ÅNDENES HUS

Jeg har aldri sett et spøkelse, men jeg avviser ikke at de finnes.

Ei heller tror jeg på Gud, men jeg vet at mange gjør det, og jeg feier ham ikke unna sånn uten videre. Jeg tror på en kraft, noe større, men nødvendigvis ikke en kraft som styrer det hele.

Jeg tror mer på Snåsamannen enn jeg tror på Gud.

Gubben fra Snåsa har jeg sett, mens Gud stadig glimrer med sitt fravær, selv om han har fler tilhengere en Snåsamannen.

Vel, vi er alle avhengige av å tro på noe.

For øyeblikket spiller jeg i filmen DUNDERLAND som skytes på det sagnomsuste stedet Gullbekkheia noen mil nord for Mo i Rana (en film som er tuftet på virkelige hendelser)

Og, det sies at det spøker på Gullbekkheia.

Det er mulig.

Jeg har oppholdt meg alene i hovedhuset, på dagtid og i dagslys riktignok, men ingen skygger, ånder eller overnaturlige personer har åpenbart seg for meg.

Men jeg kan kjenne kraften av levd liv, gråt og latter som sukker i det gamle tømmeret.

Denne gode tryggheten i gamle gulv, planker som mennesker har gått på i mange hundre år.

En laminatfri sone, en stabel med gamle ukeblader fra 1945 med tekster fra før staten Israel ble opprettet, falmede tidskrifter med gode husmorråd og kakeoppskrifter fra en annen tid.

Se på strikkegenserne til jentene på bildet over.

Det lages ikke slike plagg lenger, og det bygges ikke hus som de som ligger på Gullbekkheia. Men hus som er nye i dag vil en gang få patina, sjel og sukkende vegger.

Det vil henge igjen gråt og latter fra oss som lever nå.

For selv mennesker med iPhone og iPad lever ikke evig, en dag har vi sendt vår siste mail, twittret for siste gang, og vårt testamente vil være digitalt og evig, på samme måte som gamle vegger gråter evig i natten på forlatte hus.

Første gang jeg gikk inn på tunet på Gullbekkheia sa jeg:

Hi tunet, hei låven, hei huset! Her er jeg.

Jeg har aldri vært her før, men jeg vet at dere har stått her lenge før mine forfedre ble født.

Jeg tror det er viktig å snakke med gamle hus.

Det er ikke noe mer mystisk enn å be til Vår Herre eller ta en telefon til Snåsamannen.

Så når jeg sitter og venter på neste tagning snakker jeg litt til veggene...

Og jeg får bare en svak knaking til svar.

Og - det er helt ok.

Huset bryr seg vel strengt tatt ikke om hva jeg sier.

Og vegger kan ikke snakke, har jeg hørt...

Men om de kunne?