NÅR REVEN RASKER OVER GRISEN

Vi kjenner jo alle historien om reven og hønsegården, for ikke å snakke om den store stygge ulven og de 3 små grisene. De stakkars grisene i evig angst for skogens Don Corleone, en farlig men sensuell smukkas med skarpe hjørnetenner og et sleskt forførende smil på leppene.

Vel, det er ikke noe som heter en gratis lunsj, selv ikke i skogen., det er alltid noe lureri, et eller annet med liten skrift nederst på papiret som vi ikke får med oss i farta, eller et nytt ord som vi ikke gidder å finne ut av, men som egentlig betyr rottegift eller gjeldsofferfelle bøyd og sminket på en mer finurlig måte.

For etter noe du trodde var et gratis måltid sitter du naken igjen, ribbet til skinnet, og storebror har sett deg i kortene hele tiden, og storebror følger deg opp, det er det eneste du kan være sikker på.

Men reven? Grisen? Den store stygge ulven?

Naturen har alltid ordnet opp seg i mellom, helt til den store stygge ulven forkledd som menneske kom inn og begynte å forsyne seg, skapte rot i systemet. For det er en finurlig system skjønner du, ting henger sammen.

Og om man forsøker å overprøve det faktum at ting henger sammen, går det ofte veldig galt.

For om du f. eks gjerder inn laks i trange mærer kan du ta deg faen på at noen utspekulerte lus finner ut av at tjo hoi, her er det et nytt byggefelt vi kan erobre, og vips, helvetet er løs - lusa hviner av fryd, for aldri før har laksetettheten vært mer påtagelig, her er det plass til alle.

Og ofte blir det så tett at mærene revner, og laksen får fritt leide ut i hav og elver, begynner å svømme, treffer en vill og snasen liten laksefrøken og begynner å ha seg i kulpene opppover Tana eller Gaula, skjønner? Ting henger sammen, og kjønnsdriften er sterkere enn vettet, men dette vet du jo ikke sant?

Så er vi ved sakens kjerne, selve symbolet som får det til å gå frysninger nedover ryggen på selv den mest selvopptatte Guccifeminist - en liten rev eller en mink i bur, da helst med isblå øyne og et væskende sår på nesen - for i dette verdens beste land er ikke et menneskebarn lenger nok til å vekke empatien, nei slett ikke.

At døde pakistanske barn flyter som tøydukker i gjørmevannet gjør ikke nevneverdig inntrykk - nei, denne sesongen er det sølvrev og mink som har fått sitt øyeblikk i spotlighten.

Det siste jeg så før jeg slo over på litt mer oppbyggelig tv i går var Unni Lindell sitte som en isdronning med marsipanhud og nifse øyne - på sitt mest nedlatende og skråsikre...

Men for all del, om debatten om livets verdighet koker ned til en pelskåpe eller ikke, er vi et lite stykke på vei, men kanskje ikke ved sakens kjerne (som jeg begynte denne tankerekken med...)

For sakens kjerne er at det er noe fuckings galt et sted, og det er noen som ikke vil at vi skal finne ut av det, derfor er denne lille minken en kjærkommen pustepause, for noen....

Vi velger selv våre kamper.

Det er velstandsmenneskets privilegium.

(Hva coveret til "The Naked Lunch" gjør som illustrasjon til denne bloggen? ikke spør meg, jeg aner ikke, det var ikke der da jeg begynte å skrive, there is something rotten....)

I'M HUMAN - NO FUR PLEASE!

Poeten skrev:

"Smerten du ser i dyrets øye, er ikke dyrets, men din egen"

I dag florerer slagordet "Dyr er levende vesener, ikke mat!"

selvfølgelig på Facebook, hvor alle de skarpeste knivene velger sine saker.

JA, dyr er levende vesener, JA - dyr er mat!

For noen dager siden åpnet jeg en boks sardiner i kantina på teateret, og en kvinnelig kollega gjorde anskrik, ropte: "Herre fred, det der ser jo ut som små hele fisker! Stakkars!" hvinte hun videre. "Dette er det verste jeg har sett!"

Nordmenn og amerikanere spiser for tiden ikke ting de kan se hva er.

Vel - i et desperat ønske om at barna skal spise fisk, kan man nå kjøpe fiskepinner formet som små tegneseriefisk, men ellers er alt som smaker av levd liv en tabu på matbordet i de tusen hjem. Mat skal ikke ligne for mye på det det en gang var, og fiskehatere kan til nød plukke i seg en lakseburger på en snobbete kafe nede i vannkanten.

Fiskeslo, hjeller og halefinner skal man ha seg frabedt, og jeg har ikke en gang begynt å snakke om syltelabber, kumager og nyrer.

Hvor kommer hamburgeren din fra?

Vet du ikke at den en gang har vært en ulykkelig ku?

Eller kyllingfiléten, den store rosa svulmende greia du pakker inn i serrano og baker i ovnen men salvie og parmesan?

Vet du ikke at den har levd et trist høneliv i et lite bur, et liv som ble framskyndet av veksthormoner og annen dritt som fikk den til å vokse seg stor i løpet av 33 dager, og om den forsøkte å reise seg, så brakk den beina og ble liggende på halv tolv i det lille buret resten av sin desperate Kafkatilværelse?

Nei - du tenkte ikke så langt, nei, du gjorde nok ikke det.

Men en rev med et sår på nesen fikk deg til å gå fra konseptene?

Lage slagord som: Dyr er ikke mat?

Vel, om dyr ikke er mat, hva skal du spise da?

Du som til og med plukker av den grusomme paprikaen på Grandiosaen?

Du som sier at motebransjen er blitt politisk bevisst fordi den tar avstand fra pels?

Det er fint det, for store deler av verdens befolkning behøver ikke gå med pels.

Men noen må, på grunn av kulde og klima.

Men for all del, jeg forstår at et sårbart lite pelsvesen i et trangt bur gjør deg oppbragt.

Og det må vi gjøre noe med.

Men å si at dyr ikke er mat er direkte fjollete.

Folk har spist dyr i all tid.

Ja, det har til og med hendt at de har vært så desperate at de har spist hverandre.

Vi vet at det er sant, for Holywood har filmatisert det.

EN DYP TANKE

Min venn klager over at jeg klager over at det er så mange uhøflige mennesker.

Hun kan til og med bli litt sinna når jeg påpeker at det er ikke særlig høflig å smelle en dør i ansiktet på andre, eller snakke alt for høyt i mobilen på trikken eller andre folksomme steder.

Og - her kommer en dyp tanke:

Er høflighet og empati i møte med fremmede viktig?

Nei - slett ikke!

Når du har gått inn eller ut av en dør er du ferdig med den;

case closed, for de som kommer bak kjenner du ikke, de raker deg ikke.

Og de menneskene som må høre på detaljer om sexlivet ditt, eller andre intime tristesser når du sitter og roper i den nye i-Phone 4'rern din - vel, du kjenner ikke dem heller, de er bare noen bevegelige kjøttklumper med tekstiler på, so what the fuck liksom?

For hva skal vi med fremmede mennesker?

De er jo bare i veien, og det er alt for mange av dem som tar alt for stor plass?

For vi er generasjon MEG!

Det er MITT liv, mitt ALT.

Og på veien til suksess er det viktig å holde blikket på det som er, ja - viktig.

Ikke la seg feste ved fremmede menneskeøyne, en gammel dame som ikke tør gå i en rulletrapp, en gammel mann som fikler med småpengene i kassen - en fyllefant som rekker fram ei hånd, eller en knarker som ligger og dør 3 cm fra Gucci-skoa dine.

Men livet er ei svingdør kjære.

Ikke bli sittende fast.

Dyp tanke:

Ikke hold opp dørene for andre.

Da smetter de forbi, og du må være først ikke sant?

Hvor var det du skulle sa du?

MITT LIV SOM GUNN

Jeg kaller henne Gunn.

Hun var så vakker som liten. De la henne i en vugge.

Mor og far ville det så veldig, hadde lengtet så mange år etter henne.

Så hun ble mors livbøye, fars pike, en prinsesse som skulle arve hele kongeriket.

For Gunn var kun det beste godt nok. Blondekjoler og sløyfer.

Mor sang små sanger, far drømte store datterdrømmer.

Gunn vokste opp i en glassklokke. Nesten som i et drivhus.

Beskyttet mot den sterke vinden, selv solen ble hun forskånet for.

Den lille piken var et mirakel, en redning - en grunn til å leve sammen.

Kjærligheten var så stor og voldsom, luften i klokken var så fortynnet av omsorg, så klam av redsel for alt det onde et sted der ute at den lille dukken ikke fikk puste.

Men Gunn vokste i den milde luften - vuggen ble for liten, glassklokken også.

Mors og fars kjærlighet gikk over til redsel og undring.

Glassklokken sprakk, den lille piken gikk ut i haven, plukket på giftige blomster, stakk de små rosa fingrene gjennom stakittgjerdet, ville se alt det farlige på den andre siden.

Så mor og far festet grepet, snørte føttene hennes strammere, sa at alt det der ute ikke var noe for henne, hun var deres lille pike, slik skulle det være...

"Når du kveler barnet ditt" skrev poeten (Gro Dahle)

"så gjør du det med de beste hensikter"

Men Gunn var en smart liten dukke, spilte rollen sin godt.

Satt i den lille blondekjolen, lot foreldrene fortelle henne at alt hun trodde var sitt eget, hadde hun arvet fra dem.

Håret var etter en bestemor, pannen etter en tante, nesen lå til familien, og den bleke huden var fra farsiden og de fiolette øynene hadde vært kvinnenes stolthet i flere generasjoner, selv kjolen hadde blondebesetninger etter en oldemor på morens side.

Så - en natt, gikk Gunn ut i den mørke hagen.

Tok den lille rosa lekespaden, gravde et hull i plenen og holdt en seremoni over den rosa blondekjolen, før hun gikk inn og tok en kjøkkenkniv og skar av seg de gule krøllene.

Så gikk hun ut i hagen igjen, klatret over gjerdet, gikk ut i de mørke gatene.

Siden har ingen sett henne.

Men natten etter kom det en stor grå katt som ingen hadde sett før.

Katten satte seg på det stedet Gunn hadde gravd ned blondekjolen.

Hun hadde alltid ønsket seg en katt, men fikk ikke lov.

Faren likte ikke katter, og moren var så livredd for basiller.

I det lille huset bak stakittene sitter moren med gråt i øynene.

Faren lever ikke lenger.

Og ingen vet hvor gammel den grå katten er.

Men den sitter der fremdeles, hver eneste natt.

R.I.P Gunn - 1956-2009

DET TRANGE ROMMET SOM ER OSS

Vi som jobber med det vi gjør, vi - the storytellers, magi-jegerne, som står på scenen, foran kamera eller mikrofonen - i dette trange rommet - som er oss.

Som er blitt så konforme, så skvetne, så redde for å si høyt hva vi mener, som ikke tør ta stilling i redsel for å miste jobb eller bli kalt vanskelige - vi - som sitter musestille i kroken og venter til alle har sagt sitt, som legger oss på mainstream-vinden - garderer oss...

Vi - som er så lite generøse, som glemmer å si takk - som velger ikke å huske hvorfor vi begynte med dette, hvorfor vi gikk inn på denne smale stien som er "kunsten" - se der ja, jeg satte det vi driver med i anførselstegn i redsel for å virke for selvhøytidelig, for fuckings seriøs...

Ja, kvakk kvakk - det gjelder å holde samtalen gående, men ordene på avstand.

Vi som ikke liker folk som byr på seg selv, som er i bladet i hjemmesofaen med katt på fanget, vi som går i grå eller svarte minimalistiske klær, vi, med urolige økologiske hjerter, kildesorterte følelser, et korsett sydd i Jante - som vet at det ikke er comme il faut å like DDE eller store paljett-musikaler og serieromaner skrevet av pensjonerte flyvertinner.

Vi som er så livredde for språkblomster, adjektiver og ordet ja, vi som liker tørre tekster, hater svulstige følelser og mennesker som er barokke og prangende...

Vi som vet hva god smak er, som vet hvordan tingene skal være.

Vi - i det trange rommet som er oss...

Vi.

Den gode gamle årgangsvinen.

Som hater at den nye vinen dekanteres foran øynene våre...

Som tar på oss de gode gamle utprøvde skoene.

Som nikker megetsigende til hverandre.

Vi - som vet...

Som snører korsettet stadig strammere rundt våre politisk korrekte liv.

Som sier: Se meg, se meg!

Se meg - slik jeg vil at du skal se meg...

Speilflaten er ubarmhjertig på en mørk dag i november.

UT I LIVET - UT PÅ DE SKRÅ BREDDER

Det pågår stadig debatter på scenekunst.no

- jeg er en ivrig leser, av og til kan det hende jeg skriver et tilsvar.

For øyeblikket hevder noen unge teaterstudenter at "teatrene er alt for like" at "skuespillere ansettes på grunn av utseende" og at "de små teatrene er flinkere til å tenke nytt"

I fare for virke nedlatende og gammelklok vil jeg komme med noen påstander om det som er å leve et teaterliv i lille Norge.

For det første; det er ikke slik at teaterdørene står vidåpne så snart du er ferdig med en utdannelse. Det handler om flaks, ledige stillinger - men først og fremst handler det om å bygge nettverk, les karriere - komme inn i et miljø, vise hva du kan, hva du står for.

Og det kan ta tid - lang tid...

At skuespillere får kontrakt pga utseende, vel - ting har vært ganske tight og nådeløst for kvinner i mange år, men det blir stadig bittelitt bedre.

Enkelte teatersjefer har oppdaget at kvinner ikke mister livskraften og talentet etter fylte 30.

Det har til og med klikket inn hos regisørene at en homofil mann eller kvinne kan gestalte en hetroseksuell person på scenen

- men for all del, det handler om å holde seg i form, og tynn nok blir man aldri

(i noens øyne)...

Jeg husker selv, da jeg var ung og klar for å erobre verden, jeg husker hvordan jeg hatet de gamle sementerte gubbene og kjerringene - de som tviholdt på fortet, som sto for stagnering og hatet alt som smakte av nytenkning, ja du vet...

Nå er jeg en av de gamle sure gubbene som smiler litt skjevt i skjegget av disse unge som skal finne opp teateret nok en gang - de som kommer stormende som gale hester, som har så veldig mye de vil fortelle - som hater Les Miserables og Chicago, som mener og tror - disse unge som er selve livstegnet for vår bransje, den nye vinen so to speak...

Hurra for dem!

Og ja - teater kan til tider være for konformt, for forutsigbart.

Alt for ofte snur teatersjefene bunken av highlightere, og titter hverandre over skulderen når stykkevalgene tas, ja - det har de rett i de unge - og at teateret ikke er særlig politisk lenger er også riktig.

Men etter å ha brødført seg som freelancer i 40 år vet jeg at det er de store kanonene som spiller inn mammon i kassen, at når flaggskipet er vel plassert på hovedscenen og den lille lykten lyser rødt, kan man begynne å eksperimentere i krokene, på de små scenene...

Men teater kan aldri bare være Sara Kane, like lite som det bare kan være Les Mis.

Teater skal være mangfoldig, være noe av alt - for mange.

Så kjære dere unge fremadstormende; når dere har fått jobb, kanskje på et av de små teatrene som du mener gjør viktige ting, når du har turnert fra trøndergrensa og oppover til du ser ferten av den første samelua - (med et "viktig" stykke kunst som skal forandre verden) - men bare noen hundre skarve sjeler har sett deg i løpet av hele turnéen - og ikke en eneste hovedstadsavis har giddet å ta turen opp for å se på denne utsøkte nye vinen - vel, da kan det godt hende du lengter etter moving-heads og litt rosa strutsefjær, kanskje et slag på La Bastille også?

WEEKEND-NEGER

Har du lagt merke til dem? Weekend-negrene?

De som vasker hotellrommet ditt, kjører deg rundt i taxi, eller navigerer trikken gjennom byen en mørk søndag? De som jobber, holder landet på beina mens vi andre har fri...

Her på hotellet mitt er den blide afrikanske (weekend)damen byttet ut med en (som vi sier i nord) gall-sur peroksidbleket norsk dame, som går rundt i gangene med filla og snuser etter røyklukt og rester etter fyllefester og annet snusk...

En salmiakkens geriljasoldat på skjeivgåtte helsesandaler og med mord i blikket...

For det er som Håvard Rem skriver i den norske oversettelsen av en Cohen-låt "gamle Ahmed vasker dritten" - både her og både der, mens vi andre tar helgefri, reiser på hytta eller går en tur i vintersola.

Jess baby - slik er det.

Og fremdeles er det slik at alt for mange prosent av oss vil ha "pakket" ut av landet, men innerst inne vet vi alle at negrene og andre ikke etnisk norske arbeidstakere er gode å pakke ut i helgene og ved store høytider.

For det er, tenker vi, sikkert "en spennende dag for Josefine" å komme til Norge å plukke jordbær eller vaske rumpa til bestemor som vi ikke orker å ta vare på lenger.

Ja, vi føler oss litt snille når vi stikker noen svarte pengesedler i hånden til den polske damen som har unnsluppet menneskehandel og prostitusjon og som er så heldig at hun heller får vaske dassen hos oss, rake løv i hagen osv...

Ja, polakkene er elsket hos oss.

De er hvite, har rykte på seg for å være arbeidsomme og til å stole på, der de svarte er mer tvilsomme. Men for all del, om det kniper, pakker vi ut en afrikaner eller araber i helgen - kongeriket må jo gå rundt, og posten skal frem...

Tilbake til meg og mitt.

Min afrikanske stuepike tok meg i smugrøyking ut av vinduet i går morges.

Hun viftet med en advarende pekefinger og smilte et stort vakkert smil, fulgt av en boblende latter - tror ikke hun sladrer, i så fall er smilet hennes verdt boten Petter Stordalen skal ha for tort og svie, luftrensing og gardinvask, ha ha...

Spiller ingen roller, det er helt sikkert en weekend-neger som får jobben.

Be my guest.

Det gjelder å holde hjulene i gang.

Skal jaggu legge igjen et par hundringser til negerdama under sengen.