ORD SOM FALLER

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke makter å bo i dette landet lenger.

I går skrev en "venn" av meg på Facebook:

"Den somaliske kjerringa setter søppelet utenfor døra, det stinker i vår oppgang!

Hva er det med disse våre nye landsmenn?" Hvorpå en venn av henne straks repliserte med:

"De somaliske kvinnene er slik. Det må vi bare innse, og det smerter at det er våre skattepenger de grafser til seg!" Jeg la til denne kommentaren:

"Om dama hadde vært fra Fredrikstad, ville du ha skrevet: Hva er det med folk fra Fredrikstad?"

Og så slettet jeg henne som "venn"...

Ja, jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke orker dette landet lenger.

Og nå tenker du sikkert, kan du ikke bare pakke deg vekk da, du som ikke setter pris på at du lever i verdens beste land, du som ikke forstår at muslimer og lignende vesener er i ferd med å ødelegge dette landet som en gang var vårt, kongeriket som smulder i hendene våre mens vi sitter maktesløse og ser på.

Ja, jeg har hørt visa om at alt var bedre før, den gangen vi alle var nordmann, hvite og pene i tøyet, da vi sa "De" og "Vedkommende" til hverandre, da butikkene stengte klokken ett lørdag ettermiddag, og kongeriket var stengt til klokken åtte mandag morgen, da trikkeføreren het Syversten og ingen hadde rastafletter, da læreren het "frøken" og alle var snille mens flagget vaiet i vind og sommeren aldri tok slutt.

Jeg kommer rett fra USA, fra New York City, byen der alt er mulig, der det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra, der drømmer er til for å bli virkelige, der svart og hvitt ikke spiller noen rolle lenger bare du bidrar, der de som ikke er fra USA (og det er nesten alle) er jevnt fordelt i alle samfunnslag, der ikke bare svarte kjører trikken, vasker gulvene våre, der de homoseksuelle innehar maktposisjoner og jødene har mistet grepet i Brooklyn, og Queens ikke lenger bare er bebodd av puertoricanere, italiener eller grekere, der folk sier "have a nivce day" eller "so nice talking to you" etter et kort møte, og smilet aldri sitter langt inne, i landet som står på randen av økonomik sammenbrudd, men tross dette holder humøret oppe.

Selv om det er mye rart i USA, har landet fostret noen av de brighteste hjernen i verden, der sak kan diskuteres uten at alt blandes i ei stor gryte som her hjemme, her et helt kontinent lastes for at én enkelt kvinne ikke makter å legge søpla i riktig dunk.

New York City's befolkning har forstått noe viktig; ingenting eller ingen er det det ser ut til å være ved første øyekast, og høflighet og åpenhet er limet som holder byen sammen.

Der vi fleste nordmenn er skeptiske som utgangspunkt, er New Yorkerne åpne, avventende,

til det motsatte er bevist.

Så tanken om et grønt kort og utsikter til jobb i det store eplet frister.

For jeg liker ikke dette landet lenger, jeg liker ikke oss som bor i det.

Hele oppveksten fikk jeg høre: "Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika!"

Og jeg er et menneske som kjenner vekten av ord, ordenes betydning.

Vårt land er tuftet på kristne verdier, og selv om jeg ikke er kristen selv lever jeg etter dette ene budet: "Alle mennesker er like mye verdt"

Så til alle dere som slenger ut nedlatende ord og statuser med rasistisk innhold.

Fra nå av er mitt hat til dere personlig, siden hat tydligvis det eneste dere forstår.