NEXT TO NORMAL WILL BE OK.

PÅ DEN ANDRE SIDEN AV TÅRER.

Tom Kitt og Brian Yourkeys musikal "Next to normal" er en styrkeprøve å se.

En heftig maraton for nervesystemet, men også en renselse med løfter om håp, om lys.

Alle ba meg ta med tonnevis av Kleenex til denne forestillingen, sa at den var en skikkelig tåreperse, og ja, det er den, men den er også mye mer enn det.

Du går gjennom flere stadier i løpet av de to og en halv timene denne sjelekarusellen tar, du gråter, du undres, du fylles av av sorg, av skam for at du ikke forsto hvordan noen i din næreste vennekrets har hatt det, og du kjenner en glede over å være sånn noenlunde frisk i sjelen selv - vel, eller "nesten normal" som er forestillingens nøkkelreplikk, og at det er helt ok.

Og som en gammel, kynisk og utkrøpen teaterarbeider fylles du også av glede over denne forestillingen som ikke kan kalles annet enn en gjenfødelse av en sjanger, et nytt håp for den belastede formen som musikkteater er.

For noen dager siden så jeg "Billy Elliot" (også på Broadway)

- og da gråt jeg ekte musikaltårer, disse programerte tårene du alltid gråter på forestillinger som Les Mis og Evita.

Men "Next to normal" er på den andre siden av tårer, på den andre siden av klisjeer og store effekter - dette er renskåret teaterkunst, strippede skuespillere uten Broadway-fakter, så ekte og finstemte, og ikke minst en historie fortalt med vidd og bitende humor melom slagene.

Jeg satt på andre rad i det forholdsvis lille teateret, for når man bare tar inn 1000 mennesker, regnes det som et lite teater i USA - og jeg så hver minste lille tanke i ansiktene der oppe.

Marin Mazzie i hovedrollen som Diana er verd billetten alene.

Og Lois Hobson som legen er et syn..Ja, stort sett.

Kort fortalt, jeg har hatt mitt livs største teateropplevelse, og ikke vært så rystet siden jeg så Sverre Udnes' versjon av "En sporvogn til begjær" på Amfi i forrige årtusen, jess.

28. des skal jeg se Next To Normal på Det Norske Teateret.

It better be good.

Men ryktene sier at det er det!

Thank you NYC - leaving on a jetplane - for Norway!

FAMOUS BLUE RAINCOAT

Jeg går langs Clinton Street NYC, nynner på en gammel sang av Leonard Cohen, en sang om en berømt blå regnfrakk. Høstløvet suser rundt anklene, en sur vind drar gjennom Manhattan, og mennesker med hunder på slep haster forbi.

Jeg er en fremmed, en som oppdager en ny by bit for bit, går i den varme, blå militærfrakken med gullknapper og et ullskjerf tullet godt rundt halsen, og som den "nyinnfødte" Newyorker jeg er, bærer jeg på et rykende kaffebeger fra Starbucks.

Menneskene her er stort sett vennlige, smiler og hilser.

Vel, jeg har akkurat hjemkommet fra Atlantic City etter en høyrøstet Thanksgiving sammen med mine venner fra Puerto Rico, har sittet ved et matbord med en kalkun så svulmende og lekker, med søtpoteter, gul ris, cranberrysaus, potetstappe, stuffing i to versjoner, rosévin og eplepaier, gresskarpaier og pisket krem, ja du skjønner. Nå ligger jeg her på hotellet på West 11th Street og puster ut etter alt for stort inntak av mat, samt noe som amerikanerne kaller "Black Friday" - den største handledagen i verden, hvor husmødre og fedre står opp 4 om morgenen for å stille seg i kø for "best buys" - der de i forkant har råsurfet nettet etter alt fra flatskjermer til "the best princess kitchen kit ever" - vel, jeg havna midt oppi det på ZARA på 5th Avenue og kom ut igjen med en snaisen frakk i ull og noen t-skjorter som jeg kunne ha kjøpt i Bogstadveien, men er det svart fredag, så er det svart fredag - man lar seg rive med...

Og i bakgrunnen surrer NYC lokal-tv hvor hele evenementet summeres opp som en GREAT suksess. Ha ha, amerikanerne er gøyale folk.

I morgen er det Al Pacino som skal beskues som den kjipe kjøpmannen i Venedig, og søndag er det Billy Elliot-musikalen. Jeg kar kjøpt inn papirservietter til å tørke tårene, jeg er klar for stort inntak av kultur etter å ha svingt meg i kasino-valsen i Atlantic City der jeg satset 100 dollars og kom ut igjen med 100 dollars. Jeg er en nøktern nordmann når det kommer til gambling. Men selve besøket var en antroposofisk studie. Alt fra tykke mafiabosser med silikon-bimbos i armkroken, til godt inndrukkede alkiser med caps og swetshirts og venninnegjenger med høy paraplydrinkfaktor og nylagt frisyre over selskapskjolene - i det store og hele en ganske trist affære, et slags stille synkende Titanic med gratis drinker, halvgode syngedamer og panfløyter i heisen - teppebelagte rom uten vinduer eller klokker. For når rulletten snurrer opphører tiden, og sola på utsiden går opp og ned uten at det raker noen.

Det er lett å snakke dritt om folk en ikke kjenner, og ja, jeg har sagt mye stygt om USA og amerikanere. For øyeblikk sitter jeg godt nede i en spagat jeg ikke er sikker på om jeg kommer meg opp fra - for USA er larger than life - og når Manhattan Skyline stiger opp av havet der du nærmer deg verdensmetropolen, er det ikke annet å gjøre enn å gi seg ende over - byen er ren magi, juks og fanteri - ekte og enestående - NYC er alt og ingenting.

Eller som Alicia Keys synger:

"En betongverden som drømmer er lagd av, og i New York er det ingenting du ikke kan gjøre!"

Men jeg tenker mest på Cohen og en berømt blå regnfrakk.

Og på damen med hund som gikk forbi meg på Broadway i sted.

Hun hadde også en lang frakk, tykke sokker i et par gummistøvler, usminket med en vaskehatt på hodet, toppet med mørke briller, og midt i ansiktet en blodrød munn.

Jeg har sett den munnen mange ganger før - på Isabella R - Ingrid Bergmanns datter.

Jeg vet ikke om det var henne, men i New York kan du aldri være sikker...

Det er det som er New York.

EN VILLET RETORIKK

Jeg kunne påstå at alle som stemmer FRP er noen korttenkte, rasistiske, dumme, blonde mennesker, som elsker entrécote med bernaise og bakt potet, som bare er opptatt av lavere bensinpriser, ferieleigheter i Spania hvor de kan sitte med ribbe og surkål på julaften.

Jeg kunne også påstå at alle som stemmer HØYRE er noen rike svin som bor på vestkanten, som bare er opptatt av at regjeringen skal fjerne formueskatten, eller at alle i SV føder barn med sykkelhjelm på hodet, for så å sende dem rett inn på Steinerskolen, noen batikkglade politisk korrekte fjols som bare er opptatt av miljøvern og sykkelstier.

På samme måte kunne jeg mene at alle som stemmer RØDT er noen hjernedøde hjemmevevde kommunister, eller at alle i SP vil at alt skal flyttes ut av Oslo, eller at alle i VENSTRE er så liberale at det er "fritt leide" for alt mulig.

Jeg kunne påstå alt dette uten at det ville feste seg som sannheter i folk flests bevissthet.

Jeg kunne også påstå at alle asylsøkere er kriminelle skurker, snyltere som kommer hit til landet for å ta for seg av godene, at den største prosentandelen av de som bedriver voldtekt og ran er innvandrere.

Jeg kunne påstå at det pågår en snikislamisering av kongeriket Norge, at det er like før det norske språket dør ut, at de norske verdiene er i fare på grunn av alle disse fremmede som kommer og tar fra oss skikkelige nordmenn livsgrunnlaget.

Og selv om all nyere forskning viser at dette ikke medfører riktighet, at tallenes tale er en ganske annen - er dette en villet retorikk i pressen, grove løgner som ikles sannhetens ansikt i media og i folk flests bevissthet.

Da "voldtektsbølgen" rystet Oslo i 2008 hadde norsk presse 500 000 oppslag om dette, og i de fleste artiklene ble muslimske asylsøkere hengt ut som de skyldige, selv om det i etterkant viste seg at bare én av de involverte var asylsøker.

For det er alltid den folkegruppen som ankommer landet sist det går hardest ut over.

På 60-tallet var selv norske nordlendinger en pariakaste i f. eks Oslo.

Ingen ville leie ut eller selge bolig til nordlendinger.

Nå, fire tiår senere, er nordlendinger mer enn godt integrert i hovedstaden.

Og de siste tallene viser også at 7 av 10 nordmenn er positive til innvandrere.

Da menes selvfølgelig ikke svensker, dansker og finner, men folk med en annen hudfarge og religion.

På den annen side har det har funnet sted en snikforsvenskning av Oslo det siste tiåret.

Godt er det, for uten svenskene ville det vært umulig å få seg en kopp kaffe eller en matbit langs Karl Johan.

Dette er også en del av tallenes tale som vi ikke orker ta innover oss, fordi nordmenn ikke lenger orker å ha slitsomme yrker, eller ha "tjenerstatus" som det er å servere på kaféer og restauranter.

Jeg kunne også påstå at alle svensker er dumme, at de snakker dårlig norsk, at de ikke er særlig godt integrert i det norske samfunnet, at de flagger med svenske flagg og henger sammen i svenske ghettoer i Oslo, uten at det ville feste seg som en vedtatt sannhet i folkedypet.

Men svenskene er i alle fall høflige og blide.

Det er da alltids noe.

Ok - jeg kjenner ikke mange muslimer, men jeg er på hils med han som selger frukt og grønt på Galgeberg. Blidere mann finner du ikke her i gata. Ja, og han som sitter i kassa på Rema nede på hjørnet, veldig fin fyr, fra Afrika ser det ut som. Blid han også...

Faktisk flere år siden det satt noen med hvit hud i kassa på Rimi og Rema.

Ja, der ser du, disse drittsekkene som tar jobbene fra god norsk ungdom som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet...

NB. Kom på at jeg er venn med Noman Mubasir og ett par andre muslim-kjendiser på Facebook.

Du skal ikke komme her å si at JEG ikke prøver å være inkluderende...

THE SOUNDTRACK OF OUR LIFES

Jeg tenker på all støyen, på dette fuglefjellet av plaprende medier.

Alt vi må forholde oss til hver eneste dag og natt.

Etter en times ørelåning til P2 er jeg mett av FRP og Høyres forslag om å fjerne skatt på formue, mediaklovneprester og tips om juleribbe med honning og ingefær.

Så plutselig, som en mild bris nordfra smyger Tore Johansens nye juleplate seg inn i øret, en hymne av vellyd så lekker, så lite pompøs og ekte som bare en nordlending kan være i sitt mest poetiske øyeblikk.

Mine damer og herrer!

"Natt, Stille" av Tore Johansen.

Løp og kjøp, eller last ned dette mesterverket.

Jeg gleder meg til å sitte på flyet til NYC og finlytte på denne jazzbalsam for sjelen.

For jula er over oss i all sin gru.

Panfløytene puster deg i nakken så snart du stikker nesen inn i et kjøpesenter, og juleplatene flommer med all sin celluluid-tristesse.

Ribbe og medisterpølser tyter ut av kjølediskene til dumpingpris, mens jeg sitter her og tenker gubbetanker om days gone by...

Morfar og jeg som tok sparken ut i skogen, med sag og øks, plukket ut en ydmyk liten gran. Surret den fast på sparken, og suste hjem til mormor som luktet av berlinerkranser og kanel. Som pyntet treet med engler laget av de blanke melkeflaskekorkene, levende lys i små holdere, glassfugler med røde halefjær som tante Hildur hadde tatt med seg fra North Carolina.

Lukten av morfars trygge pipe, Mac Barens-tobakk og en liten "stänkare" for helsa.

Nå er Jesus blitt en fyr for de få, og nissen en klovn som svetter under skjegget, en underbetalt løsarbeider med en usikker dagpengeavtale hos NAV - og kirken er et gammelt hus.

Jo da, jeg har kjøpt noen små julegaver, og ett par til blir det vel.

Men jula smaker ikke så godt lenger, nei, ikke som før da man fikk en rød brannbil av blikk, et mirakel som fikk det til å gå kaldt nedover en gutterygg.

Jeg er ingen kirkegjenger, slett ikke.

Men av og til, i Paris, går jeg inn i Eglisé les Halles tidlig om morgenen og setter meg på en benk.

En vakker kirke er et fint sted for gråt og ettertanke.

Og ja, det hender at jeg sitter på kirkebenken og gråter, gråter over alt det som ikke lenger er. Og mest av alt gråter jeg over gleden som forsvant et sted på veien til rikdom og lykke.

Over mormor og morfar, pappa - de menneskene som hadde som mantra å bygge landet etter en vond krig. Ja - de la sten på sten..

Og nå står byggverket her. I all sin vulgære gru...

Men altså "Natt, Stille" av Tore Johansen.

Om det finnes en dør tilbake til noe som en gang var, kan det være denne.

TID FOR ØMHET

Det er en mørk morgen. Hagen har fått et pudderdryss av snø der ute.

En frossen rose henger med hodet. En grå katt sniker seg langs hekken.

20-bussen starter opp. Ellers er alt stille.

Radioen surrer ute på kjøkkenet, babler i vei på sitt mest insisterende om prester og kvikksølvskadde tannlegeassistenter. Jeg skrur av.

Setter på en CD med good old W Nelson som synger:

"It's a long long way, from may till december, and the days grow short, when you reach september" med en ømhet som får denne mørke dagen til å lyse.

Kaffen ryker sammen med dagens første Prince Gold med filter.

Jeg sitter her med denne bloggen og har egentlig ingenting å skrive om.

Ute i gangen står amerikakofferten pakket, jeg reiser snart.

Ja, jeg reiser mer og mer, jeg er ikke så opptatt av jobb og karriere lenger - kanskje lett å si når boka er fullspekket flere år framover. Vel, jeg kom til et punkt da jeg ikke gadd å streve lenger.

Men så er det jo noe som heter "if you try too hard" eller om "du slutter å lete etter nøklene, så finner du dem" - ja, det er vel slik livet er skrudd sammen?

Som sagt, jeg har ikke noe på hjertet i dag, så jeg sitter bare her og babler.

Jo, jeg skal til USA for å skrive ferdig forestillingen "DIVAQUEEN" som snart skal begynne å prøve. Jeg skal liksom snakke rett fra posen, det er i hvertfall det det står i pressemeldingen, og da får jeg vel gjøre det da. Men hva skal jeg snakke om? Ømhet?

Ja, ømhet - for de små (store) tingene. Ting som ikke regnes som viktig.

At vi f. eks kan gå opp på en scene å si hva faen vi vil, at vi ikke blir sensurert eller fengslet for meningene våre, at vi lever i et fritt land. Selvfølgelig om vi er skuespillere eller komikere.

For prester, byråkrater eller politikere må forholde seg til et fastlagt manuskript, helst ikke si noe som helst - hør her ja, nå er jeg i gang!

For det er slik det er.

En minister i den sittende regjering sa til meg her om dagen:

"Det som er så fortærende ergelig er at du ikke får gjort noe!"

Vel, fanden hjelper sine, og vi andre får ta vare på hverandre, og oss selv.

Men ømhet? Jeg tenker på ømhet - tid for ømhet.

I tråd med det manuskriptet jeg jobber med for øyeblikket har jeg gjort et forsøk.

Jeg har gått ut i byen og smilt til fremmede mennesker på gaten, og det har vært uhyre spennende. Jeg har møtt alt fra sinne, forskrekkelse, skepsis, spørrende blikk, men mest av alt - blide mennesker som smiler tilbake. Og det har vært fint.

For selv om kvikksølvet flyter, euroen faller, og prester får sparken, har vi mange og gode grunner til å smile her i dette kalde landet under nordpolen. Så jeg smiler, og får smil tilbake.

Selv på H&M var det en ekspeditør som smilte og ønsket meg en god dag i går.

Jeg liker sånt, ja jeg gjør det.

Jeg gikk ut på fortauet og tenkte, en god dag? Ja, det skal jeg faen meg ha...

Og det må du også ha.

Denne bloggeren logger seg ut i livet.

Ut i denne gode morgentimen.

I morgen er jeg sikkert fly forbanna for ett eller annet igjen.

Og slik går nu dagan!

TRO, HÅP OG REALITY

Du kjenner dem igjen når du ser dem.

Mørkemennene som har sett lyset.

Som ser det som sin gudspålagte oppgave å spre mest mulig mørke på jordoverflaten.

Einar Gelius, fotballpresten, realitystjernen og "enfant terible" i den norske kirke er tatt ut i permisjon i påvente av kirkemøtet som skal gå av stabelen i slutten av november, og ganske sikkert vil han bli fratatt kappe og krage.

For Gelius har syndet, han har stått fram som et seksuelt menneske, og det skal man ikke være i den norske kirke.

Jeg er ingen kirkegjenger, kirken er for meg like irriterende som myggen på vidda, selv om myggen har sin soleklare og viktige plass i økosystemet.

Biskop Kvarme står høyest på rangstigen i den norske kirke, skal være den samlende faktor.

Nå framstår han som en slags inkvisitor, en mørkemann fra middelalderen, der han helst skulle vært en døråpner, en kjærlig kraft for sine sognebarn.

Fotballprestens bok om dampende sex var dråpen som skulle til for at den hellige gral fløt over.

For bedriver du sex i kirken, skal det gjøres i skyggene, bakerst i sakrestiet etter stengetid.

Den norske kirken er ikke et JA-firma, den er en langsomt malende kvern som renser ut alt som smaker av liv, empati, kjærlighet og solidaritet.

Selvfølgelig kan man se kirken som det den er, en overlevning fra mørkere århundrer, en dinosaur. Jeg bryr meg ikke så mye om kirken, og for meg kan de få holde på med hva de vil.

Men jeg tenker på alle de som skulle være så uheldige å ha en gudstro, men som ikke passer inn i kirkens mange regler for hva som er kjærlighet og samliv.

Lenge har jeg tenkt at "hvorfor skal homofile menge seg med kirken, kan de ikke holde seg unna de greiene der?"

Men etter å ha levd en stund har jeg tatt innover meg at tro er for mange en svært alvorlig ting. Og at aksept fra kirken kan være livsviktig.

Men her er altså kirken urokkelig i sin holdning; Ok, på dørstokken såvidt, men ikke lenger.

Ok, jeg har ledd litt i skjegget av Gelius til tider.

Men i dag har han min fulle og hele sympati.

For kirken er ikke et realityshow hvor du er heldig om du ikke blir stemt ut på freddan.

Kirken er en maktfaktor som kan ta fra deg hele livet ditt.

Kanskje man skulle lage et religiøst reality-konsept?

Noe á la "SKAL VI BE?

Det er muligens noe slikt den norske kirke kunne trenge?

Siden virkeligheten er så jævla vanskelig å forholde seg til...

EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Foto: Bjørn Leirvik.

*

EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Jeg har aldri gjort stand-up før, eller vel, jeg snakker jo mellom låtene når jeg spiller konserter, men jeg har stor respekt for de virkelig gode stå-opp'rne, de som kommer inn med tekster med klør og skarp politisk satire, som får latteren til å sette seg fast i strupen, som får deg til å tenke, reflektere - nei, jeg tror ikke jeg kan få til alt dette i mitt nye show.

Men jeg tenker å snakke rett fra posen, om livet, om ståa i dette lille landet, om tabloidene, om meg selv som blottlegger meg via Facebook, Twitter og denne bloggen.

Jeg, som ble født midt på 1950-tallet da bare en eneste nabo i den lille bygda jeg vokste opp i hadde telefon, da det å ringe var en svært alvorlig sak, og om noen ringte var det enten sykdom eller dødsfall den kabelknitrende stemmen i den andre enden hadde å melde.

Nå, i dag, kan vi lage våre digitale profiler etter eget ønske.

Vi kan gjøre oss lekre i Photo Shop, fronte våre prosjekter, vår egen vellykkethet, spre det glade budskap raskere enn lysets hastighet. Ja, jeg er med på det hele, og av og til kan dette fylle meg med ubehag og skam. Og opp til flere ganger har jeg vært på nippet til å slette Facebook og Twitterprofilen min, legge ned bloggen - leve livet slik jeg gjorde før.

For Google ser deg, og en blogg er ingen uskyldig dagbok.

Jeg ser at jeg har nesten 300 profilbilder av meg selv på Facebook, og jeg tenker at dette nærmer seg en diagnose. Og jeg får av og til en følelse av at folk ler av meg bak ryggen min, at de humrer og sier "litt av en eksibisjonist den derre Henriksen" - jepp...

Men på den annen side, jeg lever av ansiktet mitt, jeg er avhengig av å være synlig som freelancer - jeg har vært freelancer i snart 40 år - aldri vært fast ansatt noen steder, so WTF.

Det kom nettopp ut en bok som heter:

"Hvordan erobre verden uten å forlate huset" - og den fikk meg til å tenke.

For vi vet jo alle hvor hyggelig det er å treffe levende mennesker, sitte i et godt drikkelag, la smella gå, høre de samme gamle historiene du har hørt tusen ganger før, kjenne den gode vibben fra kjære venner og kolleger.

Jeg skal ha premiere på talkshowet "JUST ANOTHER FUCKING DIVAQUEEN" i februar.

Forestillingen er tilegnet min mormor som døde for mange år siden.

En kvinne som gikk stille gjennom livet, som i sitt nesten 90 år lange liv bare forlot Telemark fylke én neste gang, som ikke hadde telefon, som vakset klær i en bryggepanne, som voktet rosebuskene sine, syltet og saftet, mormor - en trygg kvinne jeg mer eller mindre vokste opp hos, og som ga meg den grunnmuren jeg trengte for å bli den jeg er i dag.

Det er viktig å henge med i alle nymotens greier, det er viktig å ikke bli gammel før tida.

Men det er også viktig å huske hvem man er, hvor man kommer fra.

Så jeg henger rundt i cyberspace en stund til...

Kanskje legge ut et nytt profilbilde i dag, det gamle har jo ligget der i tre dager?

Vet du, av og til blir jeg litt kvalm...