I DAG TAR JEG EN KNAUSGÅRD

Foto: Øystein Elle som Klaus Nomi i "Angel of Suburbia"

*

I dag tar jeg en Knausgård.

Jeg tenker på noe Sara Johnsen skrev i sin kronikk i forbindelse med Pax-debatten:

"...vi har veldig lite til overs for hverandres filmer..." ja, det var det hun skrev.

Vi som skriver har også en liten klubb, det er oss mot røkla, les teatersjefene.

Vi har lite til overs for den stengte teatersjefdøra, vi har lite til overs for hverandres tekster.

Vel - å skrive er å oppsøke ensomheten. Det er vanskelig å skrive i plenum.

Skriving må gjøres foran datamaskinen eller på papiret, ikke på seminarer, nei, jeg er ikke sur, nei, jeg misliker ikke seminarer. Jeg skal komme til saken.

Svært sjelden skriver vi dramatikere med et teaterhus i ryggen.

Og nesten aldri blir vi invitert inn på en kaffe hos teatersjefen, og jeg har aldri opplevd en teatersjef som har ringt og bedt om en tekst.

De fleste prosjekter skrives "på tross av" og selges i beste fall inn etter at teksten er ferdig.

Og det handler selvfølgelig om forbindelser.

Du kan ikke bare komme her med en fiks ferdig tekst.

Nei, scenetekster skal knas og eltes på, ja, seminarer og workshops, og dramatikeren som gikk til tastaturet med en idé og et slags ønske om fortelle noe viktig blir stående igjen som en glemt stueplante et sted på veien til forestilling.

Etter mer enn ti oppførelser er jeg blitt så lei av å skrape på dørene.

Nå skriver jeg ikke et eneste ord før jeg har en intensjonsavtale med et teater.

Nå tar jeg kontrollen over eget verk, blander meg inn i casting, regivalg, sceneografi og kostymer. Jeg gjør meg vanskelig. For hvem andre enn barnets far kan beskytte barnet?

Selvfølgelig, om barnet er født med et alt for stort hode eller tre armer, må noe gjøres.

Og da lytter man til fagfolk som vet hvordan man forminsker hoder og kapper av armer.

De kalles dramaturger, noen tapre sjeler som jobber iherdig for å få nye stemmer ut i scenelyset. Nei, det står aldri på dramaturgene...

"I dag tar jeg en Knausgård" åpner jeg dette blogginnlegget med, vel - for øyeblikket spilles min tekst "Angel of Suburbia" på Dramatikkens Hus, med flotte skuespillere som leverer av ypperste klasse. Og denne gangen har jeg vært så heldig at skuespillerne har kommet til meg for råd, og det har vært et fruktbart samarbeid. For det er nemlig slik at det er dramatikeren som vet mest om sin egen tekst. Men jeg glemmer aldri at det er skuespillerne som vet mest om den rollen de skal spille. Jeg har stor respekt for skuespillere. Jeg er det selv, og jeg vet hvordan det er å møte en tekst som skal føres fram til urpremiere.

Det er to institusjonsteatere som er gode på ny norsk dramatikk i Norge i dag, og det er Nordland Teater og Sogn og Fjordane Teater. Ellers virker dørene ganske så stengte.

Og - selvfølgelig Dramatikkens Hus, som for øyeblikket syder av aktivitet.

Og det er fantastisk å se at skuespillere, regissører og fagfolk fyller setene der nede.

Så få det være at pressen neglisjerer huset fullstendig, den samme pressen som etterlyser den nye vinen i kulturen.

Her kommer Knausgården:

I dag skal jeg ikke skrive. Jeg skal rake i hagen. Klippe ned gamle stauder.

Vaske kjøkkengulvet og pusse vinduer.

Fine ting å gjøre mens siste del av andre akt kverner i hodet.

For det er alltid en andre akt som skal skrives;

Det kan selv ikke en teatersjef gjøre noe med...

Og generøsiteten oss skrivende folk i mellom?

Hva med et seminar under slagordet:

"Alene sammen"

God påske godtfolk.