FRP - "Julia Brännström verden"

FRP rir videre på sine halvblinde og døve hester.

Jeg hadde så vidt rukket å fordøye Siv Jensens Lady Macbeth-monolog til sine pappenheimere, da underskjønne og pur unge Julia Brännström legges ut på YouTube i all sin ureflekterte prakt.

Så, på vegne av alle oss sagmuggens riddere skriver jeg dette.

Det er ikke lett å bli kunstner, veien er lang, full av nederlag, mest nederlag, og svært få av oss blir truffet av de store lyskasterne, når fram til de største scenene.

Men vi vet at de største drømmene fødes på de små stedene, på musikkskoler, i øvingslokaler og grendehus i forblåste fjordhøl.

Og ofte er drømmen større enn talentet, større enn virkeligheten.

Tross dette fødes nye drømmer hver eneste dag, og noen få av dem innfris..

Noen drømmer om scenen, andre om politikken.

Ok, vi har hørt FRP's argumentasjon om kulturens unyttighet før, men når et så ungt menneske som Julia Brännström går på talerstolen og hevder at "kunstnere kan heve stipend helt til de går av med pensjon uten å produsere en dritt" reagerer jeg sterkt på vegne av oss alle.

Dette er ikke sant.

Selv søkte jeg Statens 3-årige arbeidstipend i 19 år før jeg endelig fikk det, og i løpet av de 3 årene skrev jeg like mange teaterstykker som til sammen ble sett av over 70 000 mennesker.

Så for de ca 200 tusen kronene jeg fikk før skatt, gikk ganske mange penger tilbake inn i systemet på grunn av denne tildelingen.

Ok?

Og mange fikk en fin opplevelse i teatret, og jeg ble synlig, fikk ny guts til å skrive, ja, stort sett, stipendet var veldig bra for meg.

Og nå kunne jeg selvfølgelig søke garantilønn som kunstner, og leve herrens glade dager på sofaen med rødvin på bordet resten av livet?

Vel, det er ikke slik det fungerer.

For å få garantilønn må du produsere, ha produsert, og når du endelig får den, er du så etablert at du ikke trenger den, skjønner du Julia?

For når du er etablert tjener du penger, og om du tjener mer enn garantilønnen er, så får du den ikke. Det glemte du å si fra talerstolen.

Det er ikke slik at du kan skrible ned noen dikt, sende dem inn til Kulturdepartementet, for så neste uke gå i banken å heve stipendet som kommer automatisk resten av livet.

Stipend og støtte sitter veldig langt inne, og det går ingen automatikk i det, og det handler ikke om å ha venner eller kamerater...

For veien til kunstnerskap er lang, veldig lang.

Men i politikken er veien til talerstolen hos et av landets store partier forbausende kort.

Ok, du sier at du ikke får penger for å jobbe med politikk, nei, du får ikke det, ikke ennå, men i god FRP-ånd er du sikkert på lønningslista ganske snart, for FRP trenger slike unge, ureflekterte mennesker som deg for å kunne fremstå som så lite seriøse som de egentlig er.

Selv fikk jeg heller ikke så mye penger i begynnelsen.

Det tok faktisk lang tid. Jeg begynte som 16 åring, som deg.

Da jeg var 48 år fikk jeg mitt første stipend.

Og først i dag, i en alder av 55 år, kan jeg si at, ok, jeg tjener bra.

Og jeg koser meg med hver eneste krone, for jeg har "worked my tale off" for dem, og jeg

finner meg faen ikke i at du Julia Brännström står på talerstolen å stigmatiserer en av de mest hardtarbeidene gruppene i arbeidslivet!

Og ja, det handler om penger Julia!

Men uten oss, og med dere ved roret, blir Norge et fattigere land

Jeg syntes jeg så en ballansekunstner stå på hodet på scenen under landsmøtet i FRP?

Og en slik kunstner holder seg i ballanse av ren pur vilje!

Der har du oss Julia, med ren pur vilje jakter vi på drømmene.

Vi er som dere, som sopp, som vokser stille om natten, popper opp alle steder.

Vi har foten i døren, og vi nekter å flytte den...