NOTAT TIL MEG SELV

For noen år siden gikk jeg i slummen i Mumbai.

Blandt mennesker som bodde i pappesker, bak bølgeblikkplater og i smug hvor kloakken sildret og snørrete halvnakne barn satt og lekte.

Jeg husker at jeg ble fylt av avmakt, at jeg ga meg selv et løfte;

Aldri mer klage over eget liv, ikke la meg vippe av pinnen av dagliglivets tristesse, av små bagateller og uviktige ting.

Vel - ingen er så edel, så lite selvopptatt at han kan huske et slikt løfte hver eneste dag.

Så i dag skriver jeg dette notat til meg selv.

Løft blikket fra din egen selvopptatte hverdag, snu speilet mot deg selv.

Se på ditt eget ansikt, se at ting fungerer, se at det er en ny dag, en frisk ny høstdag.

For i går hadde jeg "en dårlig dag" - en slik drittdag hvor ingenting funker, du er stor, feit og ubegavet, du surner ned i en spiral av selvopptatt sludder, hører noen hviske ondsinnet i utkanten av din ulne bevisthet, ser faen på flat mark, legger ut sutre sutre statuser på Twitter og Facebook, sender små patetiske SOS ut i cyberspace - pinlig...

Så i dag - rett deg opp i ryggen - du priviligerte.

Du som vet hva du skal gjøre hver dag i de to neste årene.

Som har hus, livsvenn og katt, helse og ja, stort sett...

Av og til blir jeg så flau, så trøtt av meg sjøl.

At jeg tillater meg gang på gang å gå på en primadonna-smell.

Vel, dette er et notat til meg selv, du behøver ikke å lese det.

Skulle du føle deg truffet - uff, det var slett ikke meningen.

Selv planlegger jeg en ny tur til India.

Må bare finne tid til det...

Stakkars opptatte lille meg!