MØ

Jeg tenker på sauer og kyr.

Mest tenker jeg på de to kyrne i reklamen som snakker sammen, som sier:

"Å, han er så kjekk, men vi kan jo ikke si det vettu, vi må jo bare stå her å si MØ vi!"

For på samme måte som det er en slags kontrakt mellom kua og mennesket om at vi ikke kan diskuterere Kafka eller den økende klimakrisen, er det en sannhet at også politikere ikke kan si annet enn f. eks MØ eller i beste fall BÆÆÆÆ...

I dag sa Jens Stoltenberg på P2:

"Grunnen til at arbeidsledigheten har gått ned er at fler er kommet i arbeid!"

Ok, han sa det med overbevisning, med en handlingens manns tydelige diksjon.

Men han kunne like gjerne ha sagt:

"Jeg har mista det ene benet mitt, jeg trenger ikke to sko lenger!"

Jeg tror på ord, på språk, språkets mulighet til å kunne være tydelig, gjøre seg forstått.

Tenk så deilig om kua hadde sagt:

"Ok, du kan bare stå der å tro at jeg er ei dum ku, men nå skal du høre her.

Vet du hvorfor jeg tygger maten flere ganger?

Hvorfor jeg foretrekker rødkløver?

Hvorfor jeg liker å lese bøkene til Fay Welden når dere tror jeg bare står på båsen og lar maten sakte gli gjennom de syv magene mine?"

Eller om Stoltenberg f. eks hadde sagt:

"Kan ikke du bare dra til helvete med dette stupide spørsmålet ditt. Kan du ikke sette deg inn i saken, gjøre hjemmeleksa di, og så komme tilbake når du er tørr bak ørene din lille idiot!"

Men verken kua eller statsministeren bryter avtalen.

Kua skal please bonden, forbrukerne, fronte den usunne melken og den fete osten...

Så den må stå pent i Norgesreklamen å si MØØØØØ.

Og Jens skal behage velgerne, ikke støte noen, være rund i kantene, og hyggelig, og må si:

"Det er viktig at vi alle tar i et tak og løfter i flokk!"

Hvem som er flokken, hva som skal løftes kan han ikke si eller gå for langt inn på, fordi da kan bordet fange og han kan komme til å love mer enn han kan holde.

Vi lever alle i en verden hvor du belønnes for å lyve.

Å si den ubehagelige sannheten er ikke nødvendigvis alltid det beste, men av og til må det til.

Men det lønner seg å være litt sånn "hallo, adjø, jada, det går så fint så!"

Jeg hadde noen venner som var foreldre til en helt umulig og ikke så veldig sympatisk unge.

En gang ved middagsbordet hjemme hos oss sprakk det for meg, jeg sa:

"Nå holder du kjeft, din bortskjemte drittunge!"

Foreldrene har ikke snakket til meg siden den gangen, men ungen som nå er over 30 år, ser fremdeles på meg med dette trygge, gode blikket, blikket mennesker som vet hvor de har hverandre ser på hverandre med.

Neste gang jeg går forbi ei ku som sier MØ skal jeg stoppe opp, si:

"Jasså, sier du det, din dumme ku! Om tre uker ligger du kanskje i kjøttdisken på Mega og er entrecote eller karbonadedeig!"

Og da holder det ikke med et patetisk MØ.

Og om jeg løper på Jens....?

MØ?