EN FLUE I SUPPA

Jeg er ikke god på smalltalk.

Det er grenser for hvor lenge jeg kan snakke om Prada, kjøkkengardiner og været.

Jeg er mer en flue i suppa, en som plopper ut med det de fleste andre tenker.

Etter 11 år på Sørlandet var jeg nesten taus da jeg endelig flyttet derifra, for på Sørlandet skal du sitte pent ved bordet å snakke om hyggelige ting som at "makrellen er kommen" eller "usj, så mye snø det er..."

Så flyttet jeg til Oslo hvor det er mer comme il faut å skyte fra hofta, vel, alt innenfor rimelighetens grenser, men det er litt mer futt og fart i diskusjonene her på Østlandet.

Men det er lenge siden kunstnerne sto på bordet og brølte, stakk hverandre med gaffel eller kastet rødvin eller aller helst absint på hverandre.

Nå er folk så arbeidsomme at de synger seg opp for å danse jazzballett, og kunstnerne er redde for å tale Roma midt i mot, vi skjelver rundt stipéndtider, unngår å fornærme teatersjefer, de fleste sitter pent ved bordet og nipper til et glass rødvin eller en Farris.

Vi lager ikke spyflekker med duken, eller fyrer av gloser som:

"Hva faen er det som skjer med norsk teater?"

Nei, vi smiler pent og prøver så godt vi kan å skjule redselen som lurer et sted like bak øynene, den desperate skrekken for ikke å ha jobb neste år, mens vi sniker oss inn i studio og leser inn jingler for Priors kyllingservelat for å få endene til å møtes...

Å, som jeg savner 70-tallet da vi trodde på noe, ville noe, hadde en mening om alt mulig, ikke var sånn "nei, nå snakker vi om noe hyggelig dere!" Den gangen vi engasjerte oss i det som skjedde, gikk i tog og sto på barrikadene og brølte ut vår frustrasjon!

Nå er vi blitt "meg og rollen min folket" som klager i det stille i kantina eller i korridorene, som ikke tør si i fra når teatersjefen trer et dødskjedelig reportoir ned over ørene på oss, og Hakkebakkeskogen er det eneste stedet en skuespiller kan folde seg ut...

Men når har en enslig svale av en teatersjef sagt at teateret må bli mer politisk, at vi ikke gidder fler "i en sofa fra Ikea sitter far og denger mor-historier" - vel, vi får se...

Så, jeg gleder meg til at vi kan bære oss litt på scenen snart, brøle fra sidescenen, ikke bare mumle ut våre små replikker som om vi var på et museum og var livredde for at malingen på den gamle scenografien skulle karakkelere, eller at lysekronene skal falle ned.

"Nokon kjem til å komma" skrev poeten.

Jeg er jævlig spent på hvem det er!

Vi er ennå ikke kvitt snøen som falt i fjor...

Og stadig laver den ned.