EN BLONDINES DYSTRE FROKOST

4. august 1962 tidlig om morgenen var det over.

*

Døden kom til Helena Drive i Brentwood California.

Døden kom med bud, en ubuden gjest på tassende føtter av medikament-rus og svette dundyner, rosa laken av sateng, døden kom til sengen i det triste rommet med nedtrukne persienner og uåpnede handleposer.

*

Ute i dagligstuen lagde noen en frokost som aldri skulle spises.

En støvsuger startet opp, menn i hvite overtrekksdresser sandblåste teppene, hvisket ut alle spor etter liv. Noen løftet av et telefonrør, den hvislende lyden av et helikopter som fløy lavt over englebyen som var i ferd med å våkne.

Papirer ble stuet unna, telefonlogger slettet, noen snakket lavt ute ved swimmingpoolen, det skulle bli en het dag...

Norma Jeanne Baker var død.

*

"Ingen fortalte meg at jeg var vakker.

Alle små piker burde få høre det, selv om det ikke er sant"

- Marilyn Monroe lot denne replikken falle i et intervju.

Nå heter kvinnene i englebyen Anna Anka og Nicole og Paris.

Små tynne damer med mopse-hunder i Cucciveskene tripper opp og ned Sunset Bld.

Drømmen om berømmelse lever i oss alle, men mest i Holywood.

*

Monroe har for all tid blitt stående som et symbol på Holywood, på godt og vondt.

Ingen som henne har festet grepet om ettertiden.

Jeg ser henne over alt, i går så jeg henne på en ny kolleskjon kjoler hos H&M.

På vesker, buttons, posters og nøkkelringer.

Marilyn Monroe er kvinnen som nekter å dø.

Den lille avviste piken som fremdeles holder en hel verden i sitt sensuelle favntak.

*

Nok et teater i Norge har bestemt seg for å sette opp mitt stykke om henne.

Stykket heter NOBODY'S BABY.

Det handler nødvendigvis ikke om henne tenker jeg, det handler om kvinners rolle i samfunnet, i filmindustrien, kvinners status i det store og det hele.

For, ja, det raser en debatt om kvinners plass i verden, snart 50 år etter Marilyns død.

Der Monroe tjente 100 tusen US-dollars, tjente hennnes mannlige motspiller det dobbelte.

Idag tjener kvinner 8 kroner der en mann tjener 10 kroner, for det samme arbeidet.

Vel, nå har Audun Lysebakken nedsatt et kvinnepanel for å utrede bl.a dette, vi får se hva de kommer fram til, vi får se...

*

I Holywood i dag, når kvinner hever røsten, tar på seg mannsrollen, blir de betegnet som vanskelige, som BITCH, men alt dette vet du jo...

Det sto en artikkel i Dagbladet her om dagen, den handlet om Meryl Streep.

Hva er det med henne? sto det.

Det er "simpelten så banalt som at vi tror på henne" skrev skribenten.

(og så var det noe om at hun egentlig er for gammel for Holywood)

Og Monroe, vi trodde på henne også, hun kom mot oss, rett ut av duken.

Derfor er det for enkelt å forklare henne bare som et avvist pikebarn, en farløs jente.

Jeg tror det handlet om talent og om vilje, mest om vilje, og teft.

Noen år før sin død brøt hun med Holywood.

Flyttet til New York, giftet seg med Arthur Miller og startet sitt eget produksjonselskap.

Det var et stort steg videre for denne sterke viljen.

*

Det ble ingen frokost i Helena Drive 4. august 1962.

Hvorfor får vi aldri helt vite.

Men selv om kaffen ble kald i kannen og brødet tørket på brettet, fikk Monroe en plass i evigheten, en stjerne på himmelens walk of fame.

Den skinner like sterkt, kanskje sterkere enn da hun levde.

Å, du var vakker Marilyn!

Alle små piker behøver å høre det!

Store også...

DIKKE DIKK DAGBLADET

TROR DAGBLADET VI ER IDIOTER?

*

I dag lekker kulturavisen Dagbladet nyheten om at Petter Nortug elsker cola og potetull.

Det er kjæresten Rachel som forteller dette i et "tett på intervju", ja ja.

Så følger en stor artikkel om curlinggutta med den fengende tittelen:

SEND IN THE CLOWNS!

Til slutt topper avisen det hele med et stort intervju med pengeminister Johnsen under overskriften: Å DU GODE SPAREGRISEN MIN!

*

I disse dager blir vi klasebombet med OL i aviser og av NRK 1 og 2.

Og Dagbladet følger på med klovnebuksestoff og Petter Nortug under et ørlite håndkle på forsiden.

*

Noen har spådd papiravisenes død.

Spiller det noen rolle om tabloidene forsvinner?

For må vi vite at en skiløper elsker cola og chips eller at det er en stor TV-krig under opptrapping?

Ja, ok, det er et par saker om Taliban, krig og andre nyheter i Dagbladet i dag, men slik avisen fremstår for tiden er den like troverdig som når en miss World sier at hun er opptatt av "krig og fred og sånn!"

Jeg lengter tilbake til svineinfluensatidene, de gode gamle dagene da Dagbladet var tung og seriøs, da de hadde skikkelige nyheter på forsiden:

13 000 vil dø i Norge! Les alt om pandemien! Slik kan DUUUUU beskytte deg!

Noen som husker så langt tilbake?

*

Jeg sier som Tramteateret sa en gang:

NAKEN GREVE JAGER NEGER MED ØKS!

*

PARIS

Så er jeg pakket og klar for Paris igjen.

*

Jeg er ikke ekspert på den franske hovedstaden, men jeg vet en del.

Har funnet mine små hemmelige lunger i storby-vrimmelen.

Men mine reiseglade venner ber meg stadig skrive mer om Paris;

Så her kommer litt mer blogging om verdens herligste by.

*

For det første, lær deg metroen. Det er enkelt.

Kjøp et ukes kort eller et kort for antall dager du skal tilbringe i byen. Billig.

Og for all del, vær høflig og blid, franskmennene hater uhøflige og sure mennesker.

I Frankrike er et menneske som passerer deg et menneske og ikke et stykke luft, husk det, så lever du lenge og får det hyggelig i byen.

Ok, du kan godt si at franskmenn er grinete og arrogante, men om du kan noen gloser på fransk og bruker dem åpner folk seg, smiler og er verdens mest hjelpsomme.

Selv om ordet UNNSKYLD har gått av moten hjemme i Norge, bruk det, det er dekkende og svært brukbart i de fleste situasjoner:-)

*

Paris er en stor melting pot av alle slags mennesker, her er alt fra fransk couture til hijabs og stråhatter, punks og gamle elegantierer.

Folk lever side om side, svært tett, om du ikke liker mennesker, ikke dra hit, for Paris er en tyktflytende elv av mennesker i stadig bevegelse.

Byen kan være stressende og masete i perioder på dagen, og om du har klaustrofobi, ikke ta metroen i rushen om morgenen eller på ettermiddagen.

Og, om du vil se alle attraksjonene, sett deg på en gul PARIS OPEN TOUR-buss, og på ett par timer får du med deg alle de greiene der. Du kan hoppe av og på med den samme billetten en hel dag, eller to, og du kan også ta elvebåtene, men pass opp om vinteren, det er dritkaldt ute på Seinen.

*

Jeg elsker Marais, det jødiske kvarteret ved Place de la Bastille, ja, det er også et strøk som frekventeres av homser, men det er her det skjer. Motebutikker side om side med jødiske synagoger, gaybarer og trendy kafeer, et deilig strøk, og ikke så masete som Montmartre.

Ta metroen til Bastille og gå ned Rue St. Antoine og innover mot Place Vosges, en gammel ridderturneringsplass, Paris' vakreste chillout-spot, sett deg på en benk, ta en røyk, eller sett deg på en av de elegante stedene og ta en kaffe eller en øl. Mer Paris blir det ikke.

Her bodde bl. a Victor Hugo.

*

Ok, jeg blir i byen i 3 uker, jeg holder dere oppdatert.

Neste uke skal jeg se selveste Eric Cantona debutere på teaterscenen i Paris.

Håper du er skikkelig sjalu baby!

*

Beste spisetips i Marais:

Chez Marianne - Rue des Rossiers

Gudegod mat, tapas og jødisk smågodt!

GOD SOM GULL!

God morgen baby!

Det er kaldt i Oslo i dag, 18 minus, ovnen spraker og alt er stille.

Bare 20-bussen harker igang et sted der ute bak den rimfrosne hekken.

*

God som gull?

Norge har teft for gull, Norge går for gull.

I Vinter-OL er kun det beste godt nok, vi stiler mot øverste hylle, jess!

Vi har et instinkt for vintersport, det ligger i genene.

Appelsin og sjokolade i sekken, snøkrystaller i det isblå blikket der vi stormer fram.

Så sportslig er vi på høyden, gode som gull.

*

Men ellers?

Ellers går vi sjelden for gull, ikke en gang sølv eller bronse...

Vi bygger for smått, tenker små gjerrige tanker om andre, men har store tanker om oss selv.

Den norske kjøreledningen har falt ned, og folket sitter fast i en gammel slitt togvogn fra 1970-tallet. Men miljø-nasjonen satser ikke på tog, ikke på el-biler, vindmøller og denslags, nei, vi har olje som skal selges for enhver pris.

Snart skal høyhastighet-togene opp til debatt.

Noen har spurt seg: Kan vi ikke bygge tog som bare går LITT fortere?

Vel, hovedsaken er vel først og fremst at det GÅR et tog?

*

Men nei, små tanker, små byggverk.

Da Gardermoen i sin tid åpnet var den for liten fra dag 1.

Snart skal det skjøtes på med en ekstra landingsbane og en ny terminal. Lappeteppet Norge.

Selv den nye operaen er for liten, forestillingene er utsolgte på et blunk, og folket, som først ikke ville ha dette bortkastede marmorpalasset raser, selv kultur-fienden FRP ba om å få legge valgvaka der nede i Bjørvika.

For i Norge er jo ting stas bare vi får summet oss litt.

*

For en tid siden ba Jens Stoltenberg folket om råd.

Grasrota skulle komme til orde.

Folket skal i arbeid! sa Jens.

Mitt råd er:

Bygg tog som går fort!

Bygg vindmøller!

Lag el-biler!

OK?

*

Eller har du tenkt å sende polakkene hjem Jens?

De kan jo ikke gå på dagpenger helt fram til jordbærsesongen?

Det ville være å sy puter under armene på snylterne, ville det ikke?

Og snyltere liker vi ikke i dette landet.

Men best når det gjelder er vi!

Gode som gull.

Det er vi da alle enige om.

ET FISKEHODE?

KAN ET FISKEHODE HA TILHENGERE?

*

Kan et fiskehode ha flere fans en Siv Jensen?

Jeg husker med skrekk min barndoms fiskehoder.

Pappa som satt og slurpet i seg uer og torskehoder.

"Å, øynene og kjevekjøttet er det beste!" stønnet han ved bordenden, mens vi andre satt og pirket i en stusselig torskehale som svømte i en sjø av smeltet smør.

*

Men, et kveitehode kontra Siv Jensen!

Facebook-gruppene blir stadig vittigere men også mer spisset.

Alt fra "Vi som ikke er redd muslimer" til "Få kjeltringpakket ut av Norge" dukker opp, og folket hiver seg på.

For å si det sånn, jeg er reddere for Siv Jensen enn for muslimer.

*

Jeg har valgt å leve utenlands i perioder av året, noe som gjør at jeg kan se fedrelandet på trygg avstand.

Men i disse moderne tider gjør nettet at jeg kan leve tett på den norske virkeligheten.

Jeg kan lese dagferske nyheter, jeg er ikke, som forfattere i tidligere tider avhengig av brev hjemmefra.

I Paris f. eks, når det er OL, får selvfølgelig mediene dette med seg, men det er aldri hovedoppslag. Aviser og tv dekker, som alltid et bredt spekter av nyheter.

Men klikker du deg inn på norske nettsider ser du at norske aviser og andre nyhetsformidlere ikke kan forholde seg til mer enn en ting av gangen.

For øyeblikket kan det virke som om det bare er Norge og til dels Sverige som deltar i OL.

At det er miltærkupp, jordskred og andre vederstyggeligheter ute i verden synes ikke å affisere journalistene i nevneverdig grad!

Det eneste som greide å ta fokus vekk fra OL et lite sekund i går var de skyhøye strømprisene.

Selv om nyheten om at Marit Bjørgen har fjernet piercingen sin, og at det er derfor hun går så bra på ski, selvfølgelig er en tyngre og viktigere nyhet, ja da, ja da...

*

Jeg var i Paris i noen uker i fjor mens svinepesten tok av hjemme i Norge.

Gamlelandet var "dødens forgård" - 13000 mennesker skulle dø de nærmeste ukene, du kunne klikke deg inn på en nettside for å finne ut hvem som snek i vaksinekøene, ja, stort sett.

Men i Frankrike var det mistenkelig stille.

Det var et par oppslag i Le Figaro, og litt snakk om det på tv, men ingen munnbind eller gummihansker var å se.

Nå er det (hjemme i Norge) som om denne pandemien aldri har skjedd.

Nå er mine landsmenn rabiate av sinne og skuffelse over at Nortug ikke ville snakke med pressen etter tap i OL.

Jeg tenker at OL ikke lenger er en sportsbegivenhet, men et realityshow.

Hva tenkte du? Hva følte du? Hva var startegien?

Har du ringt bestemor?

*

Ok, i natt tok Nortug det forventede gullet, men kveitehodet leder foran Siv Jensen!

*

I de siste har noen spirende muslimske radikalere kommet opp til overflaten.

Det gode er at disse outcastene opplever en massiv motstand fra muslimske miljøer.

Så får det så være at Siv Jensen sitter musestille på gjerdet og venter.

Hun ruster seg til neste valgrunde, håper å ta Norge med storm.

Vel, for øyeblikket er det et slimete kveitehode som leder.

Vi får se hvem som er mest spiselig når den tid kommer.

Det blir ikke deg jeg velger Siv.

For med mandelpoteter, smeltet smør og bind for øynene kan det meste gli ned!

Å spise gjør man med munnen, magen og til dels øynene.

Ved politiske valg bruker man i beste fall hodet.

Og hjertet, om man skulle være så heldig å ha en slik fiffig liten ting.

DEN GODE SMAK.

GOD MORGEN IGJEN!

*

Det er 16,5 kalde ute, snøen daler stille ned.

Om jeg var Anne Grethe Preus ville jeg sagt at "hele himmelen faller ned".

Men jeg er ikke det, så jeg sier bare at det snør stille her på Kampen i dag.

*

I dag tenker jeg på en kronikk jeg leste i Aftenposten i går.

Den handlet om litteraturkritikk.

Hva har skjedd med kritikernes smak i det siste?

Fra å være Kjell Askildsen-minimalistiske og ordknappe i smaken, har kritikerstanden gått mot Knausgårds pratsomme bloggunivers.

Det som før het "ordgyteri" og "pratsom" tekst er nå blitt en nyvinning og fornyelse av romanformatet.

Vel, betyr det i såfall at alle de tidligere pratsomme bøkene som tidligere ble dømt nord og ned plutselig er blitt gode?

Og at alle de tidligere geniforklarte minimalistiske bøkene er gjerrige og blodfattige?

At Kjell Askildsen egentlig skrev noen tynne drittbøker?

*

Det har lenge vært en minimalistisk trend innen dramatikken også.

Jo mer ordknapp og ugjennomtrengelig en scenetekst er, jo bedre, har omkvedet vært det siste tiåret, men allikevel setter teatrene igjen opp store episke dramaer som Fanny og Alexander.

Den ordrike teksten er igjen på vei inn i teateret, selvfølgelig til ergrelse for mange ihuga "fornyere" av teateret, folk som har ordet "nyskapende" som credo.

Vi som har sett nært på teateret i fire, fem tiår vet at folk i all tid har kommet til teateret for å se den gode historie uavhengig av et enkelte på død og liv skal sette merkelapper på de ulike måter å fortelle en historie på. At noen sogar kaller mye av det institusjonene spiller overfladisk og utdatert teater for massene...

En erkjennelse, et øyeblikk av gåsehud er individuelt, det kan ikke forklares eller bortforklares.

*

Men nå altså Knausgård!

Hvem blir den første til å ta ham til teaterscenen? Til filmen?

For, vi skal igjen skrive vår liv, som Kristianiabohemen gjorde.

Selv det minste av det minste er relevant. En oppvask, en forfatter som henter barna på dagis er stor litteratur som fengsler millioner av lesere.

Jeg er vokst opp med credoet "du skal være personlig, aldri privat!" - men nå sitter jeg altså her og blogger om snøen som daler stille, om mine drikkevaner, om hva katten spiser.

*

Den gode smak forandrer seg.

Nå er det fri flyt for tekst igjen, pøs på, jo mer jo bedre.

Og jeg, som omsider hadde begynt å like Jon Fosse!

Men han er jo blitt en kjip og gjerrig minimalist, om jeg leser Aftenposten rett.

Men på den annen side er jeg så gammel nå at jeg liker det jeg vil!

Så, om ti år skal jeg lete etter Knausgård i antikvariatene, og om jeg finner ham, skal jeg faen meg lese ham!

*

Nå faller himmelen ned i et litt raskere tempo der ute.

"Himmelens korrrrrektur-lakk over feilstavet sommer!"

Hun Anne Grethe Preus kan jaggu få sagt det!

DRINKING - A LOVE-STORY.

I disse dager feirer jeg 1 års jubileum som totalt avholdende.

*

Ikke det at undertegnede lå i vegkanten som en rallende fyllik.

Eller at jeg ikke kunne passe jobben, slett ikke.

Men det ansiktet som møtte meg i speilet om morgenen var ikke det jeg ville se.

De trøtte øynene, den bleke huden, tomheten som oppstår etter for mange netter med piker, vin og sang, vel piker er vel kanskje å ta litt hardt i...

I disse Knausgård-tider forteller jeg deg dette.

Jeg bekjenner at dette ikke har vært MIN KAMP dette året.

Det har vært forbausende lett.

*

Nå ser jeg på alkohol som en matrett jeg ikke liker, som f.eks okselever eller gammelost.

I mitt yrke, kall det gjerne teater og underholdningsbransjen, er det imidlertid et stort press om å drikke.

En Farris kan være en direkte provokasjon.

For ikke å si en kaffe på krogen etter forestilling.

Er du syk? spør folk. Hvorfor drikker du ikke? Men ta en øl da for faen!

Når jeg sier at jeg har sluttet å drikke stirrer de på meg med et mistenksomt blikk.

Hva? Hva? Hva? Hadde du problemer eller? Jøss liksom!

*

For det henger slik sammen:

Kaller du det du lider av på morgenkvisten for allergi, magebesvær eller søvnproblemer får du sympati.

Men sier du at du har sluttet å drikke blir du sett på som en som ikke er helt til å stole på, en som ikke har kontroll over livet sitt, merkelig nok.

*

Så, kjære bloggleser:

JEG SIER IKKE AT JEG ER TØRRLAGT ALKOHOLIKER!

Jeg sier bare at jeg har sluttet å drikke, at jeg ikke har drukket på 1 år.

Og videre forteller jeg deg; Dagene er fine, jeg våkner blid og fornøyd.

Jeg vet hva jeg har sagt, vet hva jeg ikke har sagt, jeg vet eksakt hva jeg gjorde på scenen i går, hva jeg tenkte, følte, hvordan det hele foregikk, at jeg styrte det hele.

*

Dette året har også lært meg at en sorg er bare en sorg, og en glede er bare en glede.

Ting, alle ting er i de rette proposjoner.

Alle er ikke ute etter meg, alle er ikke dumme og idioter, ha ha ha...

*

For alkohol er en krykke som tar deg gjennom de vanskelige dagene.

En gåstol som redder deg over den glatte isen, men du vet innerst inne at du ikke klarte deg gjennom farene for egen maskin, du fylte på med tungt drivstoff som sliter ut både motor og dashbord i det lange løp.

*

Det har tatt meg 50 år å komme til denne forståelsen.

Og nå har jeg fortalt deg det.

*

Sist jeg var på Håndtverkeren bestilte jeg to alkoholfrie øl, og ba barmannen helle dem i et halvliterglass, og da jeg kom til bordet mitt sa en kollega:

"Å Gud så deilig at du drikker litt igjen!"

"Ja," sa jeg, "det er deilig å være tilbake igjen."

I livet!

Det oppsto bare en ørliten longør...