TERROR

Isen trakk seg tilbake.

De første solstrålene traff det som skulle bli kongeriket Norge.

Menneskene kom, bosatte seg. Vi var et folk av villmenn, krigere, bønder, reingjetere.

Noen av oss ble vikinger, reiste rundt i verden med sverd i hånd, og landet ble kristent med våpen og blod. Lenge var vi fattige. Det var sild og poteter.

Langsomt ble vi rike, på olje, på penger. Bøndene ble urbane. Vi flyttet til byene.

Vi ville ikke huske hvem vi var - hvor vi kom fra.

Vår blodige historie ble gravlagt i hukommelsens irrganger, ble tåkelagt av caffe latte og ruccola. Vi tok verden opp i oss.

Satte ut tiggerskåler i hagen slik at verden kunne tas inn via verdensrommet.

Langsomt, uten at vi visste det snek den store verdenen seg inn bakdøren.

Helt til vi en dag våknet opp og spurte:

Hva har skjedd med Norge?

Og hva gjør alle disse fremmede menneskene her?

For det måtte jo være disse fremmede som hadde forandret landet, for selv var vi de samme, de staute, de stolte nordmennene, vi - som elsker den norske kulturen, som vernet om våre landegrenser, de urnorske verdiene.

Hva alt dette vi vernet om, dette vi elsket, det norske, visste vi ikke helt hva var.

Og når vi begynte å stille oss selv de ubehagelige spørsmålene, ville vi ikke høre svarene.

Vi orket ikke lenger følge med i timen, vi satte oss heller foran flatskjermene og lepjet i oss litt lettbent underholdning, noe som het "reality" - en ny sjanger som var god å ty til når virkeligheten ble for virkelig.

Ja, hva skjedde med dette "verdens beste", dette likestilte, humane, gode, naturskjønne landet? Dette trygge lille reservatet lengst mot nord?

"Menneskenes hjerter forandrer seg aldri" skrev Sigrid Undset, vel, jeg tror hun tok feil.

Menneskene hjerter er i stadig forandring.

Akkurat nå har Norge et engstelig, skeptisk lite hjerte.

Et hjerte som påstås være demokratisk, empatisk og åpent.

Men nå pisker media oss inn i en spiral av redsel.

Sier at "når som helst kan det smelle" i fredelige lille Norge.

Da har vi to muligheter.

Enten gå inn i det primitive rommet av redsel og fremmedfrykt.

Eller å prøve forstå noen sammenhenger, vende speilet mot oss selv.

For vi reiser fremdeles ut i verden med sverd i hånd, våpnene er blitt mer dødelige, mer finurlige, og på godt norsk er det bare ett ord for det vi driver med.

Det heter krig.

Og skal vi løse denne konflikten må vi være der i 40 år, sier ekspertene.

For når skolebarn, unge menn og kvinner, sprenges i hjel av bomber, er det virkeligheten som banker på, og ikke nok en runde med 71 grader nord som ruller over flatskjermene.