SOM EN SLITEN POPSTJERNE

Hadde Jens Stoletenberg vært smart hadde han gitt Maria Amelie en ministerpost.

Maria Amelie er mer populær en de rødgrønne, har hatt dobbelt så mange presseoppslag som Jens den siste uken, men i dag var eventyret over. Et fly kom seg endelig på vingene med en sliten popstjerne ombord, med hele pressekobbelet på slep.

Ironisk nok ville tilfeldighetene at en bombe skulle gå av i Moskva i dag, på en flyplass, og 41 mennsker døde, 200 ble såret.

Ja, man kan spørre seg hvor viktig det er for oss å få vite at Maria Amelie ble servert kaffe på flyet, og at hun ble møtt av bombehunder.

Det er som regel bombehunder på alle flyplasser i disse dager, i den amerikanse paranoiaens favntak som vi alle er.

Vakre Maria Amelie er blir vår lille baby, en lett stjerne å forelske seg i, ikke for mørk, ikke for fremmedartet, forfatter, språksikker osv.

Og det skurres selv innerst inne i de mørkeblå korridorene hos FRP over at denne lille jenta som har infridd alle de krav vi stiller til asylsøkere sendes ut av landet.

Men dette er den asylpolitikken vi har stemt for i praksis, det er likhet for loven, en for alle, alle for en, eller?

Jeg ser at vinden har snudd på nettet, at folk skriver

"jeg er drittlei hele denne jævla Maria Amelie-greia!"

Ja, Maria Amelie har hatt sine 15 minutes of fame.

Nå står hun snart på fortauet i iskalde Moskva.

Og realityseriene kommer og går.

En gang i uken blir noen stemt ut.

I dag var det Maria Amelie.

Men selv i "Skal vi danse?" hender det at en deltager blir tatt inn i varmen igjen.

Men jeg tror neppe det danses i Moskva i kveld.

NÅR EN HOMO BAKER EN KAKE

Jeg er i festkomitéen for et stort 50-årslag

- jeg står og pynter en kremkake.

En hennarød hippiedame kommer ut på kjøkkenet i flagrende gevanter.

"Gud så festlig!" hviner hun high pitched "tenk at du som er mann kan dette!"

Å hold kjeft tenker jeg, men hun siger nærmere, stikker en rød negl i kremen.

"Mannen min altså, han finner knapt nok brødboksen, ikke sønnen min heller!"

Stønn, stønn, jeg får lyst til å daske henne i hodet meg hjulvispen.

"Hadde jeg sett mannen min bake en kake hadde jeg besvimt altså!"

Hun gir seg faen ikke, så jeg sier tørt mens jeg spruter krem i elegante topper.

"Siden det påstås at det er dere kvinner som tar hovedtyngden i barneoppdragelsen, så går jeg ut fra at du tenker å lære sønnen din å bake, lage mat?"

Hun ser på meg med skarpt kobrablikk, grønne øyne med en touch av Cabarnét Sauvignon.

"ER du homo?"

Jeg ser et eureka fødes bak øynene hennes, som om ordet homo forklarer alt.

"Ja!" sier jeg og river toppen av en kurv friske bringebær.

"Ja, altså" begynner hun "vanlige menn er jo hjelpeløse når det gjelder husarbeid, gutter også" Ok, vi synker ned på apestadiet, det at jeg er homo forklarer det hele, vi homoer er/skal være pene menn som bærer vesken, styler, baker, lar venninner strigråte på de stoppede skuldrene våre, men vi er ikke "vanlige menn.

Siden jeg er i festkomitéen, og siden jeg ikke kjenner denne kvinnen akter jeg ikke å spille ut en stor Shakespeare-monolog her ute på dette triste kjøkkenet.

Men jeg sier, eller hveser mellom tennene:

"Jeg baker fordi jeg liker det, ikke fordi jeg er homo!"

Hun kommer enda tettere på, sier:

"Du må ikke tro at jeg har noe i mot deg fordi du er homo?"

Nei nå, nå er det faen meg nok, nå er det like før jeg sier, kom deg ut av dette kjøkkenet din stupide drittkjerring, men jeg gjør ikke det, jeg kommer fra et velmøblert hjem.

"Jeg har det travelt, vi kan snakke om dette siden!"

"Jeg tror jeg er litt lesbisk" sier hun "bare litt!"

Stønn.

"Fint for deg, men jeg er ikke så opptatt av hva folk er og ikke er...

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av at dette skal bli seende ut som en bløtkake!"

"Det jeg ikke liker med dere homoer, eh, kan jeg si homo? er at dere er så jævla arrogante!"

Da smeller det oppe i hodet mitt.

Jeg har flydd halve Norge for å rekke fram til dette selskapet, så jeg skyter av en bredside:

"Hva faen er problemet ditt?

Først er det krise at mannen din ikke finner brødboksen, så er det faen meg festlig at jeg pynter en bløtkake, så er det plutselig ikke så merkelig fordi jeg er homo, så fortell meg frue;

WHO or WTF are we fighting for? Jeg sier som Oscar Wilde:

Vis meg en kvinne med humor, og jeg skal påvise tenner på høns!"

"Oscar hvem?" kvekker hun.

"En engelsk homo!" snerrer jeg

"ligger død som en sild på en kirkegård i Paris og gravsteinen hans er full av leppestiftkyss, noe jeg synes er ganske merkelig. Vel, muligens dårlig samivtighet?"

Hun står et øyeblikk og vakler på de høye hælene.

"Jeg kommer ikke til å spise av den kaken, jeg har gluten-allergi!"

Tenkte jeg det ikke.

AVSKAFF KULTUREN, DEN ER JO BARE ET PENGESLUK!

Du, sier mannen ved bardisken, du som jobber i morrobransjen, er du klar over hvor mange sykehjemsplasser vi kunne ha bygget for de pengene det jævla marmorpalasset i Bjørvika kostet?

Nei, svarer jeg, det vet jeg ikke.

Vet du hva, fortsetter mannen ved bardisken, han har et rosa slips som hopper av iver under den feite haken, jeg er så drita lei sånne som dere, som hever stipend og NAV-penger mens vi andre bygger landet, som tror dere er så jævla hippe og fine og flotte, men dere aner faen ikke hva det vil si å gjøre et ordentlig slag arbeid!

Han smeller halvliteren i disken, øynene er isgrønne som på en frossen torsk.

Du kan bare dra til helvete med den derre kulturen din, raper han, hadde det vært opp til meg skulle vi fått avskaffa den dritten der, den er jo bare et pengesluk for svarte...

And so the story goes.

Jeg går vekk, men han roper etter meg.

Hvem faen vil se en musikal om ei gæren kjerring som får elektrosjokk og synger om det i tre timer, hæ hæ? Kan dere ikke lage noe hyggelig teater, folk trenger å le.

Fy faen som jeg savner Sven Nordin, Arve Opsahl og han andre som snakker så fort...

Dø? Kjenner du Ane Dahl Torp? Hu er fin vettu!

Jeg rømmer festen, går ut på terrassen, tenner en røyk.

Ser utover Oslos tak, ser det jævla marmorpalasset glitre nede i vannkanten.

Tenker, fulle drittsekker, FRP-gubber og bønder.

Men? Er jeg en del av en elite, en snobb, som vet hva som er god smak?

Som forakter Sputnik, DDE, kvasikunst og paljettmusikaler?

En stille erkjennelse tikker inn.

Ja, jeg er nok det. Litt.

Jeg går inn til det rosa slipset igjen.

Hva vil du se nede i operaen da? spør jeg.

Han bjeffer.

Operaen? Jeg ville vel for faen aldri sette beina i det huset!

Men sånn ellers, på teater, spør jeg videre.

Noe hyggelig, noe jeg skjønner.

Jeg har vært med kjerringa på teater, men jeg gidder faen ikke sitte der sammen med 500 damer og føle meg dum, for jeg skjønner faen ikke hva de snakker om.

En gang så jeg et stykke av han derre Fosse, og da sa de det samme om og om igjen, jeg holdt på å bli spik spenna gæern, skjønner?

Her skal vi bo, sa hu, ja, her skal vi bo, sa han, ja, her skal vi bo, sa hu, ja, sa han, her skal vi bo - jeg holdt på å reise meg opp å hyle, ja for faen, vi har hørt det nå...!

Men jeg så Billy Elliot i London, og fy faen, da grein jeg, jeg grein som en liten unge, særlig da faren ga han en klem og sa at alt var greit, skjønner?

Det var sterkt, for det er jo sånn det er, mellom far og sønn, det sitter langt inne vettu...

Ja, svarte jeg, jeg har sett den jeg og, den var fin den.

Men altså, hu derre med de elektrosjokka, jeg mener, du betaler jo ikke en haug med penger for å bli deppa når du går på teater, eller er det noe jeg er for teit til å skjønne?

VI, DE HUMANE.

Vi, de humane.

Vi, som ikke makter å uttale ordet krig.

Vi, som er så etiske at vi ikke kan gi hjelp til tunge narkomane.

Vi, som er så humane at vi heller lar dem ligge på gaten å dø.

Vi, som ikke kan si ja eller nei til en ung dame fra Kaukasus.

Vi, som stikker strutsehodet i sanden og håper at det vi ikke liker forsvinner.

Vi, som sier at det skal være likhet for loven, bare det ikke gjelder oss selv.

Hurra! skreien er kommet! sier de på nyhetene i dag.

Det er da alltids noe.

ALDRI FIN NOK

I går kveld, da Börje Ahlstedt satt i Skavlansofaen og skjøt en bredside mot den mannlige jålemafiaen på Dramaten dukket et gammelt minne opp, et minne om aldri å føle seg fin nok.

For det var det den 72 år gamle legendariske skuespilleren snakket om, at det du kommer fra kan du aldri bli kvitt. Selv vokste han opp med en arbeidsløs far og en mor som var portnerkone, stedet var Lilla Essingen, og tross dette maktet han å sprenge seg vei inn i kulturens storstue, bli en av de beste i sitt fag - men fremdeles, i sosiale sammenhenger, på den røde løperen og i små rom med få mennesker hender den fremdeles at han føler seg som "portis" fra de mindre bemidlede strøk av den svenske hovedstaden...

Mitt minne handler om noe av det samme.

Jeg blir ofte star strucked når jeg møter en legende eller et menneske jeg beundrer.

Dette er historien om da jeg møtte Ingemar Bergmann i Paris for mer enn 30 år siden.

Vel, Bergmann var ikke fra Lilla Essingen, men jeg tror at uansett hvor fin du er, så er det alltids noen som er finere, eller det føles i alle fall slik.

Jeg var i Paris sammen med Bergmanns koreograf, og "Kung Lear" i Bergmanns regi skulle gjeste Theatre de Odéon. Samtidig skulle mesteren motta en stor orden fra den franske presidenten. Evenementet skulle foregå i en flott sal med endeløse marmorgulv, og mange celebre gjester var invitert.

Stjerner som Alain Delon og Simone Signorét seilte inn med stor og selvfølgelig eleganse.

I utkanten av dette sto jeg sammen med statistene (eller figurantene som det så vakkert heter på svensk) i Kong Lear, noen av oss meget bakfulle etter en lang natt på de parisiske nattklubber. Den unge skuespilleren Lena Olin (nå verdensstjerne) trippet nervøst inn og stilte seg 10 cm fra meg og blunket med dådyrøyne mot meg og smilte mens jeg kjente kaldsvetten piple nedover ryggen.

Så kom presidenten med frue, Bermann med fru Ingrid von Rosen skridene på den røde løperen, og ja, Børje Ahlstedt var der også, en blek personasje i grå dress, lett lent mot Peter Stormare i avantgardistisk skinnjakke og mørk kajal under øynene....

Det ble seremoni, kanaper, jeg fikk et gudesendt glass champagne som jeg holdt fast i som en livbøye, og småsnakket med Mikael Persbrandt som også var en av statistene...

Så hender alt på en gang.

En liten dame med rødt hår, en slags Mummi-mamma, pikker meg på skulderen og sier:

"Ingemar vill tala med dej!"

"Med mej?"

Hun drar meg over en vidde av svart/hvitt rutete marmor, stadig nærmere mester Bergmann som vokser som Manhattan Skyline under prismekronene.

Det eneste jeg greier å tenke der jeg rekker fram en svett bondehånd fra Nord-Norge er at han er så enormt høy.

Han ser ned, en fjern slektning av et smil ligger rundt munnen hans.

Fru von Rosens isblå øyne tindrer i utkanten av dette scopebildet. Mesteren sier:

"God afton, är du skodis? Du påminner om den stora finska skodespelaren Toivi Pavlo"

Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, han fortsatte:

"Är du bakis? Du skall inte vara rädd, alle bra menn är rädda, jag är mycke rädd"

Jeg kjenner at marmoren begynner å bølge under føttene.

"Du har ett snygt, lite udda ansikte, det borde passa på filmduken!"

Nå er det like før jeg besvimer, munnen kjennes tørr som en vrengt polvott.

"Vi hörs om du är i Stockholm?"

Han vifter meg vekk, jeg forstår at seansen er over.

Damen med det røde håret dukker opp i synsfeltet igjen, drar meg over gulvet, på plass.

Selv i dag, i en alder av 55 år, kan det hende at jeg blir den lille gutten jeg en gang var, med vannkjemmet hår, seler og fillete kortbukser, når jeg møter fine mennesker eller folk jeg ser opp til. Pinlig, men slik er det...

Vel, jeg snakket aldri med Ingemar Bergmann igjen, men jeg gikk forbi ham på en premiere i Stockholm mangfoldige år senere. Da var han blitt en gammel mann.

Øynene våre møttes noen få sekunder, et kort nikk. Så gikk han videre.

Jeg lignet vel ikke så mye på Toivo Pavlo lenger...

MARIA AMELIE

Maria Amelie, jeg stoler ikke lenger på politkere.

Jeg stoler ikke lenger på dette landet som kaller seg et demokrati.

Da nyheten sprakk om at sivile politimenn dro deg inn i en bil en mørk kveld på Lillehammer skjedde det noe inne i meg.

Og siden den kvelden har jeg snudd speilet mot eget ansikt, mine egne soleklare og selvfølgelige privilegier som nordmann med norsk pass.

Jeg makter ikke lenger se Jens Stolenbergs ansikt når han snakker på fjernsyn, jeg skrur av når Siv Jensen senker stemmen og sier "vi vasser i kriminelle asylsøkere som forgriper seg på unge jenter her i Oslo" - jeg blir kvalm og jeg føler avmakt.

I Nord-Norge har vi en sang som heter DET E HER Æ HØRE TELL - det handler om grunnfjellet og fjordene vi har vokst sammen med gjennom generasjoner her i dette langstrakte landet med så stort areal og så få mennesker.

Hvor er ditt grunnfjell Maria Amelie?

Hvilke fjorder drømmer du om, hvilke bilder flimrer i dine innerste drømmer?

Fattig på ord griper jeg til poesiens svulstige klisjeer...

Men - speilet mot eget ansikt?

I de to siste dagene har det gått opp for meg hva frihet er.

Jeg er fri, fri til å reise hvor jeg måtte ønske, fri til å komme tilbake til et fedreland.

Jeg er fri til å mene hva jeg vil, skrive, ytre mine meninger uten at noen drar meg inn i en mørk bil eller kobler mikrofoner i hjemmet mitt, eller lagrer mine data slik at de kan brukes mot meg en gang.

Og - om jeg blir syk, vil pengene fortsette å strømme inn, selv når jeg er så gammel at jeg ikke orker å arbeide lenger vil pengene fortsette å dumpe ned i postkassen hver måned, for jeg har opparbeidet meg poeng som gjør at jeg fortjener å bli tatt vare på mens jeg sitter og venter på døden...

Maria Amelie, du har ikke så mange opparbeidede byråkratiske poeng, men du har fått gro fast med grunnfjellet fra ditt papirløse ståsted, du har en kjæreste, et liv her i Norge.

Nå skal du kanskje sendes mot noe ingen vet hva er.

Ja - det skjedde noe inne i meg for to kvelder siden.

Jeg er ferdig med AP, SV, SP

- jeg tror ikke lenger på Høyre eller Venstre, vel - FRP og KRF har jeg aldri trodd på.

Nå tror jeg bare på hjertets og kjærlighetens alfabet.

For om vi ikke snart innser at mennesker er mennesker og ikke bare tall i et ubehagelig regnestykke er det ikke lenger noe igjen å tro på...

Maria Amelie.

Takk for at du åpnet de selvopptatte øynene mine!

AND THE WINNER IS - LILLEHAMMER!

Sent i går kveld dro 8 sivile politimenn en 25 år gammel papirløs kvinne inn i en mørk bil, en ung kvinne som har vært på flukt siden hun var et 12 år gammelt barn, en kvinne som er kåret til Årets nordmann, som har skrevet bok, som har oppholdt seg i Norge siden 2003.

Dette skjer i fredsnasjonen Norge, et land som lider av en skrikende mangel på arbeidskraft, et land som snart skal overtas av høyresiden, et land der fremmedfrykt er stigende, et rikt land som i denne morgentimen styres av paragrafrytteri og et rigid lovverk.

For i Norge skal ikke asylsøkere være oppegående, de skal ikke kunne noe, de skal sitte stumme og språkløse og stirre i veggen på et asylmottak mens byråkratiets kvern maler.

I dag kjenner jeg ikke gleden av å være eier av et norsk pass, over å ha mulighet til å reise hvor jeg vil i verden, av å vite at jeg er forsikret til fingerspissene, at jeg vil få min pensjon om noen få år, at jeg er norsk med alle de soleklare rettighetene det innebærer...

Jeg føler bare avmakt og sorg over dette som nå skjer.

Jeg håper ved Gud, selv om jeg ikke tror på ham, at den norske stat vil gripe inn å forhindre at Maria Amelie blir sendt ut av landet.

For - og jeg trodde aldri jeg ville komme til å skrive dette, og det sitter jævlig langt inne - det er ikke slike innvandrere som Maria Amelie de norske myndighetene vil ha - det gjør seg bedre for retorikken å ha en mullah å slite med....

For denne kvinnen er ingen trussel for Norge.

I går holdt hun en tale på Nansensenteret. Hørt om Nansen?

Han satte Norge på verdenskartet.

Det kan det godt hende at en ung kvinne fra Kaukasus også kan komme til å gjøre.

WHAT THE FUCK IS WRONG WITH YOU?

Det sprekker for den amerikanske turisten da en norsk, godt voksen dame går rett på ham uten å si unnskyld i avgangshallen på Gardermoen.

"What the fuck is wrong with you people in this country?" hveser han etter henne.

Damen bare trekker på skuldrene og klakker videre, ser seg ikke engang tilbake.

P.I.P høflighet, tenker jeg der jeg sitter og venter på flyet mitt til Paris.

Jeg drister meg til nok et blogginnlegg om nordmenns mangel på høflighet, selv om min gode venninne har sagt at om jeg ikke slutter med denne gnålingen om at vi er så uhøflige i Norge, så kommer hun til å boikotte bloggen min.

Vel, vi har en veldig kort historie som selvstendig nasjon, og vi har ikke helt lært oss å ta i mot gjester her i landet, nei, vi er ikke så gode på alt som driver i land på våre breddegrader.

Alt er best i Norge, det er typisk norsk å være god, vi liker å tro at det er slik det er.

Vi er livredde for at noen skal ta fra oss den norske kulturen, er redde for at språket vårt skal vannes ut av disse "fremmede" som kommer hit med nye dialekter og lyder, selv om "vår egne" ungdommer bruker ordet "liksom" tre til fire ganger i hver setning, og ordforrådet er stadig på vikende front.

På tross av dette skal ikke folk som søker asyl her i landet få lov til å lære norsk før alt papirarbeidet er i orden, noe som kan ta 10 til 12 år, og i mellomtiden skal "disse fremmede" sitte på nedlagte høyfjellshoteller eller militærleire og stirre i veggen mens byråkratiets kvern langsomt maler menneskedrømmer i stykker.

Ok, jeg sporer av, det var høflighet, eller mangel på høflighet jeg skulle skrive om.

Hvorfor sier ikke nordmenn unnskyld lenger?

Er det et nederlag, en innrømmelse, et tegn på svakhet?

Hvorfor sier vi "oops" og "oisann" og "uff da!" når vi støter på noen, eller smeller døra i ansiktet på noen som kommer bak oss?

I Norge i dag er det bare politikere som skal si unnskyld, som skal legge seg flate når de har dritt på draget, tatt i mot et armbånd eller leid ut et stabbur uten å oppgi det til futen.

Jeg har en teori på at høflighet er selve limet i samfunnet, i det offentlige rommet.

Men for all del, jeg forstår at det er livsviktig for deg å komme først inn på bussen, at du ikke kan vente på at folk får gått av før du presser deg inn, at det på død og liv må være deg som skal først av flyet, at det er nettopp du, og ikke den gamle damen med krykkene, som må oppta to seter på trikken, jeg skjønner jo det - for du er viktigst i livet ditt, i universet.

Jeg forstår også at Norge er verdens sentrum, at alt er flotters her, at vi er best på alt, at det er vi som skal megle fram verdensfred og løse kreftgåten, utrydde fattigdommen på kloden.

Vel, vi skulle kanskje nedjustere selvbildet vårt noen hakk?

UNNSKYLD at jeg sier det...

Norge er som sagt en ung nasjon, et bitte lite land i utkanten av verden.

De fleste vet ikke hvor landet ligger engang.

MØ

Jeg tenker på sauer og kyr.

Mest tenker jeg på de to kyrne i reklamen som snakker sammen, som sier:

"Å, han er så kjekk, men vi kan jo ikke si det vettu, vi må jo bare stå her å si MØ vi!"

For på samme måte som det er en slags kontrakt mellom kua og mennesket om at vi ikke kan diskuterere Kafka eller den økende klimakrisen, er det en sannhet at også politikere ikke kan si annet enn f. eks MØ eller i beste fall BÆÆÆÆ...

I dag sa Jens Stoltenberg på P2:

"Grunnen til at arbeidsledigheten har gått ned er at fler er kommet i arbeid!"

Ok, han sa det med overbevisning, med en handlingens manns tydelige diksjon.

Men han kunne like gjerne ha sagt:

"Jeg har mista det ene benet mitt, jeg trenger ikke to sko lenger!"

Jeg tror på ord, på språk, språkets mulighet til å kunne være tydelig, gjøre seg forstått.

Tenk så deilig om kua hadde sagt:

"Ok, du kan bare stå der å tro at jeg er ei dum ku, men nå skal du høre her.

Vet du hvorfor jeg tygger maten flere ganger?

Hvorfor jeg foretrekker rødkløver?

Hvorfor jeg liker å lese bøkene til Fay Welden når dere tror jeg bare står på båsen og lar maten sakte gli gjennom de syv magene mine?"

Eller om Stoltenberg f. eks hadde sagt:

"Kan ikke du bare dra til helvete med dette stupide spørsmålet ditt. Kan du ikke sette deg inn i saken, gjøre hjemmeleksa di, og så komme tilbake når du er tørr bak ørene din lille idiot!"

Men verken kua eller statsministeren bryter avtalen.

Kua skal please bonden, forbrukerne, fronte den usunne melken og den fete osten...

Så den må stå pent i Norgesreklamen å si MØØØØØ.

Og Jens skal behage velgerne, ikke støte noen, være rund i kantene, og hyggelig, og må si:

"Det er viktig at vi alle tar i et tak og løfter i flokk!"

Hvem som er flokken, hva som skal løftes kan han ikke si eller gå for langt inn på, fordi da kan bordet fange og han kan komme til å love mer enn han kan holde.

Vi lever alle i en verden hvor du belønnes for å lyve.

Å si den ubehagelige sannheten er ikke nødvendigvis alltid det beste, men av og til må det til.

Men det lønner seg å være litt sånn "hallo, adjø, jada, det går så fint så!"

Jeg hadde noen venner som var foreldre til en helt umulig og ikke så veldig sympatisk unge.

En gang ved middagsbordet hjemme hos oss sprakk det for meg, jeg sa:

"Nå holder du kjeft, din bortskjemte drittunge!"

Foreldrene har ikke snakket til meg siden den gangen, men ungen som nå er over 30 år, ser fremdeles på meg med dette trygge, gode blikket, blikket mennesker som vet hvor de har hverandre ser på hverandre med.

Neste gang jeg går forbi ei ku som sier MØ skal jeg stoppe opp, si:

"Jasså, sier du det, din dumme ku! Om tre uker ligger du kanskje i kjøttdisken på Mega og er entrecote eller karbonadedeig!"

Og da holder det ikke med et patetisk MØ.

Og om jeg løper på Jens....?

MØ?

KVINNEBYEN

Jeg sitter på Litteraturhuset, drikker kaffe, hører på kvinnesamtaler fra bordene rundt.

For det er mest kvinner på ordets hus.

Kvinner i litt rufsete, tilfeldige, men svindyre designtekstiler, blanke støvletter og vesker til en pris som kunne holdt liv i en familie i Afrika et år.

Og det er Rolce Royce-barnevogner, prinser og prinsesser dresset opp i beste Gossip Girl-stil, det er urtete, latte, ruccola og chevre, ja stort sett, glem ikke økologisk brød og et arsenal av kosttilskudd i medbrakte bokser. Og skravla går om Frank som ikke makter å treffe skittentøykurven, om den siste boka til ditt eller datt, om Wikileaks og karbohydrater.

For der det er kultur er det kvinner.

Sure kvinner som freser når du holder opp døra for dem, eller prøver å gi en hjelpende hånd med barnevogna. For her som alle andre steder er vi menn i veien.

Vi er ubudne gjester i kvinnebyen.

Vi skal holde oss på fotballpuber, på kontoret, eller så nær skittentøykurven som mulig.

Jess baby, bli så sur du bare vil...

Så jeg legger beina på stolen ved siden av, plukker opp i-Phonen og begynner å snakke i overkant høyt med en venn for å overdøve østrogenmafiaen.

Damene begynner å kaste litt oppgitte blikk i min retning, og jeg smiler sukkersøtt og vifter med den ene hånden som for å signalisere at dette er en meget viktig samtale, mens jeg noterer meg at en av kvinnenes brystvorte er unormalt stor og mørkebrun der den blir sugd av et par rosa barnelepper.

Jeg avslutter samtalen og plukker opp Simone de Beauvoirs "Gjesten" bare for å irritere selskapet enda mer, holder coveret godt synlig slik at de skal se at jeg leser oppbyggelig litteratur og ikke Unni Lindell eller annet snusk, dette er tross alt Litteraturens Hus.

(Jeg har ved et par anledninger tenkt meg muligheten av å jobbe i en munkecelle på loftet her i denne bygningen, for det kan vi dramatikere søke om å få gjøre.

Men etter å ha spist lunsj, drukket kaffe, oppholdt meg her i to timer, tenker jeg at å gå hit hver dag for å arbeide vil være like umulig som å skrive poesi på en fotballtribune.)

Oj, nå skal damene betale!

Regningen skal deles i 9 ulike deler.

"Er det mulighet for å betale for en halv kake? Så kan Trine betale for den andre halvparten? Jeg slanker meg skjønner du?"

Det regnes og skrives på servietter, det skal betales med penger og kort.

"Kan du varme denne barnematen i mikroen før jeg går?" roper en av damene gjennom rommet.

Etter ca 20 minutter har damene fått gjort opp for seg, og kåper og barneluer hankes inn før hele kobbelet triller ut i Slottsparken.

Igjen står en servitør ved langbordet som ser ut som en ikke hvilken som helst morgen i Hiroshima.

Verken jeg eller servitøren hørte noe som kunne ligne på takk da gjestene forlot slagmarken.

Det kalles likestilling!