"Jeg velger meg april?"
Sludder! Det er april som velger oss.
Denne struttende måneden som velger at vi får være med på herlighetene i år også.
Eller herlighetene?
Er det ikke som du kjenner presset av alt som spirer og sprenger på, av smerten ved knopper som brister, der du sitter melkehvit i den første solen med den ene hånden på sevbruningskremen og den andre på hjertet som fremdeles slår sine triste vinterslag?
Selv komma-regelen er et ork å overholde i disse dager, ha ha...
Jeg gleder meg altid til våren, men hver eneste vår kommer en lett vårdepresjon snikende.
Alle kravene om lykke og smil som sprenger på, det brune løvet i hagen, tørre stauder og gammel morro når snøen trekker seg tilbake. Et gammelt champagneglass ved stakittet med drømmebobler fra en natt for lenge siden, sangene som henger igjen et sted under pæretreet.
Jeg velger meg april? Ok da!
Men våren er best om vinteren.
Når alt håp er ute, snøen laver ned, og en skremt kråke sitter på hagebenken med en trist salme i nebbet, oi, det var det veldig til poesi...
Ja, våren er best før den kommer.
Nå ligger alt åpent. Valmuer og tulipaner er godt i gang.
De smarte blomstene som vet alt om det å søke lyset der oppe.
Søke lyset?
Ja, kanskje man bør legge ansiktet i dets beste folder?
Kle på seg noe pent, gå ut i alt sammen?
Vekk med prestasjonsangsten og la sola brune dette blekansiktet?
Jess, i dag får deadline være deadline...
Våren venter ikke på noen.
Den har valgt.
I dag er det oss.
Fin fyr, denne våren.
Egentlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar