NOEN GÅR STILLE GJENNOM LIVET

Jeg omgir meg med kunstneriske mennesker.

Folk som hele tiden streber etter å realisere seg seg, har 100 prosjekter på gang, 1000 drømmer som skal virkeliggjøres. Jeg elsker slike mennesker.

Men av og til blir jeg så trøtt på dem. På meg selv, på mine venner.

Vi, som ser det meste av teater og kunst, som reiser rundt, samler inntrykk, skriver, synger, spiller og maler.

Vi, med den gode smaken, som passer oss for ikke å overdrive, som kler oss i sort og gråtoner, som har de riktige meningene, de ikke alt for store smykkene, som hever våre glass ved bordene, som er enige om det meste, som vet hvordan ting henger sammen, hvordan alt skal være. Vi, som har glemt å tvile...

Vi som ikke bruker handleposer av plast, som har et økologisk tøynett i de dyre designveskene, som ikke spiser mat med tilsetningsstoffer, som handler fairtrade, har fadderbarn og en grønn urtedrikk i en miljøvennlig flaske med oss på jobben, som har sluttet med alkohol og heller har hang til yoga og meditasjon, som er trøtte på verden, men stadig leter etter steder vi kan smykke oss med, oppdage, som aldri gir opp jakten på det genuine.

Vi, som vil ha det vakkert rundt oss, som har som mantra å kjøpe få, men dyre ting, som hater Siv Jensen, som er for innvandring, som mener at fugler i bur er en uting, og at pels er noe grusomme greier, som ikke spiser karbohydrater eller junkfood, men drikker dyrt kildevann fra en kilde et sted, spiser løvetann til en kilopris av 233 NOK med parmesan fra Lucca, som er på workshops i selvinnsikt og stadig kommer til ny erkjennelse, som er så selvopptatte at vi ikke selv forstår hvilke drittsekker vi er i vår streben etter å redde verden...

Av og til savner jeg stille mennesker, mennesker som går ydmykt gjennom livet, som er fulle av undring, som sier at de ikke vet, som kan se skjønnheten i de små tingene, som kommenterer våren, den gode osten, de ørsmå tingene, at linerlen er kommet, at ringblomstene såvidt har stukket hodet opp av jorden.

De som lager sine egne fiskekaker, som bygger sine egne hus, som ikke mener noe om absolutt alt, som ikke analyserer seg selv og omverdenen ned til minste lille detalj, å, som jeg savner slike mennesker. Mennesker som lytter, som ikke bare elsker lyden av sin egen stemme, mennesker som synger feil sanger, som deklamerer platte kjærlighetsdikt, synger karaoke på tacky pianobarer, som leser Sagaen om isfolket, som går på bingo og handler via Elloskatalogen, som spiser hamburgere og drikker hardcore cola og steker flesket sitt i Melange margarin av verste sort.

Mennesker som ikke sier: Jeg føler at jeg ikke blir sett!!!!

Jeg savner mennesker som ser.

Som ikke bråker, som går stille gjennom livet.

Noen ganger hater jeg mitt eget speilbilde...

My oh...

Som vi stinker, de fleste av oss.