tirsdag 15. mars 2011

WHO MAKES THE SHOES YOU ARE WEARING?

Mitt hjerte er en rød valmue, ok, drit i poesien, det banker for rettferdighet, respekt, for menneskers rett til trygghet, alle mennesker rett til trygghet og verdighet.
Slik har det ikke alltid vært, dette lille overflatiske, grådige hjertet mitt, men etter som årene går, og den fine sanden stadig renner fortere ned i beholderen for levd liv, banker det stadig mer iherdig og ydmykt for tingene bak det som er synlig for øyet...

For to dager siden la jeg ut en status på Facebook, en liten stemningsrapport fra gaten i Oslo, en tigger som ble trakkassert av to etnisk norske nordmenn - og jeg ble beskyldt for å generalisere - ok, ok, greit det.
For hver gang man går utenfor den daglige dialogen, dette dårlige manuset vi har fått utlevert som verktøy for å kunne snakke sammen, blir man beskyldt for å "skjære alle over en kam" osv - vel, for ikke å generalisere, ikke av alle...selvfølgelig.
(Men jeg traff tydligvis noe, hos mange)

Jeg gidder ikke ta hele den gamle regla om verdens beste land, om hvor godt vi har det, om hvor ydmyke vi bør være, men denne statusen handlet om et hat jeg så i disse to mennenes blikk, et hat som skremte meg, det var bare det.
Hvorfor er det så provoserende å se en tigger sitte på et fortau med et pappkrus foran seg? Hvorfor må noen sparke vekk kruset og brøle:
"Skaff deg en jobb, din jævla snylter!"
Jeg forstår det ikke.
For hva visste disse to fulle mennene om denne lille frosne mannen, om hans liv, hans historie?

En indianer sa en gang til en venn av meg:
"Who makes the shoes you are wearing?"
Min venn gikk inn i en krise etter å ha blitt stilt dette spørsmålet, han tok mange runder med seg selv om hvordan man skal nærme seg et fremmed menneske.
For innerst inne vet vi alle at ingenting er det det ser ut til å være ved første øyekast, og mennesker vokser jo tettere du kommer på dem.
Vel, noen krymper også, og noen er ett par nummer mindre enn du trodde.
Men alle menneskemøter er som en lukket bok, først når du har lest den vet du om boken er god eller dårlig, vesentlig eller ikke.

Tilbake til indianeren og skospørsmålet.
Her i verdens beste land kan vi kaste gamle sko og kjøpe nye.
Eller så kan vi reparere de gamle inngåtte skoene.
For det er slik at uansett hvor mange nye sko man kjøper, hvor mange dyre klær, det vi alltid være det samme mennesket som går i dem.
Eller et nytt hus, husk på at om du er negativ og full av dritt, vil det være det samme negative og hatefulle mennesket som møter seg selv i den nye døra.
Og - for ikke så mange år siden trosset Rosa Parks en grense, satte seg på et sete på bussen som var reservert for hvite.
Her i Oslo sitter en sulten mann på et stykke papp på gaten.
Og beskjeden er: "Få deg en jobb, din jævla snylter!"
Mitt hjerte er en rød valmue - av skam.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar