KJØR MEG TILBAKE TIL I GÅR

I de siste dagene har jeg tenkt mye på en replikk som falt i en taxi i Kristiansand for mange år siden, en forfattervenn av meg sank ned i setet og stønnet til sjåføren:

Kjør meg tilbake til i går!

Men det går ikke noen vei tilbake til i går, desverre, dagen i går har hendt.

Det som har rammet fedrelandet har fått meg til å tenke i stadier, først undring, så skrekk etterhvert som omfanget av tragdien rullet over flatskjermene - Så fortvilelse, så trangen til å vite, finne noen sammenhenger, svar.

Jeg er ingen politiker, jeg vet ikke så mye om de store tingene, jeg føler med magen, med hjertet, prøver å tenke med hodet. De "flinke" skribentene mener og tror, analyserer, poetene skriver sine vers, folket gråter, Norge gynger sakte videre mot en dag i morgen.

Men det går ingen vei tilbake til det som har vært. Det som har vært? Hva var det?

Var det Lykkeland? Nei, det var det ikke. Det var de små tingenes tilstand, det var sinne over bensinprisene, ergrelse over tabloidenes forsider, å, som jeg ønsker meg "monsterflåtten" og "slik ungår du å bli offer for internasjonale tyveribander i ferien" tilbake.

I dag måtte jeg legge vekk Magasinet Dagbladet for jeg var så blindet av tårer at jeg ikke kunne lese lenger, og selv Hilde Hummelvold knekker sammen på direktefjernsyn.

Nei, det er ingen vei tilbake til i går, men det er en vei til i morgen, og dager etter det.

Dager vi i dag tror vi skal kunne leve bedre, vise mer omtanke, dager med en regnbue av aksept for de noen mener vi skal være redde for.

Selv om jeg ikke har vært direkte berørt av hendelsene, har det vært øyeblikk da gulvet har svaiet under føttene mine. Jeg har tenkt mørke tanker om ingen framtid, at det ikke er håp for menneskene, at ondskapen vil seire til slutt.

Men så tenker jeg at hver og en av oss skal lege dette landet sammen, og om én maske i garnet ryker, så smetter fisken igjennom.

Men jeg vet også at uansett hvor mye man luker, så vil ugresset forsette å vokse.

Snu aldri ryggen til ugresset, fortsett å nappe det opp med rot.

Men plant dine roser tett, da vil ugresset få dårligere vekstvilkår.

En rose kjemper også sin kamp, kan dø, det er derfor den har utviklet spisse torner.

Snu aldri ryggen til en rose heller.