SMÅ TING

I går så jeg våren bli født.

En sommerfugl viklet seg ut av kokongen, søkte mot lyset med sine første vingeslag.

En liten uviktig ting kanskje, dette komprimerte øyeblikket, en fødsel.

Ettersom du blir eldre blir du flinkere til å se de små tingene som ikke kan måles på noe barometer for suksess og fremgang.

En fiolett krokus, en tidlig påskelilje, ringdueparet som lander i hagen etter en strevsom flytur på vinger over kontinentet, kattene som strekker seg i sola. Bjørka som helt umerkelig har fått en grønn skygge av feber rundt seg. Alt som står og dirrer i det skarpe lyset.

Jeg planter påskeliljer i krukker i dag mens nyhetene gjaller fra radioen i det åpne kjøkkenvinduet, summerer opp siste uke.

Liv Signe Navarsete har vært ufin i kjeften, Wenche Foss er stedt til sin siste hvile.

Solen kjennes med et iskald når jeg tenker på henne, på det solgule håret, skrittene som klakket mot oss, de alltid åpne armene, stemmen, latteren, overskuddet.

Norgeslandet blir aldri det samme etter Wenche.

Jeg slår av radioen, setter meg ned i en fluktstol med en kopp kaffe.

Ser utover hagen. De brune staudene, de nakne trærne.

Mennesker kommer og går igjen, flyter opp til overflaten et øyeblikk, mens blomster og trær har sin evige sirkel, sin gjenfødelse hver eneste vår. En god trygghet i det.

Små ting? Nei, slett ikke små ting.

Gårsdagens premiere er for ingenting å regne mot alt dette.

Hva avisene måtte skrive spiller ingen rolle.

Svært lite spiller noen rolle...

Bare her.

Nå.

I går så jeg en sommerfugl bli født.

Jeg sto midt i en folkemengde da det skjedde.

Jeg tok meg ikke bryet verd å nevne det.

Vi snakker ikke om slike små ting lenger.

Fikk forresten en stor rolle i går. Fint det.

Men i dag henger våren som en medalje rett til venstre for hjertet mitt.