HØST

Regn, en tvilsom strime lys i horisonten, gult løv.

Høst, min venn, endelig er du her.

Stille kommer du, på tassende føtter.

Legger deg som en myk frakk rundt kroppen.

Ditt skarpe blikk, helt uten løfter.

Jeg elsker høsten, denne stille årstiden som ikke krever noe av deg.

Du skal ikke hit, ikke dit, du kan synke ned i putene, sove, være inne.

Trekke på deg en varm genser, raggsokker.

Tenke lange tanker, forsvinne inn i en roman.

Og, det som er en middels sommerdag om sommeren, er en gave om høsten.

Lav sol over gule trær synes bedre i september, varmer mer enn stikkende julisol med saftis, svaberg, mygg og ikke innfridde løfter.

Gå i skogen, plukke sopp, bær, kjenne lukten av råttent løv, gir en annen fred enn overfylte sandstrender og glovarm brostein i fremmede byer.

Jeg elsker høsten, med kino, kakao og kroppsvennlige tekstiler.

Den trygge høstfrakken, de tunge skoene, lua nedover ørene.

Være den man egentlig er - polarboer.

Det meste med dette landet er nord, skrev poeten.

Nå sildrer regnet. La det sildre.

Jeg ligger på gulvet ved vinduet og skriver.

Ser to spurver, eller hva de nå heter, sitter tett sammen på en strømkabel, med hodet godt trukket ned i fjærene, en stripe gull vaker et sted der ute på fjorden.

På fjernsynet kjemper Fredrik Reinfeldt og Mona Sahlin om det svenske folkets gunst.

Jeg har en liter fløteis i fryseboksen, kaffen er snart klar.

På teateret flyter teksten, ensemblet er fint, alle er ganske så fornøyde.

Jeg er ikke noe sommermenneske, tenker jeg hver gang sommeren er over.

Nei, jeg er ikke det. Jeg er god på regn, tungsinn og dårlig vær.

Liker å sitte her ved dette vinduet, høre regnet sildre.

Nå, bare nå...

I morgen finner jeg meg sikkert surfende på nettet etter en plass i solen.

Det er en tid for alt...

Om du skjønner?