Det finnes svært få uutforskede steder på jorda.
Jeg våkner av fuglekvitter og bølgeskvulp på Hotel Aliki på Symi, en gammel villa fra 1820, gjort om til hotel. De sjøgrønne sjalusidørene står vidåpne mot havet, lyset siver inn i striper på det mørke mahognigulvet, ertegrønne gardiner blafrer lett i vinden mens fiskebåtene drar ut for å sette garn. Nesten litt Lofoten her nede, bare andre lukter og lyder, men et kystsamfunn, ei lita øy tett ved grensen til Tyrkia, med brunbrente seige små menn, og enda mindre kvinner i sort, stabbene oppover de 599 trappetrinnene til toppen av byen.
Symi.
Som sagt, det finnes ingen flere steder å oppdage på jordkloden, men Symi er next to perfection av det Hellas kan by på. Ikke så mye turister nå i mai, ikke for varmt, og noen minutter unna ligger stranda med gudegod taverna med mat som ingen gesjeftig kokk har satt sitt moderne crossover-preg på, bare plain mat, stifado, souvlaki eller traveren gresk salat med tomater som har vokst sakte i sola og gått til himmelen sammen med feta, løk, agurk og oliven.
Jeg våkner tidlig. Jeg er her for å konstruere plottet til mitt neste teaterstykke.
En svær episk fortelling med mye å holde styr på, paralelle historier, og et titalls menneskeliv som skal krysse hverandres spor i løper av noen timer. Å ja, arbeidet går fint, jeg sitter med en og en halv akt på papiret, men slutten, den helvetes slutten sitter som vanlig langt inne.
Men morgentimene er gode for fintenking, for detaljer.
Hjernen er iskald og klar, og jeg sitter med brikkene på sjakkbrettet, flytter dem rundt.
Hvem behøves, hvem behøves ikke, hvem skal få et nakkeskudd i dag?
Det fine med å skrive er at du kan leke Gud for en stakket stund, det er du som bestemmer, noen få uker til - før dramaturgene kommer med rødblyanten, skuespillerne begynner å løfte teksten opp fra papiret, regissøren og resten av crewet kommer til, og alt overflødig skrelles vekk.
Og historien tar nye veier som forfatteren ikke har tenk der han satt på en balkong i Hellas og ante fred og ingen fare. Slik skal det være. Teater er teamwork, gi og ta, men det er alltid teksten som ligger i bunnen, ja, om man velger en tekst som fundament for det som skal vises på scenen.
Men hvorfor reise vekk for å skrive?
Hvorfor sitte på en balkong ved et fremmed hav når man skriver om noe som skjedde i eget land? Det sies at man først ser fjellet når man er kommet på avstand, og jeg elsker aldri Norge mer enn når jeg ikke er i det. Og forfattere har reist vekk for å skrive i all tid, uten at jeg skal begynne å nevne de store kanonene. Men jeg forstår Henrik og August, som pakket snippeesken og forlot ferdlandet for å kunne puste ny luft, se andre ting.
I natt klikket jeg meg inn på norske nettaviser for å se hva som skjer der hjemme, og du vet, du har hørt det før:
"Slik blir Siv Jensens Norge!" og "Monsterflåtten er på vei!" og "Hvem er Norges meste sexy??" og "Vil du Erna eller Jens?" - ikke særlig kreative og inspirende overskirfter, ha ha...
Nå står solen høyt på himmelen her.
Der nede skramler de med kopper og kar, der lukter nybakt brød fra bakeriet.
En liten røyk på balkongen, så ned til frokost.
"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikje kva det er."
Fredag 6. mai - havnen i Symi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar