Å VENDE DET ANDRE KINNET TIL..

Jeg sitter her på en balkong, på en øy, ser utover Egerhavet.

På nettet flommer nyheten om at Osama bin Laden er død mot meg.

De amerikanske flaggene vaier ved Ground Zero, og ja, jeg forstår at store følelser er i sving, at mange mistet sine kjære i 9/11 - også muslimske menn og kvinner, mødre, fedre, barn og slektninger fikk en tung beskjed den septemberdagen.

Ja, jeg forstår følelsene, også ønsket om hevn.

Men alt i meg stritter mot å feire et menneskes død.

Hele fundamentet i den kristne tro er å vende det andre kinnet til, elske sin neste, respektere alle mennesker, at, alt dette vet du - men i dag tenker jeg - har vi ikke "prøvd" religion lenge nok? Har vi ikke sett at den ikke fungerer? Og er det ikke snart tid for litt justering?

For hver gang vi føler oss truet, når ting rammer våre egne, omgår vi de ti bud, påstår at nå er det andre lover og bud som gjelder.

Å drepe har også vært prøvd lenge nok. Vi kan ikke drepe alt vi ikke liker.

Hitler hadde mistro til jødene, derfor bestemte han seg for å utrydde dem.

Verden sliter med sårene fremdeles.

Som sagt, jeg forstår alle følelsene.

Men jeg kan faktisk ikke frembringe noen slags glede over at Osama bin Laden er død.

For nye farer, mennesker vil dukke opp, og vi vil forsette med å drepe alt vi ikke liker.

Jeg mener at religion som styreform er utdatert, at vi må begynne å titte inn i hatets drivhus, i våre egne hjerter og hjerner der ting gror, vokser seg til farlige skyggeplanter ingen vil vedkjenne seg når de plutselig og helt uvenentet begynner å blomstre foran øynene våre.

Ondskapen er ikke alle de andre, den er midt i blandt oss.

Den kan til og med være oss selv.

Selv KRF vil fjerne den kristne formålsparagrefen.

Er det ikke snart på tide å ta til vettet?