fredag 7. januar 2011

WHAT THE FUCK IS WRONG WITH YOU?

Det sprekker for den amerikanske turisten da en norsk, godt voksen dame går rett på ham uten å si unnskyld i avgangshallen på Gardermoen.
"What the fuck is wrong with you people in this country?" hveser han etter henne.
Damen bare trekker på skuldrene og klakker videre, ser seg ikke engang tilbake.

P.I.P høflighet, tenker jeg der jeg sitter og venter på flyet mitt til Paris.
Jeg drister meg til nok et blogginnlegg om nordmenns mangel på høflighet, selv om min gode venninne har sagt at om jeg ikke slutter med denne gnålingen om at vi er så uhøflige i Norge, så kommer hun til å boikotte bloggen min.

Vel, vi har en veldig kort historie som selvstendig nasjon, og vi har ikke helt lært oss å ta i mot gjester her i landet, nei, vi er ikke så gode på alt som driver i land på våre breddegrader.

Alt er best i Norge, det er typisk norsk å være god, vi liker å tro at det er slik det er.
Vi er livredde for at noen skal ta fra oss den norske kulturen, er redde for at språket vårt skal vannes ut av disse "fremmede" som kommer hit med nye dialekter og lyder, selv om "vår egne" ungdommer bruker ordet "liksom" tre til fire ganger i hver setning, og ordforrådet er stadig på vikende front.

På tross av dette skal ikke folk som søker asyl her i landet få lov til å lære norsk før alt papirarbeidet er i orden, noe som kan ta 10 til 12 år, og i mellomtiden skal "disse fremmede" sitte på nedlagte høyfjellshoteller eller militærleire og stirre i veggen mens byråkratiets kvern langsomt maler menneskedrømmer i stykker.

Ok, jeg sporer av, det var høflighet, eller mangel på høflighet jeg skulle skrive om.

Hvorfor sier ikke nordmenn unnskyld lenger?
Er det et nederlag, en innrømmelse, et tegn på svakhet?
Hvorfor sier vi "oops" og "oisann" og "uff da!" når vi støter på noen, eller smeller døra i ansiktet på noen som kommer bak oss?

I Norge i dag er det bare politikere som skal si unnskyld, som skal legge seg flate når de har dritt på draget, tatt i mot et armbånd eller leid ut et stabbur uten å oppgi det til futen.

Jeg har en teori på at høflighet er selve limet i samfunnet, i det offentlige rommet.

Men for all del, jeg forstår at det er livsviktig for deg å komme først inn på bussen, at du ikke kan vente på at folk får gått av før du presser deg inn, at det på død og liv må være deg som skal først av flyet, at det er nettopp du, og ikke den gamle damen med krykkene, som må oppta to seter på trikken, jeg skjønner jo det - for du er viktigst i livet ditt, i universet.
Jeg forstår også at Norge er verdens sentrum, at alt er flotters her, at vi er best på alt, at det er vi som skal megle fram verdensfred og løse kreftgåten, utrydde fattigdommen på kloden.

Vel, vi skulle kanskje nedjustere selvbildet vårt noen hakk?
UNNSKYLD at jeg sier det...
Norge er som sagt en ung nasjon, et bitte lite land i utkanten av verden.
De fleste vet ikke hvor landet ligger engang.



2 kommentarer:

  1. Unnskyld for at jeg syns du er jævla negativ og temmelig unyansert i dette blogginnlegget. Unnskyld for at jeg føler meg sikker på at vi ikke kan skylde på "ung nasjon", da yngre nasjoner har det som en del av en ganske gjennomsnitlig adferd å si unnskyld (sorry)dersom man støter borti noen eller er uheldig på andre måter. Unnskyld, for at jeg her bruker unnskyld slik du gjør i tredje siste linje.. ikke som en måte å be om unnskyldning på... men en måte å KREVE å bli hørt... Er ikke det typisk norsk?

    Jeg er ikke så sint som jeg kanskje høres ut. Men ærlig talt tror jeg du er inne på noe når du skriver at vi er livredde... i et land der det ikke har vært anerkjent å være glad i seg selv, like seg selv, vil det heller aldri bli en kultur for å respektere andre såpass at høflighet blir en naturlig reaksjon i forbifarten. Det tror nå jeg. Og DET vil jeg ikke be om unnskyldning for. :)

    SvarSlett
  2. Jeg er for at vi skal være glad i oss selv, i hverandre, men jeg mener på min hals at folk er veldig uhøflige i Norge! Jeg reiser veldig mye og jeg merker det når jeg kommer hjem - til Norge, som jeg er veldig glad i, men som jeg også blir veldig fortvilt over - ofte....:-)

    SvarSlett