DEN LANGE VEIEN TIL ET ANNET MENNESKE

I kveld tenker jeg på kjærligheten, på den lange veien til et annet menneske, nei, jeg skal ikke late som om jeg har kommet på denne setningen selv; den er Bjørg Viks.

Men kjærligheten, jeg tenker altså på den i kveld, tenker på at jeg i disse dager har levd sammen med et menneske i femten år, og at vi bare såvidt har begynt å gå, gå sammen.

Jeg tenker også på en annen vei, den aller lengste. Veien til meg selv.

Desember er sjelens tid for vareopptelling.

Du krysser av i bøkene, sladder, stryker ut de tapte slag, klipper vekk bilder som ikke skal bli med videre, gammelt agg, hat og skuffelse. Sminker litt virkelighetsflukt inn på de velskrevne sidene, forstørrer en seier, hviler noen øyeblikk på laurbærene, innser at, ja, noe fikk man til, og resten sendes ned i sjakten for tåkelagte minner, uviktige ting.

Man slipes i kantene som menneske på den lange veien til seg selv, og aldri kommer du helt fram dit du tenkte. Det er alltid rom du ikke går inn i, dører du ikke åpner, byer du aldri skal se, våkenetter og vargtimer, angst og vonde soloppganger side om side med fryd og latter.

Ja, man slipes, er ikke så skarp i kantene lenger, henger seg ikke fast i uviktige ting, blir ikke liggende i bakevje i kulper eller i slitsomme hvirvelstrømmer, men navigerer stille fordi på denne strie livselva man er så heldige å flyte så fint på - en stakket stund.

Sliten og sentimental er denne timen, men er det ikke lov?

Lov å dvele ved dette året som renner ut, de fine sandkornene i timeglasset som stadig renner fortere ned i beholderen for levd liv.

Men jeg tenker ikke på dager som bortkastede, vel, de ble kanskje ikke brukt fullt ut, men de var dager på vei dit du skulle...

Dager for ettertankens bleke erkjennelse, tyveri dette også:-)

"Livet er kort" sa August Strindberg "men det kan kjennes langt mens det pågår"

Akkurat nå er tanken god, børa likeså. Jeg seiler i medvind for tiden, og jeg er gammel nok til å fatte hva som skjer, voksen nok til å si takk for de fine tingene som kommer i min vei.

Dette skulle ikke bli et julebrev, men jeg ser at det er det det er.

Et brev til meg selv, men også til deg, du som står meg nær, og til alle dere andre i min nærhet. La oss glitre oss inn i det nye året sammen. Ikke fordi vi fortjener det.

Vi fortjener ingenting.

La oss glitre og glede oss sammen, fordi vi vet at alle stjerner slukner en dag, og at nye fødes.

Så kjære venner.

God jul.