FRP - "Julia Brännström verden"

FRP rir videre på sine halvblinde og døve hester.

Jeg hadde så vidt rukket å fordøye Siv Jensens Lady Macbeth-monolog til sine pappenheimere, da underskjønne og pur unge Julia Brännström legges ut på YouTube i all sin ureflekterte prakt.

Så, på vegne av alle oss sagmuggens riddere skriver jeg dette.

Det er ikke lett å bli kunstner, veien er lang, full av nederlag, mest nederlag, og svært få av oss blir truffet av de store lyskasterne, når fram til de største scenene.

Men vi vet at de største drømmene fødes på de små stedene, på musikkskoler, i øvingslokaler og grendehus i forblåste fjordhøl.

Og ofte er drømmen større enn talentet, større enn virkeligheten.

Tross dette fødes nye drømmer hver eneste dag, og noen få av dem innfris..

Noen drømmer om scenen, andre om politikken.

Ok, vi har hørt FRP's argumentasjon om kulturens unyttighet før, men når et så ungt menneske som Julia Brännström går på talerstolen og hevder at "kunstnere kan heve stipend helt til de går av med pensjon uten å produsere en dritt" reagerer jeg sterkt på vegne av oss alle.

Dette er ikke sant.

Selv søkte jeg Statens 3-årige arbeidstipend i 19 år før jeg endelig fikk det, og i løpet av de 3 årene skrev jeg like mange teaterstykker som til sammen ble sett av over 70 000 mennesker.

Så for de ca 200 tusen kronene jeg fikk før skatt, gikk ganske mange penger tilbake inn i systemet på grunn av denne tildelingen.

Ok?

Og mange fikk en fin opplevelse i teatret, og jeg ble synlig, fikk ny guts til å skrive, ja, stort sett, stipendet var veldig bra for meg.

Og nå kunne jeg selvfølgelig søke garantilønn som kunstner, og leve herrens glade dager på sofaen med rødvin på bordet resten av livet?

Vel, det er ikke slik det fungerer.

For å få garantilønn må du produsere, ha produsert, og når du endelig får den, er du så etablert at du ikke trenger den, skjønner du Julia?

For når du er etablert tjener du penger, og om du tjener mer enn garantilønnen er, så får du den ikke. Det glemte du å si fra talerstolen.

Det er ikke slik at du kan skrible ned noen dikt, sende dem inn til Kulturdepartementet, for så neste uke gå i banken å heve stipendet som kommer automatisk resten av livet.

Stipend og støtte sitter veldig langt inne, og det går ingen automatikk i det, og det handler ikke om å ha venner eller kamerater...

For veien til kunstnerskap er lang, veldig lang.

Men i politikken er veien til talerstolen hos et av landets store partier forbausende kort.

Ok, du sier at du ikke får penger for å jobbe med politikk, nei, du får ikke det, ikke ennå, men i god FRP-ånd er du sikkert på lønningslista ganske snart, for FRP trenger slike unge, ureflekterte mennesker som deg for å kunne fremstå som så lite seriøse som de egentlig er.

Selv fikk jeg heller ikke så mye penger i begynnelsen.

Det tok faktisk lang tid. Jeg begynte som 16 åring, som deg.

Da jeg var 48 år fikk jeg mitt første stipend.

Og først i dag, i en alder av 55 år, kan jeg si at, ok, jeg tjener bra.

Og jeg koser meg med hver eneste krone, for jeg har "worked my tale off" for dem, og jeg

finner meg faen ikke i at du Julia Brännström står på talerstolen å stigmatiserer en av de mest hardtarbeidene gruppene i arbeidslivet!

Og ja, det handler om penger Julia!

Men uten oss, og med dere ved roret, blir Norge et fattigere land

Jeg syntes jeg så en ballansekunstner stå på hodet på scenen under landsmøtet i FRP?

Og en slik kunstner holder seg i ballanse av ren pur vilje!

Der har du oss Julia, med ren pur vilje jakter vi på drømmene.

Vi er som dere, som sopp, som vokser stille om natten, popper opp alle steder.

Vi har foten i døren, og vi nekter å flytte den...

"THERE AIN'T NO SUCH THING AS NATURAL BEAUTY!" Dolly Parton

Photo: David Lachapelle "Amanda Lepore" as Marilyn

*

Replikken over er hentet fra filmen "Steel Magnolias" og er kjempevittig.

Bare Dolly Parton slipper unna med en one-liner som den.

For to år siden sa hun fra scenen i Oslo Spektrum

"Takk for at dere kommer, takk for at dere har betalt disse uanstendig dyre billettene; dere aner ilkke hvor mange amerikanske dollars det koster å se så billig ut som jeg gjør!"

Ære være countrydronning Dolly for humør og endeløs slagerparade!

I disse MGP-tider, hvor alt handler om kjoler, fjær i ræva, hår og sminke, og med Tina Turner-konserten på NRK1 i går natt friskt i minne, er det ikke lett å henge med i svingene når minneboka er full og aldreren har bikka 50.

Særlig ikke når den lille lyseblå badebuksa fra Bjørn Borg er hentet fram fra en glemt sommer og forgangen figur, og du står foran speilet som en hvit deformert medisterpølse i all din prakt.

Da hjelper det ikke at du en gang var en av de som "rula" Oslo, og hang i baren på Safari, Bajazzo og andre utesteder som dagens "rulere" ikke har hørt om engang.

Men WTF, vi lever, og det er mer enn vi trodde den gangen det gikk en kule varmt på mid-80-tall, skjønner? Og fruktene av at man ikke har spist karbohydrater siden 1. januar kan så vidt merkes på pusten og trusestrikken, jo da, det blir vel sommer i år også..

Men naturlig skjønnhet, hva er nå det?

Er det ubarberte legger, opparbeidede dobbelthaker, bilringer og høyt tannkjøtt?

Vel, forleden var det en ung kollega som trodde jeg var 41 år, altså 15 år yngre enn det jeg er. Ble jeg glad? Nei, ikke egentlig. For alder spiller ingen rolle lenger.

Tina Turner i går, Dolly, 70 år begge to, og Mick Jagger, ikke sant?

Det er bare Paris Hilton og Jan-Thomas som tror at livet er over ved 40.

Vi andre, ok, det har blitt litt tyngre å nå ned til skolissene, vi kan ikke drikke 4 flasker rødvin, riste på hodet og gå rett på jobb lenger, og tastene på Mac'n blir stadig mindre her jeg sitter.

Men vi henger med, Twitrer, Facer, blogger og følger med i debatten.

Det er en slags naturlig skjønnhet i det også, klore seg fast, forhåpenligvis med verdighet, dårlig hukommelse og tonnevis av humor.

Jeg tror naturlig skjønnhet er øyet som ser, vel, bildet i speilet blir stadig mer utflytende, men som beloved Karen Blixen sa det:

"Speil er ikke lenger hva de var!"

Sukk, og Hello Dolly!

Og til alle skrikebertene i MGP, sleng dere i veggen!!!!

I beste fall, ta noen sangtimer, og ta det der med stylingen når tonen sitter.

My oh..

STELLA BY STARLIGHT

Var Stella for afrikansk? Noen spede stemmer hevder det.

Vel, muligens, fra snippen og opp, men ellers gikk hun Britney og Lady Gaga en høy gang med musekort gullkjole med strutt, høye hæler og tung slut-sminke.

Det er for enkelt å si at artistens afrikanske opprinnelse spilte noen rolle, saken er den at Stella ikke er noen god sanger, og låten "Haba Haba" er heller ingen soleklar hit, og de fleste av oss vet at musikalsk sett har Afrika mye mer en det vi så i går å by på, mye mer.

Mange av oss er forbi det stadiet at vi ikke tør si eller skrive "neger", på samme måte som mange av oss roper "homo" etter hverandre, eller "holdt kjeft kjerring!" til venninna vår - men det handler selvfølgelig om timing, og med en selvfølgelig menneskerespekt i bunnen.

For du kan godt si "motherfucker!" til et menneske i NYC, du må bare vite når og hvordan du skal gjøre det.

Når dette er sagt, tar jeg fullstendig avstand fra alle de rassistiske kommentarene som flommer på nettet etter Stellas nederlag i går. Slik ting sprenger alle etiske grenser!

Her i Oslo, nærmere bestemt på Grønland hvor jeg bor, lever vi midt oppi det so to speak.

På 37 bussen er vi av alle raser der vi trykker oss sammen, og uten humor går det ikke.

Og, jeg driter i hvor folk kommer i fra, så lenge de er hyggelige og ikke slenger dritt.

De eneste som mistrives i vårt nabolag er sure FRP-kjerringer med store gulløredobber og bleket hår, sånne som har ligget så lenge i solariumet at de ville ha fått trøbbel i passkontrollen, mo ha...Og selvfølgelig et par ølgubber på benken ved Botsen som sier at "detta landet er ikke værendes i med alle dissa svartinga" - men de sitter nå der og jamrer seg dag ut og dag inn uten å lette på rassen for å bidra med noe som helst.

Stella er en søt jente, men en bitteliten sangstemme.

Og en drøm som kanskje er et par nummer større en det hun kan makte.

At hun er fra Afrika?

Who cares?

HVEM ER DET SOM TIGGER?

På vei opp Karl Johan i sommervarmen i går ble jeg stoppet ti ganger av fremmede mennskesker som ville meg noe.

Spørsmålene var disse:

Vil du begynne å trene på Elexia? Hvorfor ikke det? (Syns du jeg er feit?)

Vil du støtte "Leger uten grenser?" (Tja?)

Hvem leverer strømmen din hjemme? (Fuck you, det har ikke du noe med!)

Vil du vinne en splitter ny hvit iphone 4? (Nei!)

Vil du støtte de krigsrammede i Libya? (Nei, jeg liker ikke bombingen i Libya!)

Vil du kjøpe denne tibetanske bønneboken? (Nei takk, ikke i dag!)

Vil du ha raskere bredbånd? (Nei takk, jeg er fornøyd med ruteren hjemme!)

Vil du kjøpe Krigsropet? (Nei, vet du hva, dere ekskluderer homofile, fuck off!)

Vil du komme opp å spise billig pizza på Mamma Rosa? (Ikke nå, men ellers takk!"

Vil du ha denne HELT GRATIS boksen med seloljekapsler? (Nei, det vil jeg ikke!)

Vet du ikke at selolje er sunt for deg? (Vel?)

Så plutselig:

"Har du en tier til litt mat?"

Jeg kvepper.

Jenta i de skjeive skoene og den lysegule boblejakken svaier på asfalten foran meg.

Til henne har verken våren eller varmen kommet.

Hun står der, munnen er en bresprekk av et smil, huden vissen og kefirhvit.

"Ja, det har jeg!" sier jeg.

Jeg gir henne en tohundrekroning.

"Å, Gud velsigne deg!" sier hun med knekk i knærne.

Jeg kjenner øynene mine blir våte.

Det er bare to typer mennesker som sier Gud velsigne deg, det er prester og amerikanske presidenter (og narkomane som ikke lenger har noe å tro på)

Nå må vi bli kvitt disse tiggerne! er refrenget i Norge.

Vel, etter å ha gått opp Karl Johan i går spør jeg:

HVEM ER DET SOM TIGGER?

NOEN GÅR STILLE GJENNOM LIVET

Jeg omgir meg med kunstneriske mennesker.

Folk som hele tiden streber etter å realisere seg seg, har 100 prosjekter på gang, 1000 drømmer som skal virkeliggjøres. Jeg elsker slike mennesker.

Men av og til blir jeg så trøtt på dem. På meg selv, på mine venner.

Vi, som ser det meste av teater og kunst, som reiser rundt, samler inntrykk, skriver, synger, spiller og maler.

Vi, med den gode smaken, som passer oss for ikke å overdrive, som kler oss i sort og gråtoner, som har de riktige meningene, de ikke alt for store smykkene, som hever våre glass ved bordene, som er enige om det meste, som vet hvordan ting henger sammen, hvordan alt skal være. Vi, som har glemt å tvile...

Vi som ikke bruker handleposer av plast, som har et økologisk tøynett i de dyre designveskene, som ikke spiser mat med tilsetningsstoffer, som handler fairtrade, har fadderbarn og en grønn urtedrikk i en miljøvennlig flaske med oss på jobben, som har sluttet med alkohol og heller har hang til yoga og meditasjon, som er trøtte på verden, men stadig leter etter steder vi kan smykke oss med, oppdage, som aldri gir opp jakten på det genuine.

Vi, som vil ha det vakkert rundt oss, som har som mantra å kjøpe få, men dyre ting, som hater Siv Jensen, som er for innvandring, som mener at fugler i bur er en uting, og at pels er noe grusomme greier, som ikke spiser karbohydrater eller junkfood, men drikker dyrt kildevann fra en kilde et sted, spiser løvetann til en kilopris av 233 NOK med parmesan fra Lucca, som er på workshops i selvinnsikt og stadig kommer til ny erkjennelse, som er så selvopptatte at vi ikke selv forstår hvilke drittsekker vi er i vår streben etter å redde verden...

Av og til savner jeg stille mennesker, mennesker som går ydmykt gjennom livet, som er fulle av undring, som sier at de ikke vet, som kan se skjønnheten i de små tingene, som kommenterer våren, den gode osten, de ørsmå tingene, at linerlen er kommet, at ringblomstene såvidt har stukket hodet opp av jorden.

De som lager sine egne fiskekaker, som bygger sine egne hus, som ikke mener noe om absolutt alt, som ikke analyserer seg selv og omverdenen ned til minste lille detalj, å, som jeg savner slike mennesker. Mennesker som lytter, som ikke bare elsker lyden av sin egen stemme, mennesker som synger feil sanger, som deklamerer platte kjærlighetsdikt, synger karaoke på tacky pianobarer, som leser Sagaen om isfolket, som går på bingo og handler via Elloskatalogen, som spiser hamburgere og drikker hardcore cola og steker flesket sitt i Melange margarin av verste sort.

Mennesker som ikke sier: Jeg føler at jeg ikke blir sett!!!!

Jeg savner mennesker som ser.

Som ikke bråker, som går stille gjennom livet.

Noen ganger hater jeg mitt eget speilbilde...

My oh...

Som vi stinker, de fleste av oss.

FRA EN GRESK BALKONG

Det finnes svært få uutforskede steder på jorda.

Jeg våkner av fuglekvitter og bølgeskvulp på Hotel Aliki på Symi, en gammel villa fra 1820, gjort om til hotel. De sjøgrønne sjalusidørene står vidåpne mot havet, lyset siver inn i striper på det mørke mahognigulvet, ertegrønne gardiner blafrer lett i vinden mens fiskebåtene drar ut for å sette garn. Nesten litt Lofoten her nede, bare andre lukter og lyder, men et kystsamfunn, ei lita øy tett ved grensen til Tyrkia, med brunbrente seige små menn, og enda mindre kvinner i sort, stabbene oppover de 599 trappetrinnene til toppen av byen.

Symi.

Som sagt, det finnes ingen flere steder å oppdage på jordkloden, men Symi er next to perfection av det Hellas kan by på. Ikke så mye turister nå i mai, ikke for varmt, og noen minutter unna ligger stranda med gudegod taverna med mat som ingen gesjeftig kokk har satt sitt moderne crossover-preg på, bare plain mat, stifado, souvlaki eller traveren gresk salat med tomater som har vokst sakte i sola og gått til himmelen sammen med feta, løk, agurk og oliven.

Jeg våkner tidlig. Jeg er her for å konstruere plottet til mitt neste teaterstykke.

En svær episk fortelling med mye å holde styr på, paralelle historier, og et titalls menneskeliv som skal krysse hverandres spor i løper av noen timer. Å ja, arbeidet går fint, jeg sitter med en og en halv akt på papiret, men slutten, den helvetes slutten sitter som vanlig langt inne.

Men morgentimene er gode for fintenking, for detaljer.

Hjernen er iskald og klar, og jeg sitter med brikkene på sjakkbrettet, flytter dem rundt.

Hvem behøves, hvem behøves ikke, hvem skal få et nakkeskudd i dag?

Det fine med å skrive er at du kan leke Gud for en stakket stund, det er du som bestemmer, noen få uker til - før dramaturgene kommer med rødblyanten, skuespillerne begynner å løfte teksten opp fra papiret, regissøren og resten av crewet kommer til, og alt overflødig skrelles vekk.

Og historien tar nye veier som forfatteren ikke har tenk der han satt på en balkong i Hellas og ante fred og ingen fare. Slik skal det være. Teater er teamwork, gi og ta, men det er alltid teksten som ligger i bunnen, ja, om man velger en tekst som fundament for det som skal vises på scenen.

Men hvorfor reise vekk for å skrive?

Hvorfor sitte på en balkong ved et fremmed hav når man skriver om noe som skjedde i eget land? Det sies at man først ser fjellet når man er kommet på avstand, og jeg elsker aldri Norge mer enn når jeg ikke er i det. Og forfattere har reist vekk for å skrive i all tid, uten at jeg skal begynne å nevne de store kanonene. Men jeg forstår Henrik og August, som pakket snippeesken og forlot ferdlandet for å kunne puste ny luft, se andre ting.

I natt klikket jeg meg inn på norske nettaviser for å se hva som skjer der hjemme, og du vet, du har hørt det før:

"Slik blir Siv Jensens Norge!" og "Monsterflåtten er på vei!" og "Hvem er Norges meste sexy??" og "Vil du Erna eller Jens?" - ikke særlig kreative og inspirende overskirfter, ha ha...

Nå står solen høyt på himmelen her.

Der nede skramler de med kopper og kar, der lukter nybakt brød fra bakeriet.

En liten røyk på balkongen, så ned til frokost.

"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikje kva det er."

Fredag 6. mai - havnen i Symi.

Å VENDE DET ANDRE KINNET TIL..

Jeg sitter her på en balkong, på en øy, ser utover Egerhavet.

På nettet flommer nyheten om at Osama bin Laden er død mot meg.

De amerikanske flaggene vaier ved Ground Zero, og ja, jeg forstår at store følelser er i sving, at mange mistet sine kjære i 9/11 - også muslimske menn og kvinner, mødre, fedre, barn og slektninger fikk en tung beskjed den septemberdagen.

Ja, jeg forstår følelsene, også ønsket om hevn.

Men alt i meg stritter mot å feire et menneskes død.

Hele fundamentet i den kristne tro er å vende det andre kinnet til, elske sin neste, respektere alle mennesker, at, alt dette vet du - men i dag tenker jeg - har vi ikke "prøvd" religion lenge nok? Har vi ikke sett at den ikke fungerer? Og er det ikke snart tid for litt justering?

For hver gang vi føler oss truet, når ting rammer våre egne, omgår vi de ti bud, påstår at nå er det andre lover og bud som gjelder.

Å drepe har også vært prøvd lenge nok. Vi kan ikke drepe alt vi ikke liker.

Hitler hadde mistro til jødene, derfor bestemte han seg for å utrydde dem.

Verden sliter med sårene fremdeles.

Som sagt, jeg forstår alle følelsene.

Men jeg kan faktisk ikke frembringe noen slags glede over at Osama bin Laden er død.

For nye farer, mennesker vil dukke opp, og vi vil forsette med å drepe alt vi ikke liker.

Jeg mener at religion som styreform er utdatert, at vi må begynne å titte inn i hatets drivhus, i våre egne hjerter og hjerner der ting gror, vokser seg til farlige skyggeplanter ingen vil vedkjenne seg når de plutselig og helt uvenentet begynner å blomstre foran øynene våre.

Ondskapen er ikke alle de andre, den er midt i blandt oss.

Den kan til og med være oss selv.

Selv KRF vil fjerne den kristne formålsparagrefen.

Er det ikke snart på tide å ta til vettet?