SISTE NATT MED JOHN IRVING

LAST NIGHT IN TWISTED RIVER.

John Irving er en luring.

Det tar 700 sider før han setter punktum.

Der Knausgård prater i vei om oppvask og barnepass, er Irving mer subtil, pakker inn sitt liv i god skrivekunst, holder deg i kloa - åpner døra så vidt på gløtt, og du tenker: "nå har vi ham!"

men så lukker han den igjen for godt, selv om henvisningene til liv og forfatterskap finnes i bøtter og spann.

LAST NIGHT IN TWISTED RIVER

er boka om far og sønn, om skyld og flukt, men den er også historien om Amerika selv.

Løgn føder løgn.

Faren lyver om at han har drept en bjørn, og sønnen dreper farens elskerinne med en kobberpanne bare 12 år gammel fordi han tror vesenet med det utslåtte håret som peser over faren i senga en sen natt er en bjørn som angriper.

Far og sønn flykter fra Twisted River.

Skaper seg nye liv på nye steder, stadig med den hevngjerrige sheriffen i hælene.

Vel, jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men dette er (for meg) den beste John Irving jeg har lest. Hjerteskjærende og sår, morsom og voldsom.

Og ikke minst åpner den for erkjennelsen om at alt det du flykter fra kommer mot deg en vakker dag.

Det kan ta år, men det kommer, like nifst og uventet som, ja, i en roman av John Irving.

Det eneste skuffende med denne boken er at Irving letter på sløret mer enn ellers.

For er det en forfatter jeg ikke vil vite noe om er det nettopp ham.

Men på den annen side, skal man først skrive en selvbiografi, kan det vel neppe gjøres mer elegant og sobert enn dette.

Det som er synd er at de foregående bøkene synes å blekne en smule.

For i alle år har jeg trodd at alt han skrev var diktning, men så var det altså ikke det...

Uansett, LAST NIGHT IN TWISTED RIVER

er en fantastisk fortelling som får deg til å møte alderdommen uten redsel, for har du gjort godt, vil det gå deg godt, og har du ikke det, ligger mulighetene åpne...