SIN EGEN NAVLE

"Teateret stirrer på sin egen navle, mens verden brenner!"

sa lederen for Theatre de Soleil da hun mottok den internasjonale Ibsen-prisen ifjor, og for litt siden satte Helen Mirren hele Holywood på plass da hun hentet hjem nok en pris med disse ordene:

"Stadig oftere når noen uttaler seg om økonomiske kriser, askeskyer, den fallende euroen, så er det kvinner som snakker, som er ekspertene...How about some respect?"

Hun sa videre: "Jeg har begavede kvinnelige kollegaer som jobber rævva av seg gjennom 20, 30, og 40 årene, men som finner seg selv i en ørken etter fylte 50, mens Holywood er frenetisk opptatt av middelmådige unge menn mellom 18 og 25 og deres små peniser!"

Her i Norge har vi begge øyeeplene langt nede i egen navle, lurer på hvorfor ikke kvinner slipper til i teater, film og i kulturen ellers. Kjære vene, det er fler kvinnelige enn mannlige teatersjefer i Norge i dag, og det er svært mange store kvinnelige forfattere og filmskapere.

Det er også mange kvinnelige regissører, produsenter osv, men har det forandret noe?

Har filmene, teaterforestillingene eller bøkene blitt annerledes? Har det blitt lettere for kvinner å slippe til med så mange kvinner i lederposisjoner, eller har de kvinnene som har kjempet seg til toppen dratt stigen med opp etter seg? Har norsk teater og film blitt mer kvinnelig, ømt, menneskelig, mindre maskulint og ja?

Ok, som Mirren også nevner i sin allerede berømte tale, er selv fader Shakespeare en synder som legger ut rollekabalen i skjev fordeling, en ca 20 mannsroller og 2 til 3 kvinneroller. Men så vidt meg bekjent skriver ikke kvinnelige forfattere manus med fler kvinneroller enn menn.

I USA er kvinnerollene ofte handlegale kvinner som farter rundt på Manhattan, eller desperate "husmødre" i Vesteria Lane, sekretærer eller bedratte hustruer. Og i Norge?

På norske teaterscener løper radmagre sultne kvinner rundt i sort undertøy og høye hæler, er et sted mellom 20 og 40 - mens de over middagshøyden er parkert med forkle og brett et sted ute i periferien, jess baby, slik er det.

Selvfølgelig er det kvinner som Mirren og Streep som har overlevd tyngdekraften, som ikke bor i Holywood, som velger rollene sine selv.

Men da jeg satt på flyet hjem fra New York nylig og så den siste Sex and the City-filmen, tenkte jeg OMG - dette mølet frontes med millioner av dollar på det internasjonale markedet som det ypperste i amerikansk film!

Selv skriver jeg konsekvent stykker med fler kvinneroller enn mannsroller.

Bergmann sa: "For å skrive godt om kvinner må man dyrke kvinnen i seg selv!"

Jeg vet ikke, kanskje kvinnelige forfattere burde "dyrke mannen i seg selv?"

Uansett, vekta er i ulage, ikke i vater, så noe må gjøres.

Refrenget er: Tingene SKAL ligge i rett skuff, det murres i rekkene om f. eks en homofil teatersjef drasser for mye strutsefjær inn i huset, eller at en kvinnelig teatersjef er for tøff i trynet, nei - ingen bør sette seg på fars stol ved enden av bordet, det kan straffe seg.

Og det beste med Helen Mirrens tale; hun er så jævli blid nå hun fyrer løs.

Og blide kvinner liker vi. Men Helen Mirren er så blid at vi nesten blir redde.

Og det var vel meningen.

Så blikket opp fra navlen alle.

Verden brenner for faen!