et par damer i burka i ensemblet, eller være en velment og svett konsert i Jacobs Kirke med en forfulgt sanger fra Palestina, noe som gjør godt for vår kollektive samvittighet.

Være en slags butikk som skal lønne seg i penger, som kan måles i årsverk og hva det hele tiden koster samfunnet i rene kroner.

Vel, kulturlivet omsetter for et enormt antall millioner i året, det vet vi, men ingen har forsøkt å måle verdien av kulturlivet, prøvd å finne noen sammenhenger.

Politikere elsker underholdning på landsmøtene sine, hyrer inn store artister som synger noen små sanger på banketten, betaler dem i dyre dommer med den ene hånden, mens den andre hånden snapper vekk støtte til kulturskoler, riksdekkende konserter og andre tilbud som ganske sikkert har vært en medvirkenede faktor til at nettopp denne kjente kunstneren står og underholder på landsmøtet!

Det statseide selskapet Statoil har en slogan:

"De største drømmene fødes på de små scenene!"

Nå er de små scenene fratatt Rikskonsertene, musikkskoler legges ned, budsjettene kuttes, kulturen skal lønne seg på lik linje med oppdrettsfisk og olje....

Og på Utøya klinger en sprukken gitar, mens Jens og Anikken roper:

"Nei dere, nå tar vi refrenget en gang til!"

Jeg er ikke så redd for Siv Jensen og FrP lenger, ikke så skrekkslagen for at de skal ta fra oss kulturen.

Det klarer de sittende politkerne mer enn godt selv, helt uten FrP's hjelp!

HAPPY BIRTHDAY TO ME!!!!

Jeg husker min "første" fødselsdag.

Jeg var fire år, mamma og tante Solveig kokte vaniljesaus og lagde bringebærgelé,

bakte kaker og pølsegryta sto dampende på ovnen.

Det er den første fødselsdagen jeg husker.

Den skulle også bli den siste, som barn.

For en dag kom plutselig Gud og banket på døren, i form av to foldeskjørtkledde damer med bladet "Våkn Opp!" under armen.

Pappa bråvåknet, fant sin Gud, og vips, ingen fødseldager, ingen jul, nei, jeg er ikke et skadet barn, men i dag velger jeg å huske denne litt totalitære forandringen i barnelivet.

I dag feirer jeg jul og fødselsdager med brask og bram!

Jeg tenker at når som helst kan regjeringen innføre rasjoneringskort, at det kan bli slutt på kremfløte i butikken, så jeg klemmer til.

Selvfølgelig kan dette ha litt sammenheng med "den lille gutten med svovelstikkene-barndommen"

Han som ikke ble feiret eller fikk delta i feiringer, som ikke fikk pakker til jul, jeg vet ikke?

Hvorfor jeg forteller deg dette?

Jo, fordi for det første er det aldri for sent å få en god barndom, og for det andre er jeg takknemmelig for at jeg våknet i morges av min kjæres glade stemme, med kaker og kaffe, milde gaver i form av et drivhus til hagen og splitter nye gummistøvler!

Og at vi skal huske å takke, takke for livet, for alt det fine!

Her i verdens beste land overhørte jeg en replikk fra en amerikansk gatemusikant på Karl Johan i går: "Another day in Oslo, the sun is shining, and no one is smiling, oh God!"

etterfulgt av "Knockin' on heavens door"

Jeg tror ikke, som min far, at jeg kommer til himmelen når jeg dør.

Men jeg tror på å gjøre godt, på ikke å sy puter under armene på ungene våre, ikke overøse dem med dyre gaver, heller gi dem kjærlighet.

Ja, jeg tror på kjærligheten, so to speak, for det går an å overleve, selv om noen tar fra deg både jul og fødselsdager. Og jeg sier, som jeg alltid sier, når ting er vanskelig i voksenlivet:

Slapp av, du kunne ha ligget på et jordgulv i Afrika! Mo ha...

Jeg ser at dette ble en veldig personelig tekst, og det var den også ment å være.

Takk for fine ord alle!

OM Å BLI LEST, SETT&HØRT...OG LITT OM GAY PRIDE.

Jeg er ingen rosa moteblogger, jeg er heller ingen tung "put the record straight" politisk blogger, jeg er en vanlig "sur gubbe-blogger" som undrer seg over verden, som bruker bloggen som et pustehull når scenetekstene jeg hele tiden jobber med går på tomgang.

Men jeg leses av relativt mange, har en liten fanklubb.

For det er jo det en blogg handler om, bli lest, sett og hørt, og så slipper du dette forlaget som skal utgi det du skriver, det er bare push the button, og vips, du er skribent.

Ofte føler jeg en slags skam ved det å ha en blogg.

Jeg tenker, hvem gidder lese det jeg skriver?

Og av og til tenker jeg at jeg skal legge ned hele greia, heller skrive en bok, en roman om Oslo på 7o-tallet, den gangen vi som plutselig har blitt litt eldre rula byen, da vi gikk i paljetter og Bowie-hår i kanossagang til Safari ute på Sjølyst, eller sto og hang på Bajazzo i Bygdøy Allé, da håret var høyere enn himmelen og platåskoene likeså.

Da det var karneval på Metropol i februar (tror jeg det var) - da mannlige dronninger kledd ut som Kleopatra ble båret inn av seks gullmalte nakne menn, og Nelly Nylon hadde så høyt hår at hun måtte ligge baki en maxitaxi for å komme seg til byen, da ølet kostet 9 kroner og sigaretter var sunnere enn hvetegress og ruccola.

På lørdag tok jeg turen innom Gay Pride-området nede på Rådhusplassen, en temmelig slapp affære, men sunn norsk ungdom, med vakter i døra som konfiskerte min lille glassflaske med grønn te, og i stedet for hasjrøyk var det bare duften av Paco Rabanne og andre umenneskelige dufter man kunne sniffe inn.

Nei, ungdommen nå til dags er det lite trøkk i!

Men på den andre side, verden har gått framover.

For seksuell legning står ikke lenger øverst på CV'n for de fleste av oss, så sånn sett...

Men jeg husker "de grå skyggers by" - lille Oslo hvor homsene snek seg rundt hushjørnene og smatt som vettskremte kaniner inn på Metropol, Venstres Hus eller Fallas Kro på Majorstua, den gangen farlige gjenger sto og ventet oppe ved Karl Johan, og du måtte plukke av deg strutsefjær og strass før du stilte deg i taxikøen på Vestbanen, som det het den gang.

Nå heter bygningen Nobels Fredsenter, kan være noe der...

For i dag er slagordet;

SOME OF US ARE GAY, GET OVER IT!

Jeg følte meg litt som en muséumsgjenstand der jeg flanerte blandt all denne sunne ungdommen nede ved Rådhuset. Og jeg kjenner meg aldri så gammel som i homomiljøet, selv om jeg alltid vil være femten år yngre enn Tina Turner, det kan selv ikke den sureste dragdronning gjøre noe med, mo ha.

Men det er i homoverdenen som i verden ellers, et stykke kjøtt er ikke spiselig om det har ligget for lenge i kjøttdisken, det handler om å være fresh og lekker, og helst ikke lukte kjøtt, som de fleste mennesker er laget av...

Hva var det egentlig jeg skulle skrive om i dag?

Jeg husker ikke, jeg begynte bare å skrive, men det er jo det skriving handler om.

Vil forresten sende en stor hilsen til Kim Friele, de homofiles Rosa Parks, som satte alle kluter til, som trosset overmakten, sin bergenske konforme familie, som tråkket opp sporene for alle de som senere skulle myldre ut av skapene i tusentall...

Nå ser de homofiles klesskap like grå og triste ut som de fleste heterofiles, så på en måte er vel kampen vunnet? Nei, det er den slettes ikke.

Jeg så to muslimske gutter (eller de så ut som muslimer:) som gikk og holdt hverandre i hendene. Jeg smilte til dem, og de smilte tilbake. To små skye glidelås-smil.

Det er det lille øyeblikket jeg vil huske fra Gay Pride i år.

Ellers melder jeg om at musikken er den samme!

Like tacky og dårlig som den skal være.

Så , skjerp dere folkens, det ække fest før parykken brenner!