SAME
Jeg har samisk far, norsk mor, og i følge "sameregelen" er jeg same.
Jeg er same like god som du som bor i Kautokeino eller Masi.
Like mye same som du som har utflytta til Los Angeles eller Paris.
Men føler jeg meg som same?
Hva er en samisk følelse?
Handler det om tilhørighet? Ja, det tror jeg.
Jeg er ikke en sånn same som sitter i en lavvu og spiser røykakjøtt, ei heller en sånn same som har en reinflokk å passe, men det tar jeg med knusende ro
- for det er de færreste av samene som har rein og lever som reindriftsamer, så vet du det.
Men bildet av en same, hva er det?
Jo, det er en "lapp med ren" som man sa på 50-tallet.
En blid, joikende, litt rund mann med lue med dusk i, helst med en rein i bånd mens sola går ned bak ham. Ja, det var, og er - en ekte same slik bildet sitter i vår bevisthet.
Ja, det er lett å være same når du bor i Sapmi.
Men hva skjer når du er vokst opp utenfor Sapmi, når dine foreldre ikke ville snakke språket, og du først kom tilbake til "dine egne" i voksen alder?
Vel, du oppdager at "dine egne" ikke er dine egne lenger, du er en fremmed, en som ikke er ekte. Du får kritikk om du tar på deg kofte når du ikke snakker samisk, du blir mistenkeliggjort når du mumler fram en liten setning på ditt glemte språk...
Jeg orker ikke være same lenge av gangen.
Da jeg var liten gutt og flyttet sørover ble jeg mobba for at jeg var annerledes, for mine skjeive øyne og rare ansikt. "Kineser!" ropte de etter meg.
Vel, jeg lever godt som språkløs, fornorsket og rotløs.
Men her forleden åpnet det seg en ny mulighet:
KIWI, dette dagligvarenes paradis med stor takhøyde og fritt for diskriminering!
Der mellom hyllene kan Gud og hvermann gå i samekofte.
Ja, det er håp i hengende snøre.
Og håpet er som vi vet - lyse grønt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar