mandag 18. juli 2011

DISSE MINE MINSTE I DET UTVIDEDE DEMOKRATI.

Jeg vet ikke, men muligens er barnefamiliene det utvidede og perfekte demokrati, da selvfølgelig med den uskrevne regel i bunn, at mor og far er servicestasjoner som skal betjene demokratiets beboere, les: gullungene, disse selvrealiserende statussymbolene som du bare MÅ ha fordi du fortjener det!

Og som barnløs får jeg ofte høre, gjerne etter noen glass vin under en ammefri aften der melken er pumpet i flasker hjemme, at jeg ikke ANER hva livet går ut på fordi jeg ikke har egne barn. At jeg er egoistisk som bare farter til NYC og Paris, at jeg bare leker meg gjennom livet, vel. Og litt senere med småbarnsmødre eller fedre gråtende på skulderen om hvor slitne de er, at jeg ikke ANER hvor tøft det er, hvor få timer døgnet har osv...
Dette manuset har bare tilgodesett meg små sympatiske replikker som "huff" og "stakkars deg" selv om jeg sitter med bedre og lengre replikker ytterst på tungen som "men faen da, det er vel ingen som har tvunget deg inn i dette, du har da fått disse ungene med åpne øyne?" eller "om det å få barn er den største lykke på jorden, hvorfor er du ikke lykkelig da?"

Men demokrati?
Jeg kjenner barnefamilier som koker tre og fire retter til middag hver dag, for i det utvidede demokrati kan alle rekke opp hånden (vel om de gidder det) å bestille sin egen private rett til middag, hvorpå mor eller far spør, hør bare her!
"Vil du ha tagliatone, pastaskruer, vanlig spaghetti, lasagneplater? Vil du tomatsaus, fløtesaus, eller bare ketsjup? Vil du ha vanlig mild ost, parmesan? Vil du ha brød til, vil du ha ditt eller datt?" Til slutt er ungene så slitne av alle disse spørsmålene at de begynner å ule som unger med lavt blodsukker gjør.

Nå skal jeg ikke komme trekkende med min egen barndom da vi måtte spise saltsild, torskehoder og selføtter, men det er da grenser for hvor mye et barn MÅ ta stilling til?

I matbutikkene er det enda verre, der barna skal bejae alle mors valg av matvarer. Jeg gikk bak en mor med tre unger på Rema, og da mor endelig hadde forhandlet seg fram til at familien skulle ha fisk begynte spørsmålene å hagle: "Skal vi ha fiskepinner? Salmalaks? Fiskekaker? Fiskegrateng? Fiskesuppe? Skal vi ha poteter til? Pasta? Salat?"
Samme resultat, ungene begynte å ule.
Jeg vet at en dag, om litt, kommer en av ungene til å snu seg til mora, hvese og si:
"Men hold kjeft da kjerring! Jeg driter i hva vi skal ha til middag!"

Siste runde herfra nå:
På hotellet i Hellas satt en tobarnsmor og inntok sin egen frokost mens barna sprang rundt som gale altforhøytblodsukkerhyéner.
Her er hva hun spiste: 6 skiver loff med Nugatti og tre wienerbrød som hun toppet med en halv liter cola.
Og her kommer poenget: Å pålegge små barn ansvar for sitt eget kosthold er faktisk et overgrep som grenser til mishandling, men jeg har jo ikke barn, så jeg ANER ikke hva et det utvidede demokratiet dreier seg om.
My oh!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar