LIVET DA, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Livet går i faser, det vet vi.

Jeg er bedre på motgang enn medgang.

Jeg er ikke god på å ta i mot ros, jeg jobber med saken.

Forleden snakket jeg med en mann uten armer.

"Hvordan er det å leve uten armer?" spurte jeg, tenkte at det var et greit sted å begynne.

"Vel" svarte han "det gir jo visse begrensninger, men stort sett går det fint. Men jeg synes nok kanskje at folk sutrer veldig mye her i dette landet, sutrer for små ting, bagateller som blåses opp til store problemer." Han sa det enkelt og stille mens han demonstrerte klørne som fungerte som hender for ham.

Ja, det er så lett å havne i sutreland.

Det er så lett å gjøre ting vanskeligere enn det de er.

Og alt for sjelden takker vi for det vi har, vi er mer opptatt av å fokusere på alt vi ikke har, alt vi ikke fikk til, de områdene der vi ikke strekker til.

Jeg har tenkt mye på mannen uten armer i det siste.

For tre år siden snudde jeg livet mitt.

Jeg skal ikke gå i detalj, men det var et par ting som ikke fungerte.

Nei, jeg sier ikke at jeg er overstrømmende lykkelig hele tiden, men livet ble mye enklere når jeg tok noen valg, våget å se meg selv i speilet, våget å like det jeg så.

Og jeg er heller ikke sånn "jag har kastat alle sorger bakom min rygg!" - jeg har bare valgt å tenke litt mer positivt, ikke plassere skylden for eget liv hos alle andre, men begynt å ta valgene selv, gå ut der, kjempe for det jeg vil, gjøre det, ikke bare snakke om det...

Som skuespiller og skrivende menneske er det ingen som bærer deg på gullstol.

Verden tar ikke bølgen når du har avsluttet arbeidet med en stor scenetekst.

99,9% av verdens befolkning driter i hva vi driver med på teateret, og taxisjåførene i byen tror Nationaltheatret er en T-banestasjon, jess baby, men det betyr ikke at et vi driver med ikke er viktig, det handler bare om å sette tingene i perspektiv...

I disse dager er jeg så heldig å kunne avslutte et teaterstykke med et teater i ryggen.

Jeg vet når premieren skal være, hvem som skal ha regi og hvem som skal spille i det.

Men slik har det ikke alltid vært.

Jeg husker sene, bitre netter med øl og vin, med meg selv i hovedrollen sutrende i C-moll "Hvorfor er det ingen som ser meg?"

Å, så mange år jeg kastet bort med det der, eller kastet bort?

Livet går i faser, og alle faser er vel nødvendig for å komme dit man skal?

Og plutselig en natt var det en kvinnelig skuespiller som freste til meg:

"Men sørg for å bli sett da for faen!!!"

Jeg ser at dette blogginnlegget ble svært personlig.

Det var da også meningen.