BARBIE BLUES

Jeg ønsker av og til livet var som livet i Barbieworld.

At jeg var som Ken, i en liten badebukse, stram og fin, glinsende på vei opp av swimmingpoolen.

At jeg hadde venninner som var tynne som, ja - Barbie.

Venninner som ikke klagde over hengepupper, nupper og slaskemager.

Mannevenner som ikke trengte gå med korsett over ølvommene på filmopptak, som ikke snakket om dobbelthaker, grått hår og dårlige tenner.

Men kamera forteller den sanne historien, synger en trist sang om tiden som går.

Denne nådeløse bøddelen, sannhetsvitnet som fanger opp den minste tanke, eller mangel på tanke, den ørlille skiftningen i et ansikt, det innerste bak øynene, denne djevelen som får deg til å holde inn magen, suge inn kinnene, løfte haken flere uker før opptak.

For vi vil ikke se det kamereat ser, vi vil se verden som vi vil at verden skal være.

Som en Barbieworld, so to speak. Eller?

Vel, jeg er ikke Ken, jeg er en godt voksen mann med merker på kropp og sjel

- jeg har levd mer enn femti år, levd hardt, levd godt, lever fremdeles.

Og om du tror det er enklere for en mann at kroppen faller sammen, skjellettet krymper, huden legger seg i folder, og øynene som en gang strålte, får en matt hinne over seg

- vel, da tar du skammelig feil.

For vi menn kommer også til en side i boken hvor vi blar om, ser oss selv i speilet.

Oppdager at denne sterke unge mannen er borte.

Foran deg, i den blanke flaten trer en annen frem, en eldre utgave.

Du går nærmere, ser med undring på det som åpenbarer seg.

Du ser din gamle far ligge på lur et sted der inne, restene av din mor.

Noe i genene forteller at du er på vei et annet sted, til destinasjoner du ikke visste noe om da du løp i gatene og trodde du eide hele verden...

Det gjør vondt å holde vareopptelling, det smerter å oppdage at noen av hyllene er tomme.

Men det som tar lengst tid er å se at hyllene er fylt opp med noe annet.

Noe som heter livsgods, erfaring, ja, du skjønner...

Jeg har brukt fem år av livet mitt på slike tanker.

Nei, de har ikke vært borkastet, slett ikke.

Nå kan jeg se på meg selv, i speilet, på bilder, stills og levende med et forsonende, ømt blikk.

Tenke at han der, han jeg plutselig er, er slett ikke så verst.

Jeg ser at han har vært ute noen netter, at han har ridd noen stormer.

Men også at han har fått et annet kompass, en annen ro.

Jeg ser at denne teksten ble mer personlig enn jeg hadde tenkt.

Men som dramatiker vet jeg at man ikke kan skrive om noe man ikke vet noe om.

Og meg selv vet jeg veldig mye om.

Barbie og Ken der i mot, vet jeg ikke så mye om.

Så jeg skal ikke spinne tankene mer rundt dette så triste, men tilsynelatende lykkelige paret.

Jeg har, når sant skal sies, aldri vært noen Ken.

Jeg har vel strengt tatt aldri ønsket å være det heller.