STRANGE FRUIT HANGING FROM THE SOUTHERN TREES

Billie Holyday sang om en merkelig frukt, mennesker som hang i trær.

Døde svarte, i den varme sørstatsvinden, kråker som hakket ut blinde øyne.

Det er ikke så veldig lenge siden Billie sang, hun som alle elsket, men som måtte smugles inn via kjøkkenet på de stedene hun skulle fylle scenen med sin rå raspende stemme.

Jeg leser Kathryn Stocketts roman "The help" eller "Barnepiken" som den heter på norsk; et skrekkscenario av en roman om de svarte hushjelpenes hverdag i USA for ca 50 år siden.

"Ville du la ditt barn sitte på samme toalettsete som en nigger?" spør en av de hvite kvinnene i boken - vel, jeg synes å kjenne igjen lignende kommentarer i Norgeslandet i dag, som f.eks:

"Jeg har flyttet sønnen min over til en annen skole, det var alt for mange muslimer der, jeg vil ikke at sønnen min skal være en minoritet." Eller: "Om en eller annen Ali hadde banket på døra og spurt etter datteren min hadde jeg smelt døra i ansiktet på ham!"

Nå vil FRP ha et eget DNA-arkiv av alle asylsøkere, og et nytt datalagringsarkiv er på trappene i dette landet som stadig hevder å være et demokrati, selv om diktaturlignende mekanismer og grep stadig innføres. Ja, i dette landet som seiler under ytringsfrihetens flagg er de fleste sjokkerte over Wikileaks.

Jeg råder alle å lese "The help" - og så snakkes vi.

Vel visste jeg om slaveriet, om Rosa Parks og alt det der.

Men at det var så ille hadde jeg helt glemt.

Og når en Høyreordfører går ut å hetser en MGP-vinner fordi hun ser ut som en, jeg skal ikke bruke n-ordet, så burde det være tegn nok på at noe er galt.

EN FLUE I SUPPA

Jeg er ikke god på smalltalk.

Det er grenser for hvor lenge jeg kan snakke om Prada, kjøkkengardiner og været.

Jeg er mer en flue i suppa, en som plopper ut med det de fleste andre tenker.

Etter 11 år på Sørlandet var jeg nesten taus da jeg endelig flyttet derifra, for på Sørlandet skal du sitte pent ved bordet å snakke om hyggelige ting som at "makrellen er kommen" eller "usj, så mye snø det er..."

Så flyttet jeg til Oslo hvor det er mer comme il faut å skyte fra hofta, vel, alt innenfor rimelighetens grenser, men det er litt mer futt og fart i diskusjonene her på Østlandet.

Men det er lenge siden kunstnerne sto på bordet og brølte, stakk hverandre med gaffel eller kastet rødvin eller aller helst absint på hverandre.

Nå er folk så arbeidsomme at de synger seg opp for å danse jazzballett, og kunstnerne er redde for å tale Roma midt i mot, vi skjelver rundt stipéndtider, unngår å fornærme teatersjefer, de fleste sitter pent ved bordet og nipper til et glass rødvin eller en Farris.

Vi lager ikke spyflekker med duken, eller fyrer av gloser som:

"Hva faen er det som skjer med norsk teater?"

Nei, vi smiler pent og prøver så godt vi kan å skjule redselen som lurer et sted like bak øynene, den desperate skrekken for ikke å ha jobb neste år, mens vi sniker oss inn i studio og leser inn jingler for Priors kyllingservelat for å få endene til å møtes...

Å, som jeg savner 70-tallet da vi trodde på noe, ville noe, hadde en mening om alt mulig, ikke var sånn "nei, nå snakker vi om noe hyggelig dere!" Den gangen vi engasjerte oss i det som skjedde, gikk i tog og sto på barrikadene og brølte ut vår frustrasjon!

Nå er vi blitt "meg og rollen min folket" som klager i det stille i kantina eller i korridorene, som ikke tør si i fra når teatersjefen trer et dødskjedelig reportoir ned over ørene på oss, og Hakkebakkeskogen er det eneste stedet en skuespiller kan folde seg ut...

Men når har en enslig svale av en teatersjef sagt at teateret må bli mer politisk, at vi ikke gidder fler "i en sofa fra Ikea sitter far og denger mor-historier" - vel, vi får se...

Så, jeg gleder meg til at vi kan bære oss litt på scenen snart, brøle fra sidescenen, ikke bare mumle ut våre små replikker som om vi var på et museum og var livredde for at malingen på den gamle scenografien skulle karakkelere, eller at lysekronene skal falle ned.

"Nokon kjem til å komma" skrev poeten.

Jeg er jævlig spent på hvem det er!

Vi er ennå ikke kvitt snøen som falt i fjor...

Og stadig laver den ned.

ÅNDENES HUS

Jeg har aldri sett et spøkelse, men jeg avviser ikke at de finnes.

Ei heller tror jeg på Gud, men jeg vet at mange gjør det, og jeg feier ham ikke unna sånn uten videre. Jeg tror på en kraft, noe større, men nødvendigvis ikke en kraft som styrer det hele.

Jeg tror mer på Snåsamannen enn jeg tror på Gud.

Gubben fra Snåsa har jeg sett, mens Gud stadig glimrer med sitt fravær, selv om han har fler tilhengere en Snåsamannen.

Vel, vi er alle avhengige av å tro på noe.

For øyeblikket spiller jeg i filmen DUNDERLAND som skytes på det sagnomsuste stedet Gullbekkheia noen mil nord for Mo i Rana (en film som er tuftet på virkelige hendelser)

Og, det sies at det spøker på Gullbekkheia.

Det er mulig.

Jeg har oppholdt meg alene i hovedhuset, på dagtid og i dagslys riktignok, men ingen skygger, ånder eller overnaturlige personer har åpenbart seg for meg.

Men jeg kan kjenne kraften av levd liv, gråt og latter som sukker i det gamle tømmeret.

Denne gode tryggheten i gamle gulv, planker som mennesker har gått på i mange hundre år.

En laminatfri sone, en stabel med gamle ukeblader fra 1945 med tekster fra før staten Israel ble opprettet, falmede tidskrifter med gode husmorråd og kakeoppskrifter fra en annen tid.

Se på strikkegenserne til jentene på bildet over.

Det lages ikke slike plagg lenger, og det bygges ikke hus som de som ligger på Gullbekkheia. Men hus som er nye i dag vil en gang få patina, sjel og sukkende vegger.

Det vil henge igjen gråt og latter fra oss som lever nå.

For selv mennesker med iPhone og iPad lever ikke evig, en dag har vi sendt vår siste mail, twittret for siste gang, og vårt testamente vil være digitalt og evig, på samme måte som gamle vegger gråter evig i natten på forlatte hus.

Første gang jeg gikk inn på tunet på Gullbekkheia sa jeg:

Hi tunet, hei låven, hei huset! Her er jeg.

Jeg har aldri vært her før, men jeg vet at dere har stått her lenge før mine forfedre ble født.

Jeg tror det er viktig å snakke med gamle hus.

Det er ikke noe mer mystisk enn å be til Vår Herre eller ta en telefon til Snåsamannen.

Så når jeg sitter og venter på neste tagning snakker jeg litt til veggene...

Og jeg får bare en svak knaking til svar.

Og - det er helt ok.

Huset bryr seg vel strengt tatt ikke om hva jeg sier.

Og vegger kan ikke snakke, har jeg hørt...

Men om de kunne?

NEVER LEAVE THE HOUSE WITHOUT MAKE UP!

I går var det Blog-Awards i hovedstaden, jeg var verken nominert eller invitert.

Vel, jeg er ikke rosa, ikke fotballfrue, ei heller papirløs flyktning -

jeg er bare A GAY MANS BLOG TO THE GALAXY

som skriver om dette og hint, mest hint.

Om få dager har jeg premiere på forestillingen JUST ANOTHER FUCKING DIVAQUEEN,

der manuskriptet nettopp er bloggen min, og her skal det hevnes at jeg ikke teller på rangeringslistene av viktige bloggere i furet værbitt-landet.

For DIVAQUEEN frekventer ikke de hippe stedene i Oslo, er ikke ofte å se på den røde løperen der ting skjer. Han sitter heller ikke i godstolen hos Jahn Thomas og får øyenbrynene nappet eller anuset bleket, nei - DIVAQUEEN er en stri gammel sjel som sitter bister i sitt forblåste lille fjordhøl nordpå mens fiffen venter på våren på sydligere breddegrader, og deltar i middag for 4, eller sitter i Skavlan-sofaen og snakker om krig og fred og sånn.

Der superkjendisene og rosabloggerne stadig kretser som fluer rundt spotlighten har DIVAQUEEN satt seg midt i kjørebanen i cyberspace og scanner verden via sin supre lille Mac - skriver om alt fra Lofotfisket til det siste innen øyevipper, krisa i Egypt og Michelle Obamas gule brokadekjoler, hø hø...

Og hans mantra er:

NEVER LEAVE THE HOUSE WITHOUT MAKE UP!

(viser du ditt sanne ansikt er det ikke bra for brutto nasjonalprodukt)

Rosa blogg himmelens første bud er:

Vær vakker, vær velkledd.

Ikke lukt annet en ekslusivt, for all det, ikke lukt menneske.

Ikke vis deg fram andre steder enn via Photo-Shop.

Vær venn med Petter Stordalen, til nød Ingeborg Sørensen.

Ha Shantaram på nattbordet og drikk VOSS.

Ikke spis mer en 500 gr rødt kjøtt i uken.

Og ikke svett.

Vel, fuck them if they can't take a joke!

SHOOTING IN THE WINTER DUNDERLAND

(notater til meg selv)

Langt inne i skogen, snøtunge graner på geledd, mørk vinter.

Kamera glir stille på en dolly, en beltebil kjemper seg fram i snøen.

En forlatt gård, en elv, et "blair witch project-scenario" rulles opp under en blek himmel.

Vi er i gang med innspillingen av Finn-Erik Rognan og Nils Johan Nesses film

DUNDERLAND.

En av mine favorittsanger er "HOUSE WHERE NOBODY LIVES" av Tom Waits.

Jeg elsker gamle hus, forlatte hus som bærer i seg historier.

Der veggene sukker av sorg og latteren henger igjen som spindelskjøre toner i krokene.

Tegn er risset i gammelt tømmer, stiene tråkket opp av mennesker som ikke lenger er.

Jeg spiller Ulrik i denne filmen.

Jeg er ikke helt sikker på hvem han er, men jeg tror han er en gammel, bitter skuespiller.

En som aldri fikk de helt store rollene, som er henvist til sin plass ytterst i rekken og nederst på rollelisten.

I dag har han flyttet inn i huset der alt skal skje.

Han har pakket opp sin lille koffert, noen få ting, en pyjamas, en toalettmappe.

I et stusselig lite rom, en seng, en pinnestol.

Slitne og fragmentariske er tankene akkurat nå.

Der ute lyser himmelen mørk blå med stjerner.

Vi er i første uke av innspilling, fine folk, ro og god stemning.

Det er noe underlig med det å nærme seg en rollefigur.

Jeg vet ikke så mye om ham ennå.

Men det var noe med den pyjamasen, en følelse av noe fra en gang for lenge siden, noe glemt som klikket inn og steg til overflaten.

Og - det er en slags metahistorie, teater i teateret, tror jeg...

Vel, du trenger ikke lese dette, det er bare notater til meg selv.

Ulrik?

Han har en varm blå boblejakke.

En slags begynnelse...

TULIPANER OG EN PLUTSELIG VENNLIGHET

Jeg haster gjennom snødrevet i den lille byen i nord.

Jeg har akkurat landet med flyet fra Oslo.

Jeg skal begynne på opptakene til spillefilmen Dunderland.

Nattopptak på noe helt annet i Oslo og alt for lite søvn henger igjen fra siste uka.

En liten jetlag napper i nervesystemet, men det var tulipaner til en venn jeg skulle ha.

Jeg stimer inn i en blomsterbutikk.

"Har dere tulipaner?"

Ja, det har de. Det står tre små buketter igjen. Det er lørdag, og snart stengtetid.

"Gir du meg de tre siste til en billig penge siden du skal stenge?"

Den unge jenta ser på meg, sier:

"Jeg har jo ikke lov til dette, men ja, du skal får dem for 149 kroner, ok?"

Fint, sier jeg og snakker i telefonen, er så busy vettu, ha ha..

Kjenner at jeg er så sliten at jeg nesten segner om foran en hylle med blomsterfrø.

Jeg tenker at jenta må rappe seg med å få pakka inn disse jævla tulipanene, mens jeg prøver å klikke fram nummeret til taxi på i-telefonen...

Det kan da ikke være så vanskelig å pakke inn tre bunter med tulipaner!!!

Jeg skal til å si ett eller annet ikke så hyggelig da jeg plutselig ser at hun står og ser på meg med store blå øyne...

Ja? spør jeg.

Jentas ansikt lyser opp i et forlegent litt tilbakeholdt smil.

"Du er den flinkeste skuespilleren jeg vet om" sier hun stille.

"Jeg har bestemt meg for å prøve å bli skuespiller på grunn av deg"

Øyeblikket stopper opp. Jeg står helt stille med telefonen i hånden.

Kjenner at denne plutselige vennligheten får øynene mine til å renne fulle.

Jeg står og ser på dette lille mennesket som kanskje er 18 år, en jente med store blå øyne og en rull sløyfebånd i den ene hånden.

"Takk!" sier jeg, "tusen takk, nå ble jeg glad. Det er nesten ingen som sier slikt lenger"

"Jeg mener ikke å være frekk" sier hun.

"Du er ikke frekk" svarer jeg " du skjønner, det meste med det å være skuespiller er å gå rundt å føle at man er dum og ubegavet, og akkurat i dag er jeg mindre enn ubegavet"

Jenta smiler. Rekker meg tulipanene. Jeg betaler, går ut i snøværet.

Kjenner en plutselig letthet i kroppen.

Noen små vennlige ord.

Så enkelt.

Så jævla vanskelig...

BIG TIME?

Snart er det verste over, snart kommer lyset, dagene blir stadig lengre.

Vi har sendt ut Maria Amelie, og alle som var "så drittlei" henne kan puste fritt.

Nå er det "skyhøye" strømregninger, glatte fortau og sjøkabelen som forsvant det handler om.

Og i Kairo hardner frontene, 10 mennesker er drept, mange hundre er såret.

Vi følger så vidt med, med den ene øyet halvveis åpent mens vi venter på bedre tider.

180 millioner kroner tikker inn i statskassa hver eneste dag på grunn av krisa i Egypt, so what liksom, vi har det jo så fælt her på berget. Og nå skal Lofoten og Vesterålen utredes.

Skreien har kommet med lever og rogn, feit og fin, og jævlig dyr den også!

"Tell old Pharaoeh, let my people go!"

Jeg har ikke blogget på mange uker, jeg har ikke hatt tid eller lyst.

Er egentlig drittlei dette med nettet, Twitter og Face, blir litt kvalm av meg sjøl.

Hvem bryr seg om mine film og tv-roller, ja, hvem bryr seg?

Eller kan jeg påvirke eller omvende verden med denne hersens bloggen?

Nei, jeg tror ikke det.

Når folk skriver på nettet:

"Jeg er så drittlei denne papirløse russiske kjerringa!"

tenker jeg at verden får seile sin egen sjø - jeg tar en Rhett Butler og sier:

"Frankly my dear, I don't give a damn..."

Snart starter et nytt skihelvete på fjernsynet.

Snart skal nordmenn samle seg om det de er aller best på, det å tro at de er best

- på det meste...

Nå skal selvbildet pusses, selvtillitten smøres med Blå Swix eller hva det heter...

Vel, det er ikke så godt skiføre i Kairo, men kampen for demokrati vil pågå.

Folk vil kjempe for sin frihet, en frihet vi selv tar som en selvfølge.

Så selvfølgelig at vi ikke en gang gidder å bruke vår demokratiske rett til å stemme.

"Jeg tror ikke på politikere og den dritten der!" hører jeg stadig.

Vi venter på våren, det er mer enn nok.

Så må vi få kåret en MGP-vinner, ja stort sett, noe er det hele tiden.

Tror jeg skal bli en sånn rosa blogger.

Skrive litt om klær og sminke, festlige ting.

Er så jævlig lei krig og fred og sånn...

"Opressed so hard, they could not stand."

"Let my people go!"

Oj, der kommer sola!