KVINNEBYEN

Jeg sitter på Litteraturhuset, drikker kaffe, hører på kvinnesamtaler fra bordene rundt.

For det er mest kvinner på ordets hus.

Kvinner i litt rufsete, tilfeldige, men svindyre designtekstiler, blanke støvletter og vesker til en pris som kunne holdt liv i en familie i Afrika et år.

Og det er Rolce Royce-barnevogner, prinser og prinsesser dresset opp i beste Gossip Girl-stil, det er urtete, latte, ruccola og chevre, ja stort sett, glem ikke økologisk brød og et arsenal av kosttilskudd i medbrakte bokser. Og skravla går om Frank som ikke makter å treffe skittentøykurven, om den siste boka til ditt eller datt, om Wikileaks og karbohydrater.

For der det er kultur er det kvinner.

Sure kvinner som freser når du holder opp døra for dem, eller prøver å gi en hjelpende hånd med barnevogna. For her som alle andre steder er vi menn i veien.

Vi er ubudne gjester i kvinnebyen.

Vi skal holde oss på fotballpuber, på kontoret, eller så nær skittentøykurven som mulig.

Jess baby, bli så sur du bare vil...

Så jeg legger beina på stolen ved siden av, plukker opp i-Phonen og begynner å snakke i overkant høyt med en venn for å overdøve østrogenmafiaen.

Damene begynner å kaste litt oppgitte blikk i min retning, og jeg smiler sukkersøtt og vifter med den ene hånden som for å signalisere at dette er en meget viktig samtale, mens jeg noterer meg at en av kvinnenes brystvorte er unormalt stor og mørkebrun der den blir sugd av et par rosa barnelepper.

Jeg avslutter samtalen og plukker opp Simone de Beauvoirs "Gjesten" bare for å irritere selskapet enda mer, holder coveret godt synlig slik at de skal se at jeg leser oppbyggelig litteratur og ikke Unni Lindell eller annet snusk, dette er tross alt Litteraturens Hus.

(Jeg har ved et par anledninger tenkt meg muligheten av å jobbe i en munkecelle på loftet her i denne bygningen, for det kan vi dramatikere søke om å få gjøre.

Men etter å ha spist lunsj, drukket kaffe, oppholdt meg her i to timer, tenker jeg at å gå hit hver dag for å arbeide vil være like umulig som å skrive poesi på en fotballtribune.)

Oj, nå skal damene betale!

Regningen skal deles i 9 ulike deler.

"Er det mulighet for å betale for en halv kake? Så kan Trine betale for den andre halvparten? Jeg slanker meg skjønner du?"

Det regnes og skrives på servietter, det skal betales med penger og kort.

"Kan du varme denne barnematen i mikroen før jeg går?" roper en av damene gjennom rommet.

Etter ca 20 minutter har damene fått gjort opp for seg, og kåper og barneluer hankes inn før hele kobbelet triller ut i Slottsparken.

Igjen står en servitør ved langbordet som ser ut som en ikke hvilken som helst morgen i Hiroshima.

Verken jeg eller servitøren hørte noe som kunne ligne på takk da gjestene forlot slagmarken.

Det kalles likestilling!