DRAMATIKEREN ER KONGEN!?

Kanskje man skulle flytte til Danmark?

Nettstedet Scenekunst.no har en liten sak i dag om DR (Danmarks Radio)

der det hevdes at i dansk dramaproduksjon er det "dramatikeren som er kongen" - at forfatteren "har siste ordet", og siden jeg nettopp har hjemkommet fra NYC sier jeg OMG.

For når du treffer en teateragent i USA er det ikke noe mistenkelig i å ha skrevet 12 helaftens teaterstykker, slik det ofte kan være i Norge, der nye manus helst skal være et resultat av en kreativ og kollektiv prosess, å, som jeg hater det ordet.

Teksten skal dyrkes fram i rugekasseprosjekter, der dramaturger, regissører og skuespillere skal kna og hakke teksten i biter og stykker, og om teksten mot alle solemerker skulle nå scenekanten ligner den ikke på det dramatikeren en gang hadde tenkt å skrive.

For i Norge er det slik at det er de som aldri har skrevet et ord som vet mest om det å skrive for scenen. Og dramatikere skal helst være døde, og om de skulle være i live, skal de holdes lengst mulig unna produksjonen. Dette vet jeg, for jeg har vært gjennom det 12 ganger.

Vi som skriver for scenen i Norge skriver i den store slagskyggen av Ibsen, som har satt en standard for scenetekst. Og vi vet alle at det tar lang tid for en nasjon å reise seg og føde nye stemmer etter å ha fostret en av verdens største diktere.

Jeg vet ikke hvorfor dramatikeren står lengst nede på rangstigen i norsk teater, hvorfor det er det skrivende mennesket som venter ved postkassen, som aldri blir bedt inn på kaffe eller får direkte kontakt med teatersjefen.

Tidligere i år fikk jeg et negativt svar fra en teatersjef i Oslo på en tekst som hadde ligget og slengt i gangene på teateret i 13 måneder før sjefen gadd å ta seg til til å lese det. Jeg har et forbund i ryggen, og om teateret ikke svarer innen tre måneder forfaller honoraret til utbetaling, men de fleste tør ikke gå den veien i redsel for å oppfattes som vanskelig eller bli svartelistet av et teater. Så man sitter ved postkassen eller telefonen og venter, mens erkjennelsen om at ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler tikker inn.

Men Danmark? Danmark har tydeligvis forstått tekstens viktighet for historien.

At dramatikeren må dyrkes for å kunne produsere sine tekster, at han må være en medvirkende kraft og maktfaktor på linje med regissør og produsent. Det burde jo være en selvfølge, for uten en god tekst, ingen god forestilling, film eller tv-serie.

Av og til, på mørke netter, stiller jeg meg opp foran statuen av Ibsen foran Nationaltheatret og sier: Faen ta deg! Faen ta deg, din reglesmed!

Nå har jeg en tekst til lesning hos noen produsenter på Broadway.

Jeg fikk kaffe, vennlige ord, jeg fikk prate så lenge jeg ville, de ønsket meg lykke til med mine neste arbeider, de skulle ta kontakt.

Jeg blir sikkert ikke oppført på Broadway, men jeg fikk en ny giv av dette møtet.

Fikk faktisk lyst til å skrive mer for scenen.

Og apropos NRK Drama som henger i en tynn tråd.

Prøv å ring opp dit for å få til et møte.

Vel, jeg tror det er lettere å bli oppført på Broadway, so to speak, som de sier der borte.