HOLDEPUNKTER

Jeg har tre faste holdepunkter i livet mitt, steder jeg kaller hjem.

*

Der jeg bor, i huset i Oslo, kvistværelset i Paris, og min venns hus ved havet i nord.

Der nordmenn flest bruker et uanstendig stort beløp til sportsklær, utstyr, ski og staver bruker jeg omrent det samme beløpet for å forflytte meg mellom disse tre stedene.

Hjemme er hjemme, og hjemme er alltid best, men loppene i blodet gnager.

Jeg har det best når jeg er underveis.

Kanskje det er flyttsameblodet som aldri vil la meg i fred?

*

Jeg vil ikke plage deg med dette kjære bloggleser, denne bloggen er mer små spørsmål og refleksjoner om/til meg selv, men for all det, hyggelig at så mange gidder å lese mine utgytelser i cyberspace, selv om jeg vet at jeg burde blogge om mer hippe emner som sminke, fashion og Paradise Hotel-deltagernes minste bevegelser.

Disse bloggerne tjener jo penger i bøtter og spann, får sponsorer og alt mulig.

*

Men altså livet og tre holdepunkter.

Hjemme er jeg hjemme, jeg koker, vasker, skriver, ja, jeg jobber best hjemme.

Paris, det lille rommet i Rue du Faubourg Montmartre er en ventil, et sted jeg jobber, hvor alt dreier seg om å få ting unna, det er bare jeg og mac'n, teksten som skal leveres om alt for snart. Jeg skriver i seks timer hver dag, så går jeg ut i Paris, suger til meg alt hva denne store verdensmetropolen kan by meg, og det er ikke så rent lite.

Ingen steder som Paris kan gi meg slike grøss av lykke, få meg til å føle meg så vel, så hjemme. Ja, du vet jo at all rastløshet egentlig er en lengsel etter å føle seg hjemme, kjenne tilhørighet.

I Paris er jeg hjemme i meg selv, føler meg som det mennesket jeg ønsker å være, kall det jålete, men what the fuck, jeg er så gammel nå at jeg skriver det jeg vil, sier det jeg vil.

Så er det min venns hus ved havet i nord, der jeg befinner meg i skrivende stund.

Jeg sitter her med kaffe, titter ut på havet som blinker noen meter unna.

Alt er stille, huset sover. Bare katten og jeg er våkne.

Ro. Lykke.

*

På tross av dette kan jeg ikke fri meg fra å tenke;

Har oleanderen i den lille bakhagen i Paris sprunget ut?

Har Malik satt ut bord og stoler på fortauet?

Er det på tide å klippe gresset hjemme i Oslo?

Har rosene begynt å spire skikkelig? Er min kjære våken?

Sitter han ved kjøkkenvinduet hjemme og savner meg, denne farende fanten som aldri får ro i sjelen. Som reiser og reiser, som lengter hit, som lengter dit.

Men for meg, ja nå kommer en floskel, er livet en reise, og du sitter selv ved rattet.

Vel, kan hende rastløsheten min er en diagnose, men det er en god sykdom å ha.

Når jetmotorene ruser, flyet kommer seg på vingene mot neste destinasjon, ja!

Kanskje jeg egentlig var ment å være en fugl? Kanskje jeg er det?

En dum gås? Jo, helt sikkert, en dum selvopptatt og rastløs trekkfugl.