ET ARMBÅND TIL BESVÆR

I bondelandet Norge kan en liten tue lett velte et stort lass, dette vet vi.

Denne uken er den lille tuen et smykke, et gullarmbånd til besvær.

For i Norge, kjempers fødeland skal du som politiker ikke ha venner, ikke kjenne noen, ikke eie for mye gods eller gull, for her i dette landet er vi frenetisk opptatt av at INGEN skal ha mer enn andre, samtidig som sosialisme, solidaritet og empati er for gammelt vrakgods å regne. Ja da, og at gamle og syke ligger gjenglemt i ganger og på toaletter lar vi passere, mens et tvilsomt armbånd på en ministers arm får oss alle til å gå av hengslene.

Blod, blod! roper pressen.

Selv husets katt er mistenkt, for har ikke statsministeren muligens en venn med dyreforfabrikk, og eier ikke familien Jensen en skobutikk på Majorstua?

For hvem kan vite om det ikke forhandles korrupte Kit-Kat-avtaler og sko-dealer i de indre gemakker?

Blod blod!

For i Norge er det slik at om du f. eks vet noe om kultur, kan du ikke bli kulturminister, for da kunne det jo hende at du hadde venner i bransjen, at du som folkevalgt kunne logge deg inn i stipendkomitens dokumenter og gjøre et vedtak om produksjonspenger til en av dine venner?

Eller om du vet noe om fisk, nei, da kan du ikke bli fiskeriminister, for det kunne jo hende at du hadde noen hemmelige laksemærer i et lite fjordhøl et sted i Lofoten, måtte Gud forby!

Nei, det er skinnende rent og etter protokollen dette landet!

Når vi går i krig kaller vi det ikke krig - nei, vi kaller det en utstrakt hånd.

Når vi lar våre narkomane dø på gaten kaller vi det ikke ansvarsfraskrivelse, vi kaller det etikk, for her i dette landet er det ikke etisk riktig å møte de narkomane, de syke, de gamle på deres egne premisser.

Vi slår oss på brystet over vår egen prektige rettskaffenhet.

Vi, "oss selv nok-folket" som ikke hisser oss opp for hva som helst.

Men et armbånd til 26500 kroner.

Det skal vi ha oss frabedt!