KILDESORTERING

VI LIKER TANKEN på at ting er på rett plass.

At ting legges i den rette skuffen, i den brune eller i den grønne dunken.

Ingenting er så godt for samvittigheten som en Cola-boks som sendes til Afrika for så å gjenoppstå som et askeberger til 298 kroner i en Fair Trade-butikk på Majorstua.

Noen av oss er også frenetisk opptatt av mennesker ikke skal flytte på seg, at de skal bo der de bor, og bli der de kanskje kommer til å dø fordi de mener noe annet en det regimet som regjerer tillater.

Og alltid er det de rikeste landene som produserer mest søppel, men som også har tid og krefter til å bry seg om den brune eller den grønne dunken.

Den store flommen i Pakistan vekker ikke samme empati som jordskjelvet på Haiti.

Og i disse dager flommer nettet over av hatmeldinger over at en ung jente i rød hettegenser kastet noen levende hundevalper i en elv, men at små døde barn flyter som tøydukker i det gule gjørmevannet i Pakistan er det nesten dørgende stille om...

Ja, den følelsesmessige kildesorteringen fungerer også, svært godt.

Ja, du kan bli så forbanna du bare vil, men jeg hater den grønne og den brune dunken like mye som jeg hater sortering og rangering av mennesker.

Et menneske er et menneske, case closed.

Ja, så har vi en dunk for unedbrytbart avfall, farlige radiokative ting.

Ting vi helst vil slenge i en container og skipe ut av Norge.

Og når søppelmannen kommer - vips, ute av syn, ute av sinn.

For noen tiår siden kom søppelmannen i Tyskland, rasket med seg det som stinket.

Han kan komme igjen. Pass på at du har orden i søppla.