Jeg sitter i et middagsselskap i New Jersey.
Det er Thanksgiving, og kalkunen bæres inn i all sin prakt.
Papa sitter ved enden av det enorme bordet, og jeg i den andre, for "to voksne menn" skal vokte bordet, sier Mama, og alle tar hverandre i hendene mens bønnen fremsies med takksigelser over året som gikk, bønn om hell og lykke for familie, fjern og nær.
Jeg er ikke religiøs, men jeg fylles av denne gode tingen som det er å sitte ved et bord sammen med mennesker, holde hender, takke, jeg tenker at jeg takker alt for lite.
Så jeg mumler med i bønnen, takker på en rødmende nordmanns vis.
Litt ut i måltidet sier herren i huset:
"Så, hva med Europa? Er dere redde for terror?"
Replikken faller lett, uten undertone av listighet, fulgt av et vennlig smil.
Jeg tar sats, sier, vel vitende om at jeg er i USA:
"Vel, de fleste av oss har valgt ikke å la den amerikanske paranoianen ødelegge livene våre"
En påfallende stillhet, alle sitter med gaffel og kniv i luften, stille, så stille.
Jeg tenker, jeg har tråkket i waldorfsalaten.
Papa slår opp en rungende latterdør, vifter med den ene hånden, ler, ler.
"Ja, ja - det er bra! Man må reise seg å gå videre!"
For her i Norge har vi ikke hatt vårt 9/11 - men forleden gikk den første bomben av i Sverige, og hvem vet - det smeller nok også i Norge?
Og Siv Jensen fikk en lenge etterlengtet julegave på tampen av året, "ondskap satt i system" sa hun på fjernsynet - og ja, nå skal vi være redde dere, nå er det alvor!
Vel, Stockholm er vel for øyeblikket den tryggeste byen i verden, og nei, jeg nekter å bli redd, og jeg undres over at deler av vår opplyste verden forsøker å stigmatisere alle muslimer som farlige. For vi har passert "hviske stille i krokene-stadiet" - nå er det helt ok å snakke rett fra posen og avslutte hatet og redselen sin med "jeg er ikke rasehater altså!"
For en uke siden satt jeg i et annet selskap, kom i snakk med en polstret frue fra Bærum.
Hun var polert til fingerspissene, snakket flere språk, var kulturell og opplyst, men muslimer og "de der" skulle hun ha seg frabedt. For vi kunne slett ikke finne oss i at "fremmede" kom og ovetok landet vårt, tok jobbene fra god norsk ungdom, og verst av alt, at de rasserte det norske språket. Jeg gikk i klinsj med henne noen runder, men som alltid tenker jeg, dette gidder jeg ikke å bruke tid på.
Nå blir frontene mer tydelige, det er helt ok å klistre slagord på huset til enken etter selvmordsbomberen i Sverige, gule stjerner, rosa trekanter og netter av krystall er forlengst tåkelagt i minnenes irrganger - historien kjenner aldri seg selv igjen.
Noen vil bygge et gjerde rundt kongeriket Norge, kaste ut alle vi ikke liker, det skal være OSS mot de andre, en gammel slitt tanke som alle vet ikke fungerer.
Samtidig vil vi leve i fred, ha våre privatliv for oss selv, ingen skal titte oss i kortene.
For kan hende at datalagringsforslaget vil "rense" ut en terrorist eller to, men det vil også skrenke inn vår frihet, og den vil ramme selv polerte fruer i Bærum, jess.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg nekter å bli paranoid og redd.
Jeg er bare redd for én ting, og det er redde mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar