HØST

Regn, en tvilsom strime lys i horisonten, gult løv.

Høst, min venn, endelig er du her.

Stille kommer du, på tassende føtter.

Legger deg som en myk frakk rundt kroppen.

Ditt skarpe blikk, helt uten løfter.

Jeg elsker høsten, denne stille årstiden som ikke krever noe av deg.

Du skal ikke hit, ikke dit, du kan synke ned i putene, sove, være inne.

Trekke på deg en varm genser, raggsokker.

Tenke lange tanker, forsvinne inn i en roman.

Og, det som er en middels sommerdag om sommeren, er en gave om høsten.

Lav sol over gule trær synes bedre i september, varmer mer enn stikkende julisol med saftis, svaberg, mygg og ikke innfridde løfter.

Gå i skogen, plukke sopp, bær, kjenne lukten av råttent løv, gir en annen fred enn overfylte sandstrender og glovarm brostein i fremmede byer.

Jeg elsker høsten, med kino, kakao og kroppsvennlige tekstiler.

Den trygge høstfrakken, de tunge skoene, lua nedover ørene.

Være den man egentlig er - polarboer.

Det meste med dette landet er nord, skrev poeten.

Nå sildrer regnet. La det sildre.

Jeg ligger på gulvet ved vinduet og skriver.

Ser to spurver, eller hva de nå heter, sitter tett sammen på en strømkabel, med hodet godt trukket ned i fjærene, en stripe gull vaker et sted der ute på fjorden.

På fjernsynet kjemper Fredrik Reinfeldt og Mona Sahlin om det svenske folkets gunst.

Jeg har en liter fløteis i fryseboksen, kaffen er snart klar.

På teateret flyter teksten, ensemblet er fint, alle er ganske så fornøyde.

Jeg er ikke noe sommermenneske, tenker jeg hver gang sommeren er over.

Nei, jeg er ikke det. Jeg er god på regn, tungsinn og dårlig vær.

Liker å sitte her ved dette vinduet, høre regnet sildre.

Nå, bare nå...

I morgen finner jeg meg sikkert surfende på nettet etter en plass i solen.

Det er en tid for alt...

Om du skjønner?

BARBIE BLUES

Jeg ønsker av og til livet var som livet i Barbieworld.

At jeg var som Ken, i en liten badebukse, stram og fin, glinsende på vei opp av swimmingpoolen.

At jeg hadde venninner som var tynne som, ja - Barbie.

Venninner som ikke klagde over hengepupper, nupper og slaskemager.

Mannevenner som ikke trengte gå med korsett over ølvommene på filmopptak, som ikke snakket om dobbelthaker, grått hår og dårlige tenner.

Men kamera forteller den sanne historien, synger en trist sang om tiden som går.

Denne nådeløse bøddelen, sannhetsvitnet som fanger opp den minste tanke, eller mangel på tanke, den ørlille skiftningen i et ansikt, det innerste bak øynene, denne djevelen som får deg til å holde inn magen, suge inn kinnene, løfte haken flere uker før opptak.

For vi vil ikke se det kamereat ser, vi vil se verden som vi vil at verden skal være.

Som en Barbieworld, so to speak. Eller?

Vel, jeg er ikke Ken, jeg er en godt voksen mann med merker på kropp og sjel

- jeg har levd mer enn femti år, levd hardt, levd godt, lever fremdeles.

Og om du tror det er enklere for en mann at kroppen faller sammen, skjellettet krymper, huden legger seg i folder, og øynene som en gang strålte, får en matt hinne over seg

- vel, da tar du skammelig feil.

For vi menn kommer også til en side i boken hvor vi blar om, ser oss selv i speilet.

Oppdager at denne sterke unge mannen er borte.

Foran deg, i den blanke flaten trer en annen frem, en eldre utgave.

Du går nærmere, ser med undring på det som åpenbarer seg.

Du ser din gamle far ligge på lur et sted der inne, restene av din mor.

Noe i genene forteller at du er på vei et annet sted, til destinasjoner du ikke visste noe om da du løp i gatene og trodde du eide hele verden...

Det gjør vondt å holde vareopptelling, det smerter å oppdage at noen av hyllene er tomme.

Men det som tar lengst tid er å se at hyllene er fylt opp med noe annet.

Noe som heter livsgods, erfaring, ja, du skjønner...

Jeg har brukt fem år av livet mitt på slike tanker.

Nei, de har ikke vært borkastet, slett ikke.

Nå kan jeg se på meg selv, i speilet, på bilder, stills og levende med et forsonende, ømt blikk.

Tenke at han der, han jeg plutselig er, er slett ikke så verst.

Jeg ser at han har vært ute noen netter, at han har ridd noen stormer.

Men også at han har fått et annet kompass, en annen ro.

Jeg ser at denne teksten ble mer personlig enn jeg hadde tenkt.

Men som dramatiker vet jeg at man ikke kan skrive om noe man ikke vet noe om.

Og meg selv vet jeg veldig mye om.

Barbie og Ken der i mot, vet jeg ikke så mye om.

Så jeg skal ikke spinne tankene mer rundt dette så triste, men tilsynelatende lykkelige paret.

Jeg har, når sant skal sies, aldri vært noen Ken.

Jeg har vel strengt tatt aldri ønsket å være det heller.

ET ARMBÅND TIL BESVÆR

I bondelandet Norge kan en liten tue lett velte et stort lass, dette vet vi.

Denne uken er den lille tuen et smykke, et gullarmbånd til besvær.

For i Norge, kjempers fødeland skal du som politiker ikke ha venner, ikke kjenne noen, ikke eie for mye gods eller gull, for her i dette landet er vi frenetisk opptatt av at INGEN skal ha mer enn andre, samtidig som sosialisme, solidaritet og empati er for gammelt vrakgods å regne. Ja da, og at gamle og syke ligger gjenglemt i ganger og på toaletter lar vi passere, mens et tvilsomt armbånd på en ministers arm får oss alle til å gå av hengslene.

Blod, blod! roper pressen.

Selv husets katt er mistenkt, for har ikke statsministeren muligens en venn med dyreforfabrikk, og eier ikke familien Jensen en skobutikk på Majorstua?

For hvem kan vite om det ikke forhandles korrupte Kit-Kat-avtaler og sko-dealer i de indre gemakker?

Blod blod!

For i Norge er det slik at om du f. eks vet noe om kultur, kan du ikke bli kulturminister, for da kunne det jo hende at du hadde venner i bransjen, at du som folkevalgt kunne logge deg inn i stipendkomitens dokumenter og gjøre et vedtak om produksjonspenger til en av dine venner?

Eller om du vet noe om fisk, nei, da kan du ikke bli fiskeriminister, for det kunne jo hende at du hadde noen hemmelige laksemærer i et lite fjordhøl et sted i Lofoten, måtte Gud forby!

Nei, det er skinnende rent og etter protokollen dette landet!

Når vi går i krig kaller vi det ikke krig - nei, vi kaller det en utstrakt hånd.

Når vi lar våre narkomane dø på gaten kaller vi det ikke ansvarsfraskrivelse, vi kaller det etikk, for her i dette landet er det ikke etisk riktig å møte de narkomane, de syke, de gamle på deres egne premisser.

Vi slår oss på brystet over vår egen prektige rettskaffenhet.

Vi, "oss selv nok-folket" som ikke hisser oss opp for hva som helst.

Men et armbånd til 26500 kroner.

Det skal vi ha oss frabedt!

EN SVART GRIS VÅKNER TIL LIV

Foto: Hanna Børseth Rønningen som Oda Krogh.

Nederste foto: Kjærsti Odden Skjeldal som Dagny Juel.

SOS BERLIN

Vi er i gang, "den svarte grisen" våkner til liv.

De historiske personene kommer ut av skyggene,

teksten løftes opp fra papiret.

Vi stryker, jeg skriver nytt, replikker knas, forandres.

Kreative dager. Nå er vi der - der vi liker å være.

*

Det er seks personer i det trange rommet, de elsker og hater hverandre.

Brytes, knaller sammen, mot hverandre, mot samtiden, den trange.

Berlin, det er jul, det snør tett, de fryser, synger, drikker og lever.

1896.

Der går Dagny forbi med en tung kjolekant på slep, om fem år skal hun bli skutt i Tblisi.

Oda vugger Munch i fanget, hun har malt en kinesisk lykt.

Munch er tatt ned av den tyske veggen, Strindberg er gretten, polakken Stachu lusker ute i kulissene...

Lyset treffer en grønn absint.

Det skytes med pistol.

I morgen - kan alt være over.

Men det er nå. Nå.

Denne ene natten sammen.

Hele tiden, holde samtalen gående, men ordene på avstand.

I natt, nå, og så aldri mer.

"Den Svarte Grisen" av Sven Henriksen

NORDLAND TEATER 21. Oktober - Hovedscenen.

Regi: Reidar Sørensen.

Med:

Håkon Ramstad, Kjærsti Odden Skjeldal, Nils Goldberg Mulvik, Sven Henriksen, Hanna Børseth Rønningen og Andreas Kolstad.

OM Å BLØGGE EN TEKST

Moren til en venn av meg sier:

"Jeg leser den bløggen din, svært informativ og vittig du!"

"Mor, det heter ikke bløgg, det heter blogg! Å bløgge er noe du gjør når du fisker, du skjærer et snitt ved gjellene slik at blodet renner ut av fisken!"

Han sukker.

"Ja, det vet jeg vel!" snerrer den gamle "men bloggen hans er i hvertfall ikke blodfattig"

Den gamle er vittig, og jeg slurper i meg rosen som den eksibisjonisten jeg er.

For alle vi som henger på nettet, som viser ansikt i ansiktsboken, som twittrer om dette og hint, som sniker oss gjennom underskogen om natten, eller bløgger, unnskyld; blogger, er eksibisjonister til fingerspissene.

Men bløgg? Jeg liker det nesten litt bedre enn blogg!

For blodet som pumpes ut på nettet via tusenvis av blogger er ikke rødt, det er rosa.

Det er info om sminke, anusbleking, rynkekrem, what to do or not to do, og fjas.

Vel, de smarteste av oss vet at rynkekremer ikke funker...

At den eneste kremen som har påvist effekt er Photoshop, hvor du kan fjerne ekstra haker, leverflekker og noen litt for pinlige kilo rundt midjen.

Kulturavisen Dagbladet er en mester i å bløgge en tematikk.

Avisen, slik den fremstår er et godt ekspempel på hvordan alt blodet har forlatt kroppen, alle tankene har forlatt hodet

(om man da ser bort i fra de til tider vettuge kultursidene, og to gode teateranmeldere som Inger M Hobbesland og Lillian Bikset)

I går hadde avisen et to siders oppslag om Mikael Persbrandts tatovering, at hans nye kone ikke bryr seg om at navnet MARIA treffer henne midt i kvitøyet hver gang de går til sengs.

Joda, viktige ting, det er ikke det.

Bløgg, hø hø...

Dagbladet og den nye konen går i dybden og skriver/sier:

"Alle mennesker har en fortid...!"

Tabloidene snakker til oss som vi er tilbakestående.

Gir oss info i lettfattelige ord, små korte setninger, ikke for kronglete språk, slik at vi som lesere ikke skal falle av lasset eller miste interessen...

Og som hovedoppslag på forsiden i går troner:

"FARLIG SØVNSYKDOM RAMMER DEG UTEN AT DU VET DET!!!!"

Tja, alle vet jo at det vi ikke vet, har vi ikke vondt av, så om man skulle sovne inn for godt en natt uten å få det med seg, ville jo det være en god ting...?

Eller så er Dagbladet smartere enn jeg trodde, kanskje den kryptiske meldingen er:

"VÆR VÅKEN, FØLG MED, OG FOR GUDS SKYLD, IKKE SOV!"

Vel, nå har jeg bløgget litt, jeg kjenner allerede blodet bruse i den for litt siden morgentrøtte kroppen. Å, så deilig det er å delta i den offentlige debatten du!

Ps. Bildet over er ikke meg etter en omgang i Photoshop.

Det er en transvestitt fra Miami som heter Amanda Lepore...

Som later som om hun er Andy W's Marilyn Monroe - med god hjelp av fotograf David Lachapelle -

og Photoshop - selvfølgelig...

TEATER BARE FOR WHITE TRASH?

Skuespilleren Kate Pendry rasler litt med sablene, stiller et helt legitimt spørsmål til Teater Ibsen: "Hvorfor benytter ikke teateret seg av innvandrermiljøet?"

Siden jeg ikke vet så mye om hva Teater Ibsen driver med, skal jeg holde meg for god til å komme med påstander, men sender heller spørsmålet videre til alle de norske teatrene.

Ja, hvorfor benytter dere dere ikke av innvandrermiljøene?

Er norsk teater bare for og av hvite mennesker?

Ok, Ibsen skrev ikke mange roller for småbanditter, pirattaxisjåfører eller dopdealere, men hadde vi dødd av en svart Nora eller en kinesisk Hedda her i dette flerkulturelle Norge?

Ja, jeg vet, Ibsenfestivalen dekker utenlandskvoten, vi får Noraer og Heddaer fra Pakistan og Kina, sogar Afrika, det er ikke det - men skal vi ikke snart slippe "disse andre" inn i de sobert møblerte ibsenske salonger, eller la dem slippe til i den nye samtidsdramatikken?

De fremmedkulturelle skuespillerne, å, som jeg hater det ordet, er henvist til de små arenaene, og argumentene er hele tiden at "det finnes så få gode skuespillere av den sorten"

Vel, man må få øve seg for å bli god, man må komme inn ved utdanningene, man må kanskje headhuntes inn i bransjen om teatret skal kunne henge med i tiden og speile samtiden som det så vakkert heter når vi av og til prøver å forklare hva "teaterets vesen" er og skal være.

Jeg slår et slag for litt snik-islamisering i teateret.

Er det så farlig i disse dager, når gode Ibsen kvernes stykkevis og delt, tolkes og radbrekkes, men ensemblene lyser fremdeles blendene hvite på alle scener.

Alt er mulig.

I USA hadde cowboyen nesten ikke rukket å flytte ut av det hvite hus før standup-folket begynte å kalle det for "Onkel Tom's Hytte!"

Og at damer ofrer seg for kjærligheten, forfalsker en underskrift, går fra hus, mann og barn, det skjer ikke bare på Majorstua og Frogner, det kan forekomme på Holmelia og i Groruddalen også!

KILDESORTERING

VI LIKER TANKEN på at ting er på rett plass.

At ting legges i den rette skuffen, i den brune eller i den grønne dunken.

Ingenting er så godt for samvittigheten som en Cola-boks som sendes til Afrika for så å gjenoppstå som et askeberger til 298 kroner i en Fair Trade-butikk på Majorstua.

Noen av oss er også frenetisk opptatt av mennesker ikke skal flytte på seg, at de skal bo der de bor, og bli der de kanskje kommer til å dø fordi de mener noe annet en det regimet som regjerer tillater.

Og alltid er det de rikeste landene som produserer mest søppel, men som også har tid og krefter til å bry seg om den brune eller den grønne dunken.

Den store flommen i Pakistan vekker ikke samme empati som jordskjelvet på Haiti.

Og i disse dager flommer nettet over av hatmeldinger over at en ung jente i rød hettegenser kastet noen levende hundevalper i en elv, men at små døde barn flyter som tøydukker i det gule gjørmevannet i Pakistan er det nesten dørgende stille om...

Ja, den følelsesmessige kildesorteringen fungerer også, svært godt.

Ja, du kan bli så forbanna du bare vil, men jeg hater den grønne og den brune dunken like mye som jeg hater sortering og rangering av mennesker.

Et menneske er et menneske, case closed.

Ja, så har vi en dunk for unedbrytbart avfall, farlige radiokative ting.

Ting vi helst vil slenge i en container og skipe ut av Norge.

Og når søppelmannen kommer - vips, ute av syn, ute av sinn.

For noen tiår siden kom søppelmannen i Tyskland, rasket med seg det som stinket.

Han kan komme igjen. Pass på at du har orden i søppla.