VINTERTID

Jeg våkner på hotellrommet i rallarbyen Narvik, det overbygde kjøpesenteret som en gang het Viktoriahavn - hører et malmtog drønne ned langs fjellsiden, snø, mørkt.

Jeg går ut, går gjennom røde korridorer med plysj og heldekketepper, mørkt, så stille, ikke et menneske å se, frokostsalen er lukket, en mann sitter og dupper i resepsjonen -

en svak drømmeangst napper et sted bak huden, Twin Peaks...

"Hva skjer?" spør jeg med en stemme som ikke er helt skrudd på...

"Vintertid" sier mannen bak disken "klokka er ti på sju" - ok, jeg lever, tenker jeg, med en følelse som om jeg har sovet meg gjennom 17. mai og lurer på hvorfor alle flaggene er tatt ned.

I løpet av natta har snøen lagt seg over byen - hvitt stille.

Det siste jeg hørte før søvnen tok meg i natt var to ungjenter som sang en Lady Gaga-låt på utsiden - nå er sporene snødd igjen - byen sover fremdeles, men en svak strime lys kan anes bak noen fjell som jeg ikke vet hva heter.

Vakkert.

Jeg tenker på de som bygde Ofotbanen

- på kokka Anna Rebekka Hofstad eller "Svarta Bjørn"

- på at jeg skal skrive teater om henne, om livet langs togskinnene, de tjærebrente jernbanesvillene, de små grå brakkene, på toget som nesten ingen tar lenger, på alle de gamle sluskene som ikke hadde en klokke de måtte stille en time tilbake...

Jeg tenker på den mannen som kom og så meg på scenen i går på grunn av denne bloggen, på hvor lett vi kan kommunisere i våre dager, finpusse vårt eget cyberbilde, promotere greia vi driver med, på dagens tempo og klokka som tikker som et maskingevær rett ved øret...

På at jeg egentlig hadde tenkt å skrive om noe jeg ikke tør skrive om fordi jeg ikke har tenkt ferdig om det - og at jeg sitter her på dette rommet og bableskriver om ingenting...

Men mest av alt tenker jeg på noe jeg så på forsida av VG her om dagen, det sto:

FRP VIL HA DØDSSTRAFF FOR BARNEDRAP!

Frp er et parti som får grunnen under beina mine til å skjelve, som får meg til å se etter fluktmuligheter, lete etter EXIT og nødutganger...

Barn, barn er en vakker ting - jeg elsker barn.

Men når mange av mine jevnaldrene som har blitt besteforeldre forvandler seg til alfabetløse bablende vesener som kryper på kne og gråter "dædæ" - og viser fram babybilder og holder tårevåte monologer om den første melketanns mirakel - vel, jeg håper på det beste for oss alle...

Ja, det er en fin ting å stå ved vuggen å ta innover seg livets mirakel...

De fleste barn i vår del av verden får heldigvis oppleve det, jeg mener, være ønsket.

Selv den unge narkomane jenta som kanskje svaier over Plata mens jeg sitter og skriver dette har opplevd å ligge i en rosa vugge...

Men en dag sluttet noen å elske henne - hvem var det?

Var det jeg? Du?

BONJOUR TRISTESSE

Her kommer du, seinhøsten, med isgufs og sno.

Som en kjøter med julegaveangst i kjeften.

Med åpen himmel, skyer som råkjører over en koksgrå himmel, hvor har du vært så lenge? Forbi er alle dager med blankt stuegulvstille hav, mygg og svett panne - nå river vinden i boblejakka, skinnkraven kjennes god der jordboeren finner seg selv som den han er, en halvgammel jålebukk med litt for mange finurlige sanger i nebbet.

Slik er du god å ha, ettertankens fine årstid.

Helt uten andre krav enn å klore seg fast, holde varmen.

Han liker seg best på slike dager, da håpet er en strime lys, og det eneste han ser er havmenn og heisekraner et sted der ute i skodda.

Det er da nordmannen kommer til sin rett.

Da det bunner i siste rest av fedrelandsfølelse, av stolthet over denne lille strie steinhaugen ved verdens ytterste ende.

Da det norske flagget smeller i snoen, og freden senker seg mens skuddene faller helt andre steder, fjerne steder han ikke makter ta innover seg - der han går med sine priviligerte selvopptatte tanker i gode sko til en pris som kunne holdt liv i et menneske i månedsvis på en annen breddegrad.

Jo, han elsker denne kalde høsten.

Gå med lua trukket nedover ørene, se løvet virvle, gå i ett med den mørke skogen, se måsen lette et sted der ute

- være midt i dette postkortet av et liv som er på sitt vakreste akkurat nå.

Slik som nå, ikke som sommer, da alt er for mye, for stort - dager fulle av forventning, krav. Higen etter en umulig lykke, mens isen smelter og sola befaler smil og glede.

Ja, bare være inne i denne jakka, denne lua, stå ved storhavet, se.

Mer enn nok - mer enn nok.

Holde fast i dette trygge tauet av et øyeblikk før sola snur.

Fort går det, stadig fortere - en ny sommer ligger klar et sted bak dette.

Hestene i livskarusellen rykker i seletøyet, bøyer hodet mot vinden

- snart skal de beinfly ut på de grønne slettene igjen...

Men nå, akkurat nå...

Frys dette øyeblikket!

Hallo. Adjø.

PIMP MY AIDWORKER

Jeg kan ikke hjelpe for det.

Jeg blir alltid litt kvalm når Norge tar på seg spandérbuksene.

Når Bergen og Svalbard overbyr hverande i giverglede, når små styrtrike vannkraftkommuner med med gamle nazispøkelser i de rosemalte hjørneskapene slår seg på brystet over å ligge øverst på empatitoppen, ja - jeg blir litt kvalm.

Selv når jeg stikker en hundrelapp i hånden på et forfrossent menneske på Grønland eller i Brugata føler jeg et stort ubehag.

Jeg vet at det er bare et par millimeters navigering og flaks som gjør at det ikke er jeg selv som sitter der på en pappplate og stirrer blindt på ingenting.

Som får en sårt trengt skjerv fra en fremmed, en slant penger som ikke løser selve problemet - fraværet av et liv.

Et anstendig og verdig liv.

Nesten 200 millioner kroner kom inn i går.

I natt har kongeriket sovet godt på puten.

Den hvite mann har betalt avlat, samvittigheten er ren for en stakket stund.

Men i verden er fremdeles millioner av mennesker på flukt, en evig tog av sjeler som leter etter veien hjem. Men Svalbard og Bykle var best i klassen - i går igjen.

Jeg er ikke i mot bistand. Jeg er ikke i mot å gi penger.

Men hulkekoret i går, med Sivert Høyems vakre stemme som soundtrack, står i mørkt relieff til den stadig voksende fremmedfrykten i Europa, til skuddene i Malmø og hijabforbudene i Frankrike og Belgia, til den stadig økende rassismen i Norge.

Jenny Jensen er ingen engel, og ingen kan gå på vannet før isen legger seg over Europa.

For istiden er på vei mot oss igjen, den hatefulle pakkisen kryper stadig nærmere.

Bye og Rønning fjaser i rosa og turkise dresser, i løpet av en sang dør noen hundre mennesker.

Jo da, tv-sendingen var fin den...

Men i dag blir englevingene og de rosa dressene pakket vekk på NRK's kostymeavdeling, skal ikke pakkes fram før om et år...

Jeg forstår at verdens trengene behøver penger.

Jeg ga penger selv.

Men du vet selv hvor ille det er å ta i mot noe når du er som lengst nede.

Det ligger i et menneskes natur å ville greie seg selv.

Og linjene bakover ligger soleklare.

Vi ble selv kristne ved blod og sverd.

Senere dro misjonæreen våre til Afrika med bibel i hånd.

Andre rømte det fattige Norgeslandet, skapte seg et nytt liv på en saftig prærie.

Deler av Afrika ligger med brukket rygg.

Den hvite mann åpner ørlite på lommeboken.

La den rette komme inn...

Svalbard og Bykle - gratulerer så mye!

EN VIKTIG PREMIERE?

Kjærsti Odden Skjeldal som Dagny Juel.

Hanna B Rønningen (Oda Krogh) Andreas Kolstad (Papa Gustave Türke) Sven Henriksen (Stachu) Kjærsti Odden Skjeldal (Dagny Juel) Håkon Ramstad (August Strindberg)

Kongeriket Norge, som begynner med tåspissene rett nord for Strömstad og lander med bakhodet mot Russland, et langstrakt lite land med store kulturforskjeller.

Med allsang ved svenskegrensen og samisk nasjonalteater i topp, men der det kunstnerisk viktige hender i Bjørvika og rundt Spikersuppa.

Teateranmelderne tripper ivrig mellom hovedstadsteatrene, tar av og til en liten svipp over fjellet til Bergen, til Trondheim, med nød og neppe kommer de seg (mot alle solemerker) til ishavsbyen i nord, og enda sjeldnere til Kautokeino for å rapporte siste nytt av sameteater.

Det handler om prioriteringer, det handler om penger, hører vi stadig, vi som jobber med teater i provinsen - at Mo i Rana er lengre unna enn New York og Katmandu kan det virke som.

I går var det premiere ved Nordland Teater på "Den Svarte Grisen" skrevet av undertegnede, og ikke en eneste hovedstadsavis gadd å ta turen for å anmelde et stykke ny norsk dramatikk.

Et av argumentene var visst at det var en eller to "viktige" premierer i Oslo, vel.

Jeg spør; hvordan hadde Nationaltheatret eller Oslo Nye Teater reagert på at det kom en mail pålydene: Vi kan desverre ikke dekke kveldens forestilling hos dere fordi det er en viktig premiere i Nord-Norge? Eller; Vi kan desverre ikke komme i aften fordi Beaivvas Sami Teater har premiere på "Om mus og menn" - eller i kveld har Sven Henriksen premiere på et nyskrevet stykke med flere flotte kvinneroller på Nordland Teater, og vi føler oss forpliktet til å skrive om det, så sorry..

For det står ikke på vilje fra provinsen, vilje til smidighet. Vi inviterer anmeldere til generalprøver, til turnépremierer, til byer det er enkelt å fly til, men nei - "men dere skal vel gjeste i Oslo?" Joda, vi skal av og til gjeste Oslo, men da kommer det en ny mail, "vi dekker ikke noe som ikke er en premiere", ja ja...

Så vi her oppe i ishavet eller på bondebøgda bruker stadig mer skitne triks for å få vårt lille moment of fame. For ikke så lenge siden, i Haugesund satte man Pia Haraldsen i en ørliten rolle i et Shakespearestykke, og smakk, da satte hele anmelderkorpset seg på flyet over til Haugalandet, det var massiv jamring, debatt og skriverier i dager og uker, men vips, lille Haugesund Teater kom på kartet. Trist, trist, trist.

Så en siste ting. Plassmangel, desken, prioriteringer, ja da.

Teateranmeldelsene får stadig mindre plass på nett og i papiravisene.

Det er fra 2500 til 5000 tegn sies det.

Men når Jenny Skavlan har kjøpt en ny veske, eller når fotballprester skriver en bok om det dampende sexlivet sitt har ikke kulturavisen Dagbladet plassmangel.

Forstår ikke de riksdekkende avisene at folk leser Dagbladet og VG, også Aftenposten i små fjordhøl og på vidda? At det gjør noe med dem å lese om sitt eget teater i de store avisene.

Jeg tror ikke det, jeg tror ikke det!

For virkelighetene er slik.

Det meste som skjer nord for Trondheim er hemmelig, og er du ikke på tv er du død.

Jeg lente meg mot teatersjefen på premierefesten sent i natt, og sa:

Om du setter opp Dukkehjemmet, så ta en av damene fra "Skal vi danse?"

Tenk deg oppslagene.

"Se Jenny Skavlan som Nora!!!"

"Dette er en annen dans" sier Jenny/Nora

(som slett ikke synes Ibsen er en sur gammel gubbe)

Og litt lenger ned:

Ibsen-Jenny liker eldre menn!!!!

Sukk.

OKTOBER MOODS

I dag tenker jeg på ingenting, eller ingenting?

Det går ikke an å tenke på ingenting.

Men jeg tenker ikke på de store tingene lenger, ikke så ofte i alle fall, jeg tenker på små ting, ting som ikke betyr så mye, som er hverdagen, alle dagene som tikker sakte.

Jeg liker høsten. Høsten er en tid av ro.

Tappet for forventning, men også med en strime lys.

En myk lengsel etter en ny vår et sted der langt fremme.

Men høst? En fin pause.

Gå i det gule høstløvet, i den trygge frakken, lua ned over ørene

- være jordboer et sted alt for langt mot nord hvor det egentlig ikke burde bo folk.

Men de små tingene? Hva er små ting, store ting?

Jeg tror de små tingene er de store.

For jeg er forbi alt det der med "om jeg bare får ditt eller datt, så skal jeg bli så lykkelig"

- nå tenker jeg at dette, bare dette - er mer enn godt nok...

Sitte her ved vinduet med Mac og kaffe, med en generalprøve i nervesystemet.

Vite at jeg har jobb, at dagene er planlagt et stykke framover, ja, det er mer enn godt nok.

Før skulle alt fortæres i så store porsjoner.

Drinkene hadde aldri store nok paraplyer, ølene var aldri mange nok.

Alt stengte for tidlig, og jeg maktet aldri å hoppe på toget som dundret forbi, alltid var det noe jeg måtte nå, noe jeg gikk glipp av

- og bildet i speilet var dugget og difust.

Jeg tror det heter å være ung, sulten...

Jeg er fremdeles sulten. Ikke på de store tingene.

For jeg har lært "if you try to hard" så vil det ikke skje...

Jeg vet også at den dagen du slutter å lete etter nøkkelen, så finner du den.

Ja, høsten er en fin tid, en tid for stille ettertanke.

Bladene faller av, råtner, blir til jord igjen.

I går var det snø i lufta, men bak alt dette, et sted har allerede noen frø fått feste.

Ligger stille i den kalde jorda, venter.

Så dreier kloden, og alt er i gang igjen. Det kan ingen gjøre noe med, ødelegge.

Før var den første hestehoven en glad nyhet.

Nå er det bare noe som skjer.

Synd.

Våren skulle vært børsnotert.

SKRIFT I SAND

Teater er skrift i sand.

Det du gjorde på scenen i går kveld er allerede vasket vekk av tiden.

Men jeg tror at alt legger seg som et fint støv i scenerommet, oppe under snorloftet.

Replikker, smil, tårer, ansiktenes skiftninger, latter, applaus.

Der film fryser øyeblikket for evigheten, er teateret spindelvevflyktig og umulig å fange.

Lever i noen timer, for så å dø.

På teateret vet vi som står der hvor lenge en scene varer, det er avtalt spill.

I livet, i virkeligheten, vet vi ikke det, vi vet ikke hvem som snart vil komme inn døren.

Teaterets iboende vanskelighetsgrad er nettopp dette

- vi vet hva som skal skje, men vi må oppleve det som for første gang

- en enkel ABC - men dog så vanskelig.

I går hadde vi første puplikumsmøte på "Den Svarte Grisen"

- et ungt lyttende publikum satt i salen, det var ørsmå øyeblikk hvor alt levde, hvor vi oppdaget hverandre for første gang.

Fine tråder i rommet, kontakt mellom sal og scene.

Jeg skal, selv ikke etter å ha jobbet med teater i snart 40 år, komme med noen gammelkloke gubbetanker, men jo mer jeg vet, jo mer ydmyk blir jeg overfor det å gå inn på en scene.

Før trodde jeg det handlet om noe tiurleik-lignende greier, om "se meg se meg", men nå vet jeg at det handler om å skrelle av seg alt, gå stille inn, om å lytte i rommet, la seg drive med...

Gjøre seg litt dummere enn det man er, la seg overraske.

Nå tenker du sikkert, Gud kan ikke denne mannen holde kjeft?

Jo, det kan jeg, absolutt.

Om en stund, når dette lille øyblikket som livet er, er over, skal jeg det.

For det vi driver med er skrift i sand, så viktig, så uvesentlig.

Men jeg elsker skrift i sand, se sporene bli vasket vekk bak meg.

At stranden ligger der ren og utråkket gang på gang.

Det er bare å sette den ene foten foran den andre å gå.

Kveld etter kveld.

And the rest is silence.

SPISE, LEVE, ELSKE

Jeg er akkurat ferdig med den amerikanske boken "Eat, love, live" av Elisabeth Gilbert

- en påstått reise innover i seg selv (anbefalt av den amerikanske gudmoren Oprah Winfrey) og jeg tenker; selvopptattheten er uten grenser, og de amerikanske brillene er mer duggete og bifokale enn noensinne.

En kvinne (Gilbert) forlater NYC etter et opprivende samlivsbrudd, reiser til Italia, India og Indonesia for å finne ro, seg selv, ta sitt eget liv tilbake. Og mot alle solemerker, hör och häpnad, som de sier i Sverige - finner hun kjærligheten på siste side.

Og ja, jeg vet at mange elsker denne boken, men for meg er dette noe av det mest suppete jeg har lest på mange år - og forfatteren må ha mastergrad i navlebeskuelse...

Dette er kvasi feelgood på sitt aller verste.

Vel, i og for seg er plottet godt.

Hvem har ikke våknet en grå morgen, tenkt, nå pakker jeg kofferten og stikker, jeg aner ikke hvor jeg skal, hvor lenge jeg blir borte, det eneste jeg vet at her orker jeg ikke å være lenger?

De fleste av oss reiser stadig mer - med den tryggheten at vi vet hvor lenge reisen skal vare, hvor vi skal etc - men svært få av oss brenner broene, selger alt vi eier og har, er hakke gale slik vi var da vi loffa avgårde på Inter-rail i ungdommen med nesten ingen penger i lomma og alt var sol og alt kom til å ordne seg.

Selv kan jeg få livsangst når alt er for planlagt, når avtaleboken lyser rødt i flere år framover og autopiloten tikker i takt med panikken.

Men å bare dra sin kos? Slikt gjør man ikke!

Jeg er på mitt beste når jeg lengter, på mitt enda bedre når jeg er på reise, er i bevegelse.

Det å komme fram, når taxien kjører inn i Paris, eller når flyet lander i Mumbai eller et sted jeg ikke har vært før, gir meg en intens følelse av å være i live.

Ja, jeg har en uro i blodet som aldri forsvinner, som jeg håper alltid vil være der...

Jeg lengter aldri hjem når jeg er i utlandet, ja, jeg er glad i Norge, glad i, som jeg er glad i den blå militærfrakken min eller den varme skinnlua, men jeg savner ikke Norge når jeg sitter i Paris og skriver - jeg er ikke belemret med det som kalles fedrelandsfølelse, så kall meg gjerne en dårlig nordmann - for all del...

Jeg elsker noe en indisk vismann sa (det er alltid indiske vismenn som sier kloke ting)

Han sa: "Å reise er å vaske øynene."

Ja, jeg vasker øynene når jeg reiser, vasker vekk rutine, selvopptatthet, trivialiteter og smålighet, ser mitt eget priviligerte liv i kontrast til nød og elendighet, ser smidigheten i store verdensmetropoler, ser godhet, ondskap, vold og glede, mest glede...

Men altså denne boken om å spise, elske og leve.

Den har lært meg en ting. At når som helst kan man bryte opp.

Det er ingenting man MÅ gjøre eller ikke gjøre.

Det eneste man MÅ er å dø en dag.

At det er to viktige datoer i et menneskes liv, fødsel og død.

Alt som skjer mellom disse to dagene er uvesentlig.

Men det er dager av en million muligheter.

Se der ja, der ble det jaggu en blogg i dag også, litt mer selvopptatt pludder om oppsamlet navlelo og lengsel. I know, I'm a rich bitch...

Ønsker deg en god kveld med dette:

Tamme fugler lengter, ville fugler flyr.