ALDRI FIN NOK

I går kveld, da Börje Ahlstedt satt i Skavlansofaen og skjøt en bredside mot den mannlige jålemafiaen på Dramaten dukket et gammelt minne opp, et minne om aldri å føle seg fin nok.

For det var det den 72 år gamle legendariske skuespilleren snakket om, at det du kommer fra kan du aldri bli kvitt. Selv vokste han opp med en arbeidsløs far og en mor som var portnerkone, stedet var Lilla Essingen, og tross dette maktet han å sprenge seg vei inn i kulturens storstue, bli en av de beste i sitt fag - men fremdeles, i sosiale sammenhenger, på den røde løperen og i små rom med få mennesker hender den fremdeles at han føler seg som "portis" fra de mindre bemidlede strøk av den svenske hovedstaden...

Mitt minne handler om noe av det samme.

Jeg blir ofte star strucked når jeg møter en legende eller et menneske jeg beundrer.

Dette er historien om da jeg møtte Ingemar Bergmann i Paris for mer enn 30 år siden.

Vel, Bergmann var ikke fra Lilla Essingen, men jeg tror at uansett hvor fin du er, så er det alltids noen som er finere, eller det føles i alle fall slik.

Jeg var i Paris sammen med Bergmanns koreograf, og "Kung Lear" i Bergmanns regi skulle gjeste Theatre de Odéon. Samtidig skulle mesteren motta en stor orden fra den franske presidenten. Evenementet skulle foregå i en flott sal med endeløse marmorgulv, og mange celebre gjester var invitert.

Stjerner som Alain Delon og Simone Signorét seilte inn med stor og selvfølgelig eleganse.

I utkanten av dette sto jeg sammen med statistene (eller figurantene som det så vakkert heter på svensk) i Kong Lear, noen av oss meget bakfulle etter en lang natt på de parisiske nattklubber. Den unge skuespilleren Lena Olin (nå verdensstjerne) trippet nervøst inn og stilte seg 10 cm fra meg og blunket med dådyrøyne mot meg og smilte mens jeg kjente kaldsvetten piple nedover ryggen.

Så kom presidenten med frue, Bermann med fru Ingrid von Rosen skridene på den røde løperen, og ja, Børje Ahlstedt var der også, en blek personasje i grå dress, lett lent mot Peter Stormare i avantgardistisk skinnjakke og mørk kajal under øynene....

Det ble seremoni, kanaper, jeg fikk et gudesendt glass champagne som jeg holdt fast i som en livbøye, og småsnakket med Mikael Persbrandt som også var en av statistene...

Så hender alt på en gang.

En liten dame med rødt hår, en slags Mummi-mamma, pikker meg på skulderen og sier:

"Ingemar vill tala med dej!"

"Med mej?"

Hun drar meg over en vidde av svart/hvitt rutete marmor, stadig nærmere mester Bergmann som vokser som Manhattan Skyline under prismekronene.

Det eneste jeg greier å tenke der jeg rekker fram en svett bondehånd fra Nord-Norge er at han er så enormt høy.

Han ser ned, en fjern slektning av et smil ligger rundt munnen hans.

Fru von Rosens isblå øyne tindrer i utkanten av dette scopebildet. Mesteren sier:

"God afton, är du skodis? Du påminner om den stora finska skodespelaren Toivi Pavlo"

Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, han fortsatte:

"Är du bakis? Du skall inte vara rädd, alle bra menn är rädda, jag är mycke rädd"

Jeg kjenner at marmoren begynner å bølge under føttene.

"Du har ett snygt, lite udda ansikte, det borde passa på filmduken!"

Nå er det like før jeg besvimer, munnen kjennes tørr som en vrengt polvott.

"Vi hörs om du är i Stockholm?"

Han vifter meg vekk, jeg forstår at seansen er over.

Damen med det røde håret dukker opp i synsfeltet igjen, drar meg over gulvet, på plass.

Selv i dag, i en alder av 55 år, kan det hende at jeg blir den lille gutten jeg en gang var, med vannkjemmet hår, seler og fillete kortbukser, når jeg møter fine mennesker eller folk jeg ser opp til. Pinlig, men slik er det...

Vel, jeg snakket aldri med Ingemar Bergmann igjen, men jeg gikk forbi ham på en premiere i Stockholm mangfoldige år senere. Da var han blitt en gammel mann.

Øynene våre møttes noen få sekunder, et kort nikk. Så gikk han videre.

Jeg lignet vel ikke så mye på Toivo Pavlo lenger...