MARIA AMELIE

Maria Amelie, jeg stoler ikke lenger på politkere.

Jeg stoler ikke lenger på dette landet som kaller seg et demokrati.

Da nyheten sprakk om at sivile politimenn dro deg inn i en bil en mørk kveld på Lillehammer skjedde det noe inne i meg.

Og siden den kvelden har jeg snudd speilet mot eget ansikt, mine egne soleklare og selvfølgelige privilegier som nordmann med norsk pass.

Jeg makter ikke lenger se Jens Stolenbergs ansikt når han snakker på fjernsyn, jeg skrur av når Siv Jensen senker stemmen og sier "vi vasser i kriminelle asylsøkere som forgriper seg på unge jenter her i Oslo" - jeg blir kvalm og jeg føler avmakt.

I Nord-Norge har vi en sang som heter DET E HER Æ HØRE TELL - det handler om grunnfjellet og fjordene vi har vokst sammen med gjennom generasjoner her i dette langstrakte landet med så stort areal og så få mennesker.

Hvor er ditt grunnfjell Maria Amelie?

Hvilke fjorder drømmer du om, hvilke bilder flimrer i dine innerste drømmer?

Fattig på ord griper jeg til poesiens svulstige klisjeer...

Men - speilet mot eget ansikt?

I de to siste dagene har det gått opp for meg hva frihet er.

Jeg er fri, fri til å reise hvor jeg måtte ønske, fri til å komme tilbake til et fedreland.

Jeg er fri til å mene hva jeg vil, skrive, ytre mine meninger uten at noen drar meg inn i en mørk bil eller kobler mikrofoner i hjemmet mitt, eller lagrer mine data slik at de kan brukes mot meg en gang.

Og - om jeg blir syk, vil pengene fortsette å strømme inn, selv når jeg er så gammel at jeg ikke orker å arbeide lenger vil pengene fortsette å dumpe ned i postkassen hver måned, for jeg har opparbeidet meg poeng som gjør at jeg fortjener å bli tatt vare på mens jeg sitter og venter på døden...

Maria Amelie, du har ikke så mange opparbeidede byråkratiske poeng, men du har fått gro fast med grunnfjellet fra ditt papirløse ståsted, du har en kjæreste, et liv her i Norge.

Nå skal du kanskje sendes mot noe ingen vet hva er.

Ja - det skjedde noe inne i meg for to kvelder siden.

Jeg er ferdig med AP, SV, SP

- jeg tror ikke lenger på Høyre eller Venstre, vel - FRP og KRF har jeg aldri trodd på.

Nå tror jeg bare på hjertets og kjærlighetens alfabet.

For om vi ikke snart innser at mennesker er mennesker og ikke bare tall i et ubehagelig regnestykke er det ikke lenger noe igjen å tro på...

Maria Amelie.

Takk for at du åpnet de selvopptatte øynene mine!