Du, sier mannen ved bardisken, du som jobber i morrobransjen, er du klar over hvor mange sykehjemsplasser vi kunne ha bygget for de pengene det jævla marmorpalasset i Bjørvika kostet?
Nei, svarer jeg, det vet jeg ikke.
Vet du hva, fortsetter mannen ved bardisken, han har et rosa slips som hopper av iver under den feite haken, jeg er så drita lei sånne som dere, som hever stipend og NAV-penger mens vi andre bygger landet, som tror dere er så jævla hippe og fine og flotte, men dere aner faen ikke hva det vil si å gjøre et ordentlig slag arbeid!
Han smeller halvliteren i disken, øynene er isgrønne som på en frossen torsk.
Du kan bare dra til helvete med den derre kulturen din, raper han, hadde det vært opp til meg skulle vi fått avskaffa den dritten der, den er jo bare et pengesluk for svarte...
And so the story goes.
Jeg går vekk, men han roper etter meg.
Hvem faen vil se en musikal om ei gæren kjerring som får elektrosjokk og synger om det i tre timer, hæ hæ? Kan dere ikke lage noe hyggelig teater, folk trenger å le.
Fy faen som jeg savner Sven Nordin, Arve Opsahl og han andre som snakker så fort...
Dø? Kjenner du Ane Dahl Torp? Hu er fin vettu!
Jeg rømmer festen, går ut på terrassen, tenner en røyk.
Ser utover Oslos tak, ser det jævla marmorpalasset glitre nede i vannkanten.
Tenker, fulle drittsekker, FRP-gubber og bønder.
Men? Er jeg en del av en elite, en snobb, som vet hva som er god smak?
Som forakter Sputnik, DDE, kvasikunst og paljettmusikaler?
En stille erkjennelse tikker inn.
Ja, jeg er nok det. Litt.
Jeg går inn til det rosa slipset igjen.
Hva vil du se nede i operaen da? spør jeg.
Han bjeffer.
Operaen? Jeg ville vel for faen aldri sette beina i det huset!
Men sånn ellers, på teater, spør jeg videre.
Noe hyggelig, noe jeg skjønner.
Jeg har vært med kjerringa på teater, men jeg gidder faen ikke sitte der sammen med 500 damer og føle meg dum, for jeg skjønner faen ikke hva de snakker om.
En gang så jeg et stykke av han derre Fosse, og da sa de det samme om og om igjen, jeg holdt på å bli spik spenna gæern, skjønner?
Her skal vi bo, sa hu, ja, her skal vi bo, sa han, ja, her skal vi bo, sa hu, ja, sa han, her skal vi bo - jeg holdt på å reise meg opp å hyle, ja for faen, vi har hørt det nå...!
Men jeg så Billy Elliot i London, og fy faen, da grein jeg, jeg grein som en liten unge, særlig da faren ga han en klem og sa at alt var greit, skjønner?
Det var sterkt, for det er jo sånn det er, mellom far og sønn, det sitter langt inne vettu...
Ja, svarte jeg, jeg har sett den jeg og, den var fin den.
Men altså, hu derre med de elektrosjokka, jeg mener, du betaler jo ikke en haug med penger for å bli deppa når du går på teater, eller er det noe jeg er for teit til å skjønne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar